Ikke diss ungdommen!

Malplassert barndom? Vel, Marillion bekrefter ikke nødvendigvis det, skriver Pål Angelskår. Foto: EMI Records UK (arkiv/promo)
Malplassert barndom? Vel, Marillion bekrefter ikke nødvendigvis det, skriver Pål Angelskår. Foto: EMI Records UK (arkiv/promo)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pLa ungdommen få prøve seg frem før du dømmer dem på musikksmaken, oppfordrer Pål Angelskår i Oppdraget.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør, Espen A. Amundsen. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.

Redaktøren har satt artikkelen min på hold. Ikke fordi han ikke liker den, hvilket han neppe gjør, men fordi han ikke har fått lest den ennå. For første gang er jeg i forkant. Jeg har simpelthen levert før tida. Vært til nytte uten å ha blitt bedt om det, som den gangen du vasket huset bare fordi du så at det trengtes. Han er frustrert nå. Vet liksom ikke om han er i posisjon til å kritisere meg. «- Du jobber for fort Angelskår. Det er så mye som skjer nå, jeg mister oversikten. Ta deg en skitur. Jeg kommer tilbake til deg i morgen».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg fant de gamle skiene bakerst i boden. De var fulle av klister og granbar, men dagen var fin den, og på trikken opp mot Frognerseteren kjente at jeg gledet meg.

For det hele begynte med langrenn, med Nils. Med en treningsleir på Beitostølen. Det var der jeg så «The Omen» for første gang. På eget hotellrom. Den filmen skremte meg noe så jævlig. Den onde barnepiken, musikken til Carl Orff, og et kaldt kirkerom, der alt går galt.

Fikset ikke langrenn

Jeg klarte aldri å elske langrenn. Det var ikke sånn at jeg ikke likte det, jeg klarte bare ikke å virkelig elske det. Så jeg sluttet. Jeg tror det var konkurranseaspektet jeg ikke fikset. Klarte ikke å holde nervene under kontroll. På trening gikk det bedre, og hver gang jeg trente, husker jeg at jeg tenkte at jeg kunne bli god. Skikkelig god. Men jeg fikk det ikke til i konkurranser. Fikk vondt i magen av det. Ble svimmel og kortpustet. Også gikk det inn på meg, dette at jeg ikke behersket det. At jeg ville, men ikke fikk det til.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Store på 80-tallet. Foto: EMI Records UK (arkiv/promo)Store på 80-tallet. Foto: EMI Records UK (arkiv/promo)

Jeg tror ikke Nils noen gang trodde at han kom til å bli god. Nils ville bare henge med gutta. Også tror jeg faren hans var litt opptatt av det. At gutten trente litt. Og at han hang litt med gutta.

Uansett, Nils elsket musikk. Virkelig elsket det. Og på en merkelig måte klarte han å videreformidle denne kjærligheten, uten at det ble dust. Nå må dere huske at alt som hadde med sterke følelser å gjøre, det var jo litt dust den gangen. Så det at han klarte å formidle denne kjærligheten og i tillegg gjøre den attraktiv, det gjorde ham litt sterkere, og litt kulere enn oss andre. Vi bare visste det ikke ennå.

Ikke det at jeg tror Nils visste det, men han turte å stole på sin egen entusiasme. Når jeg tenker tilbake på det så har jeg i grunnen ikke noe negativt å si om Nils. Det er ikke så mange jeg kan si det samme om. Det er mer enn ti år siden jeg sist så ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Startet med Marillion

