Fever Ray: «Fever Ray» (Rabid/Tuba)Mørk og mystisk elektroperle

Fever Ray er ene halvpart av The Knife, Karin Dreijer Anderssons, soloprosjekt. Foto: Elin Berge (Rabid Records/Tuba Records, promo).
Fever Ray er ene halvpart av The Knife, Karin Dreijer Anderssons, soloprosjekt. Foto: Elin Berge (Rabid Records/Tuba Records, promo).
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pSofistikert elektronika fra Karin Dreijer Andersson.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Fever Ray»«Fever Ray»

Med bakgrunn i den mørke synthbaserte duoen The Knife, sammen med broder Olof, er det ingen stor overraskelse at svenske Karin Dreijer Anderssons nye side/soloprosjekt Fever Ray opererer i samme musikalske leie.

Alle som synes at The Knife er skummelt mystisk vil merke at Fever Ray kanskje stikker hakket dypere med sin mørke synthpop, med Karins karakteristiske stemme som et bærende element. Den pakkes inn i et beksvart synthteppe som kan ta pusten fra alle og enhver.

Tiltalende

Mørkt og dystert til tross; «Fever Ray» er en plate minst like tiltalende i all sin prakt som det Karin har utført som halvparten av The Knife. Eller som vokal bidragsyter på Röyksopps «What Else Is There?» i 2005 (hun er for øvrig i disse dager aktuell i samme rolle på to av sporene på det kommende albumet fra de norske elektronikapionerene).

De dystre og kjølige tonene i kombinasjon med Dreijer Anderssons elegante låter og stemmeprakt, konstruerer et lydunivers som det ikke går mange på dusinet av, selv om slektskapet til hennes andre band føles nært og tilstedeværende gjennom hele albumet.

Fever Ray lykkes samtidig med å skape en helhet som fungerer fra første synthsslag til siste tangent ebber ut etter 47 minutter og 33 sekunder. Produsentteamet Van Rivers & The Subliminal Kid lokker frem trolske nordiske stemninger som gjør at Fever Ray står tilbake som et album som tåler uttallige runder på spilleren uten at lytteren når et metningspunkt med det aller første. Albumet tåler å måles mot The Knifes mesterlige «Silent Shout» fra 2006 - kanskje inneværende tiårs mest helstøpte eletronikautgivelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I sin egen liga

Det er med andre ord ikke mange som opererer i ligaen som Karin Dreijer Andersson hører hjemme i. Musikken er iskald, dog varm, men fremfor alt hypermoderne, samtidig som det ikke er vanskelig å strekke linjer tilbake til synthpopens glansdager på undergrunnsscenen på begynnelsen av 80-tallet. Hun gjør det dessuten uten antydninger til å låte 80-tallsretro, noe som absolutt bør være et pluss i boken i disse retrospekte dager.

Låtene glir for øvrig over i hverandre på et vis som gir inntrykk av at dette er alt annet enn et tilfeldig sammensatt utvalg låter. Høydepunktene er det imidlertid få av, av den enkle grunn at hele platen er et langt og sammenhengende høydepunkt.

Om ikke «Fever Ray» er det aller mest spennende albumet som har sett dagens lys på noen år, så er det om ikke annet det mest spennende som har dukket opp innenfor elektronikagrenen siden The Knifes forrige mesterverk.

Fever Ray spiller på parkteatret i Oslo førstkommende torsdag (19. mars), og er også bekreftet til blant annet Øyafestivalen i august.