Blir Afghanistan NATOs kirkegård?

Blir Afghanistan NATOs kirkegård?
Blir Afghanistan NATOs kirkegård?

<pI amerikanske og europeiske mediekommentarer spekuleres det over om Afghanistan blir «Obamas Vitenam». Det ville være mer realistisk å reise spørsmålet om Afghanistan blir «NATOs kirkegård».</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vietnam-sammenligningen uttrykker amerikanernes bekymring, men den dekker ikke hele det storpolitiske perspektiv. USA trakk seg ut av Vietnamkrigen etter at tapene i menneskeliv ble for store og opinionen hjemme vendte seg mot krigen. At Vietnam også skadet USAs anseelse i utlandet er riktig, men dette hadde begrenset varighet. Det tok forbausende kort tid før USAs internasjonale prestisje langt på vei var gjenopprettet.

Radikalere i USA-ambassaden

I vårt lille, hjemlige miljø opplevde jeg dette da ambassadør Louis Lerner inviterte de tidligere aktivister fra Club 7 og andre Vietnam-protestanter til filmfremvisning i en ambassade som var stappfull av moderne kunst som falt den konservative Amerika-vennen Kåre Willoch tyngre for brystet enn norske radikalere. Thorvald Stoltenberg og jeg kom sammen etter at lyset var slukket og de unge satt og spiste peanøtter og drakk Coca Cola mens de så Westerns. Da lyset kom på, oppdaget vi de tidligere steinkastere og plakatbærere fra Drammensveien.

Afghanistan mer alvorlig

Med Afghanistan er det annerledes og enda mer alvorlig. Her går det ikke bare på det amerikanske militære nærvær og USAs stilling i verden, men på NATOs fremtid. Det nordatlantiske samarbeid ble bare i begrenset grad berørt av Vietnamkrigen. Vietnam ble aldri noen alvorlig trussel mot NATO slik Afghanistan kan bli. Selv om europeiske politikere ikke sier det direkte så frykter de at Afghanistan blir «NATOs kirkegård».

Ingen har kontrollert Afghanistan

Historikerne viser til at ingen fremmed makt noen gang har klart å få kontroll over dette ville og forevne fjellandet som ligger så strategisk til i Sentral-Asia. Afghanerne har alltid vært oppdelt i klaner og stammer uten særlig sentral kontroll, og de har bitt fra seg når fremmede har forsøkt å påtvinge dem sin vilje. Det skjedde med Aleksander den stores hær. Og det gjentok seg opp gjennom historien til både britene og russerne som i det 19. århundret forgjeves forsøkte å få et fotefeste i Afghanistan. De forfalne russiske og britiske krigsgraver ligger der som minner om dette.

Sovjets Afghanistaninvasjon

I julen 1979 forsøkte russerne seg på nytt. Etter at arkivene i Moskva ble åpnet vet vi at det var splittelse i politbyrået. Bresnjev hadde et personlig ønske om å hevne at hans venn, den afghanske kommunistlederen, var blitt myrdet, men hovedhensikten var å demme opp for islamittiske fremstøt sørfra. Det som begynte med en såkalte «begrenset» aksjon, endte med 110.000 mann med stridsvogner, artilleri og kamphelikoptre. Men geriljaen fikk våpen fra mange hold - miner, moderne automatvåpen, bombekastere og amerikanske Stinger-raketter - og russerne led stadig større tap. På sitt verste ble 148 sovjetiske soldater drept og 1000 alvorlig skadet hver måned.

Et sukk i sovjetisk UD

Dette rapporterte sovjetiske medier ikke om. Det skulle ikke snakkes om de drepte som kom tilbake i spesialfly - det mine russiske venner kalte «svarte tulipaner» - eller i rullestol og på krykker. Men belastningen ble stadig større for Moskva. Jeg hadde den gang ofte bakgrunnssamtaler med den sovjetiske viseutenriksminister Igor Zemskov, som var historiker. Ved en anledning sukket han oppgitt: «Det var bedre den gang vi hadde den gamle reaksjonære kongen!» Lenger kunne ikke en offisiell representant gå i å innrømme at det hele var et feilgrep. Sukket ble svelget med fransk konjakk som alltid ledsaget våre samtaler.

Gorbatsjov: Nok er nok!

I 1988 sa Gorbatsjov at nok var nok. For vel 20 år siden trakk de siste sovjetiske styrker seg ut av Afghanistan. I dag kan sovjetiske veteraner gi USA og NATO gode råd som kan sammenfattes slik: Det hjelper ikke å ha luftherredømmet. Militær seier har ingen eller begrenset verdi. Det er støtte fra lokalbefolkningen som er viktigst og sikre forsyningslinjer er helt avgjørende. Lytter politikerne og de militære i USA og Europa til disse råd?