Alt begynte med Marillion. Det vil si, jeg hadde allerede en decent bunke LP-plater, og jeg likte de fleste av dem. Jeg var glad i The Beatles, spesielt i «A Hard Days Night» og «Rubber Soul». Jeg likte å rydde rommet til Dire Straits, som på den tida akkurat hadde gitt ut sin første «Best Of». Jeg tror til og med jeg hadde «Get Yer Ya Ya's Out», og «Led Zeppelin II». Men jeg elsket ikke musikk, ikke ennå. Jeg prøvde bare å henge med. Jeg mener; Beatles, Stones, Zeppelin - hvor mye attityde kan du lese inn i det? Ikke annet enn et ønske om å forstå, eller simpelthen et ønske om å være inne med de som hevdet å ha forstått.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dire Straits var foreløpig det nærmeste jeg hadde kommet en personlighet. Nils, derimot, hadde en skive han elsket, en skive han ikke kunne dra fram på fest. Rett og slett fordi alle de andre synes det var døvt. Ikke kunne man danse til det, og ikke kunne man ha det på i bakgrunnen. Det var musikk som tok fokuset, som krevde noe av deg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enda større på 80-tallet. Foto: Universal Music Group (promo)Enda større på 80-tallet. Foto: Universal Music Group (promo)

Det var «Misplaced Childhood», Marillions tredje studioalbum, og det lignet ingenting annet. Sangene var lange og gled over i hverandre. Tekstene var fulle av metaforer og lignet poesien vi leste på skolen. Dessuten hørte de på en måte sammen, som om hele plata ville formidle en beskjed. At den bare var en lang sang, satt sammen av hundrevis av små nøkler som sammen førte frem til det store åpne rommet der erkjennelse kunne finne sted.

Jeg husker at jeg hadde hørt singelen «Kayliegh» hos Marius, sønnen til et vennepar av mamma og pappa. Ikke på grunn av låta, men på grunn av coveret, som var helt annerledes enn noe annet platecover jeg hadde sett. Marius prøvde egentlig å få meg interessert i Supertramps «Breakfast In America», men det var altså noe med dette omslaget. Det var et maleri av en liten gutt i uniform som stod midt mellom skyene og regnbuen og tegnet med kritt på en murvegg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tøft på en utøff måte

Jeg innser at det høres døvt ut, men det var det ikke. Det var tøft på en måte som ikke tøffet seg. Dette var lenge før jeg ante noe om kitch eller camp, og på en måte så lengter jeg litt tilbake til den den tiden. Da man ikke trengte å vurdere noe ut i fra andre kriterier enn ens egen smak. Kunstkritikkens intellektualisering av den umiddelbare smaksvurdering har påført både kunsten og individualismen stor skade. Det å ikke vite, er jo det tryggeste når det kommer til stykket. Er du blind har du alltid noen å skylde på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det fineste med ikke å vite er imidlertid at det er så mye å finne ut. Veien fra Marillion til Tolkien er nokså kort. Veien til Genesis og Pink Floyd er heller ikke så voldsom. Du snuser litt på Yes og på deler av Jethro Tull, og før du vet av ordet av det så er ikke King Crimson underlig i det hele tatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Misplaced Childhood» (EMI, 1985)«Misplaced Childhood» (EMI, 1985)

Hadde det ikke vært for «Kayliegh», så hadde disse dørene åpnet seg på et mye senere tidspunkt, Og da hadde det kanskje ikke blitt tid til Captain Beefheart, Sonic Youth eller Motorpsycho.

En døråpner

Og jeg tror det er mange som har det sånn, at man plutselig kommer over en nøkkel, som åpner for å lytte til musikk på en ny måte. Som får deg til å dykke i arkivene, og tenke at det aller fineste man kan gjøre på en lørdags formiddag egentlig er å stikke på Ringstrøms Antikvariat å lete etter nye plater. Med en full tjuepakning og en hundrings i baklomma, og ingenting annet fore enn lete etter nye skatter og noen å dele det med.

Og av og til oppleves det som om man hører musikk for første gang. Virkelig elsker det.

Så neste gang du ser en gjeng med alvorlige ungdommer som går ut av Rock og Rålls med Dream Theater, eller Dream Police for den saks skyld, ikke diss dem! De er på vei!