KONSERT: Bob Dylan, Oslo Spektrum, Oslo – onsdag 25. mars 2009

Styggvakkert

Bob Dylan har innført fotoforbud på konsertene sine. Her er han slik vi liker å huske han, som et ungt arrogant geni i 1964.
Bob Dylan har innført fotoforbud på konsertene sine. Her er han slik vi liker å huske han, som et ungt arrogant geni i 1964.

<pBob Dylan var generøs med måte i Spektrum onsdag kveld.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette spilte Dylan i Spektrum

«Watching The River Flow»
«When I Paint My Masterpiece»
«You Ain't Goin' Nowhere»
«It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)»
«Just Like A Woman»
«Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again»
«Ballad Of A Thin Man»
«I Don't Believe You (She Acts Like We Never Have Met)»
«The Levee's Gonna Break»
«When the Deal Goes Down»
«Highway 61 Revisited»
«A Hard Rain's A-Gonna Fall»
«Thunder On The Mountain»
«Like A Rolling Stone»
«All Along The Watchtower»
«Spirit On The Water»
«Blowin' In The Wind»

LES MER:

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Bob Dylan entrer scenen i svart hatt og gullkantet mørk dress, til forveksling lik sitt band som er kledd på nesten samme måte.

Han har en skikkelse som minner om skurken i en Charles Dickens fortelling, og den rustne stemmen begynner å ligne mer og mer på en kazoo. Likevel, det er Bob Dylan,
og bare det at han står der på scenen er en begivenhet i seg selv.

Kurve i oppoverbakke

Det tar noen låter før konserten begynner å sitte.

Med «Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again» fra «Blonde On Blonde» (1966) begynner noe å skje både på scenen og blant publikum. «Just Like A Woman» fra samme album tar stemningen ytterligere opp et hakk.

Dylan synger uartikulert, og sammen med bandet på fem mann danner han et møkkete lydbilde. Det er i møtet mellom den «stygge» fremføringen og låtene at noe begynner å skje.

Spektrum fylles med et lys som ligner stjerneskinn og publikum synger med på refrenget. Med neste låt «Mr. Jones» er konserten for alvor i gang.

Generøs med måte

Dette er Bob Dylans 17 besøk i Norge. I fjor sommer spilte han i Stavanger og året før det i Spektrum. Med 33 studioalbum å hente låter fra er repertoaret stort. Dylan er kjent for å spille det han selv vil, snarere enn det publikum ønsker å høre. Onsdag kveld møtte vi i så måte en generøs Dylan.

Spillelisten bestod hovedsaklig av låter fra 60-tallet og hans siste plate«Modern Times». I blant er arrangementene så ukjente at det tar en stund å kjenne igjen til og med de kjæreste sangene. Der låtene er så klassiske at de nærmest er blitt en klisjé i seg selv fungerer det nye arrangementet til tider godt. Spesielt «A Hard Rain's A-Gonna Fall» og delvis også «Blowin' In The Wind» kommer styrket ut av variasjonene i arrangementet.

Høydepunkter er «Like A Rolling Stone» og «All Along The Watchtower».

Ny og gammel kjærlighet

Når det gjelder variasjonene på romantiske låter som «Just Like A Woman» er det minst like mye ideen om låta og hvordan den gir gjenklang hos publikum som gjør at fremførelsen på et vis fungerer. I blant virker de gamle kjærlighetssangene noe rutinepregede og uinspirerte. Husker han en gang hvorfor han skrev dem, eller har endeløse repetisjoner berøvet dem for meningen de hadde? Hos publikum som kanskje har mer enn 40 år med minner tilknyttet samme sang, skjer det likevel noe magisk i møtet mellom ordene, tonene, mannen og minnene.

Dylan selv er likevel bedre under fremførelsen av nyere kjærlighetssangene som for eksempel «When The Deal Goes Down» og «Spirit On The Water» fra «Modern Times»-albumet fra 2006.

Sent å klage

Man kan lure på hvorfor Dylan stadig velger å spille i Oslo Spektrum. Det er en scene som verken passer ham som musiker eller person. Mens mannen forsvinner blir musikken sped og støyende. Dylan er i utgangspunktet er sky scenepersonlighet, men i Spektrum er han direkte malplassert. Han ser knapt på publikum og snakker ikke.

Dylans uvilje mot å gjøre det lett for publikum er både det som tiltrekker ved ham og fremmedgjør ham. Det er vanskelig ikke å respektere en artist av Dylans kaliber for å gå sin egen vei. Han har provosert sitt publikum siden han begynte med elektrisk gitar i 1965. Da er det liten vits i å klage.

Dylan gjør nå i gjennomsnitt hundre konserter per år, og det føles som om de går mye på rutine. Han spiller skittent og synger halvhjertet med en skjærende rusten stemme.

Likevel er låtene så store at de utgjør et univers i seg selv, og selv om Dylan ikke prøver særlig hardt skjer det noe i det øyeblikket de når publikum. Det stygge møter det vakre og det halvhjertede det inderlige, og akkurat den følelsen av frustrasjon og glede som det gir å skulle forsøke å nyte en Bob Dylan konsert, er en opplevelse i seg selv.

Personvernpolicy