Norsk kritikk forties eller avvises

I Norge har det vært en tilbøyelighet til å fortie eller avvise kritikk av de NATO-ledede ISAF-styrkene. Forsvarsdepartementet og forsvarssjefen har opptrådt ganske eplekjekt når selv erfarne norske offiserer har sunget ut. Det skjedde da viseadmiral Jan Reksten, som ledet Forsvarets operative hovedkvarter, gikk av. Bedre enn de fleste kjente han til hva som egentlig skjedde der ute. Reksten mente situasjonen var blitt verre. Den militære innsats bidro ikke til å bygge opp det afghanske samfunn.

Da kaptein Tom Christian Blix hevdet at de militære fremstøt bare hadde forverret situasjonen, ble han nærmest latterliggjort. Statssekretær Barth Eide og sjefen for alle norske utenlandsoperasjoner, Harald Sunde, hevdet at innsatsen virket. Men Barth Eide innrømmet i hvert fall at strategien måtte endres og at det burde legges mer vekt på den sivile innsats samtidig som man åpner for forhandlinger med moderate Taliban-kretser.

Mer kritikk i andre land

I andre NATO-land, også USA, har man ikke vært så tilbakeholden med kritikk. Canadas statsminister uttalte nylig at NATO ikke kan vinne mot Taliban, og den britiske major Sebstian Morley sa til Daily Telegraph at "operasjonene vi utfører er helt meningsløse." Majoren var tidligere sjef for de britiske spesialstyrker, men trakk seg i protest. Tilsvarende kritikk er kommet fra en lang rekke britiske og amerikanske offiserer etter tjeneste i Afghanistan. Selv general James Jones, som er Obamas sikkerhetspolitiske rådgiver, uttrykker seg mer skeptisk enn den norske forsvarssjef og statssekretær.

Afghanerne ikke fornøyd

En rekke undersøkelser, foretatt av Christian Michelsen Institutt i Bergen og av internasjonale organer, viser at det store flertall av afghanere mener deres sikkerhetssituasjon er blitt forverret. En meningsmåling Care og andre hjelpeorganisasjoner nylig la frem, sier at 83 prosent av afghanerne synes sikkerhetssituasjonen er blitt verre og 63 prosent mener at de personlig er blitt mer utrygge. Men samtidig er det mange afghanere som ønsker et internasjonalt nærvær. Hva afghanerne egentlig mener er noe usikkert.

USA sender flere soldater

Hva gjør så president Obama i denne situasjonen? Han sender 17.000 soldater til, og ber om at de europeiske NATO-land øker sine styrker der ute. Det sier de fleste nei til, blant annet Tyskland og Norge. Men det er ikke like enkelt for europeerne å si nei til Barack Obama som det var å avslå George W. Bush’ ønsker.

Det ustabile Pakistan er nøkkelen. Obama vil øke den militære innsats i det nordvestlige Pakistan der Taliban og Al Qaida har sin sterkeste støttepunkter, og hvor de trekker seg tilbake når de møter for stor motstand i selve Afghanistan. Når amerikanerne bruker førerløse fly, treffer imidlertid deres raketter sivile, slik det også skjer i Afghanistan.

Sharia i Swat-dalen

Det er nettopp i disse områder, i Swat-dalen i Himalaya, at den pakistanske regjering har gitt Taliban fritt leide. Der er Sharia-lover innført, med avhogging av lemmer, steining av voldtatte kvinner og skoleforbud for jenter. Lærere og barberere risikerer livet. Når USA og NATO nå sier at man vil forhandle med moderate talibanere, er det uklart om dette gjelder folk som praktiserer den slags barbariske metoder.

Forsyninger via Russland

Taliban har så sterk kontroll over grenseområdene at de kan hindre de livsviktige forsyninger til ISAF og amerikanerne. USA får nå forsyninger med tog over russisk territorium. Moskva er ikke interessert i at Taliban og Al Qaida skal vinne, for islamistene oppfattes som en alvorlig trussel også i Russland.

Fra vondt til verre

Det har gått fra vondt til verre i Afghanistan, og militære eksperter sier at det blir verre før det kan bli bedre. Men kan det bli bedre så lenge det hersker usikkerhet om Pakistan? Både regjering og opposisjon balanserer på stram line. De skal holde seg inne med amerikanerne, men vil ikke utfordre Taliban og sine egne islamister. Amerikanerne samarbeider med den pakistanske etterretningstjenesten, men vet at de ikke kan stole på dem. Pakistanerne ønsker å ha islamittisk gerilja og terrorister i reserve med tanke på en fremtidig krig med India. Alt henger sammen med alt i verdens farligste område.

Personvernpolicy