Supermenn med flekkete kapper

En smiley-button med blod på er et av gjennomgangsmotivene i tegneserien. Her fra første rute på første side i første hefte.

Edward Blake, The Comedian, er kvinnemishandler, krigsforbryter og selv offer for en forbrytelse i filmens første akt.

Selv med egenskapene til en gud kan det være vanskelig å forstå seg på kvinner. Her Dr. Manhattan og Silk Spectre II.

Rorschach (spilt av Jackie Earle Haley) har hatt en tøff barndom. Som maskert vigilante hjemsøker han underverdenen.

Kunstner, magiker og forfatter Alan Moore skrev den opprinnelige versjonen av Watchmen. flickr.com/photos/fimbrethil

Året er 1985, faren for atomkrig mellom Sovjet og USA er overhengende. De amerikanske superheltenes virksomhet har blitt forbudt. Bare noen få statlig ansatte operatører fortsetter sin virksomhet, samt den voldelige, maskerte hevneren Rorschach. Så blir en av vigilantene drept, og en grusom, global konspirasjon vikles sakte ut.

(Trykk på videovinduet for å høre skribentens anmeldelse i kortversjon)

Slik er Watchmen-tegneseriens virkelighet. Fredag har filmversjonen norgespremiere.

Watchmen var den eneste tegneserien på listen da TIME Magazine i 2005 publiserte sin oversikt over de 100 beste engelskspråklige romanene siden 1923. Da heftene opprinnelig kom ut mellom 1986 og 1987 revolusjonerte de både tegneseriemediet og superheltgenren. Serien fremstiller en grim verden der superhelter finnes «på ordentlig.»

Skikkelser som Rorschach viser hvordan Batman ville vært i vår virkelighet: en voldskåt sosiopat. Nite Owl er over 40 år, lubben og impotent. Dr. Manhattan kan manipulere molekyler med viljen, men er like fullt en selvopptatt sutresmekk med komplisert forhold til damene. Samspillet dem imellom er preget av menneskelig svakhet, og virker merkelig ekte – det pussige utgangspunktet til tross.

Mørkt og tøft

Som alle andre suksesshistorier innen særgenre ble Watchmen fulgt av en bølge imitasjoner. Serien ga startskudd for årevis med «tøffe, mørke og skumle» superheltserier.

Briten Alan Moore er antakelig verdens mest innflytelsesrike tegneserieskaper, i hvert fall på det engelskspråklige markedet. Han skrev manus til den opprinnelige tegneserien, og sier i et intervju med Wired nylig:

«Når man betrakter superheltgenren i dag fremstår det for meg svært likt Watchmen, uten ironien. I Watchmen snakker vi om potensialet for maktmisbruk som ligger innbakt i ideen om maskerte vigilanter som tar loven i egen hånd. [Vi ser på] den typen mennesker som trolig ville blitt tiltrukket av slike aktiviteter om de fantes i en realistisk verden. Men tegneserien var ikke ment som en støtteerklæring. (…) Det virker som ideene vi la frem kritisk eller satirisk i Watchmen nå blir akseptert slik de fremstår på overflaten.»

Nerdekjærlighet

Watchmen er et kultfenomen. Kanskje ikke i Ringenes Herre-skala, men fortsatt stort nok til at mange hundre tusen mennesker har ventet spent i 23 år på om det noen gang ville bli laget en film. Det har vært gjort flere anslag tidligere, før regissør Zack Snyder (300 , The Dawn of the Dead) nå har brakt storfisken i havn.

Etter et drøyt tiår med en jevn strøm av superheltfilmer (X-Men, Spiderman, Batman, Daredevil, Superman, Iron Man og så videre) var det på høy tid med en filleristing av genren også på kino. Men lykkes Watchmen-filmen i dette? Ja, til en viss grad. Men ikke i samme grad som den opprinnelige tegneserien. På noen punkter treffer filmen blink. Når Rorschach får av seg masken sitter skuespiller Jackie Earle Haleys fremstilling av ham som en forvirret outsider som et skudd. De åpenbare hintene om fetisjisme hos Silk Spectre og Nite Owl, som «får'n opp» først etter å ha kledd seg i lakk og lær…

Det er lagt mye godt arbeid i filmens verdensbygging. Men den trege rytmen gjør at Snyder, når han endelig kommer frem til en voldssekvens, ser ut til å glemme satiren. Da bikker det over i sexy og glamorøs Matrix-vold. Volden i Watchmen burde vært keitete, brutal og «ekte.» Her er det vosj, svisj og unødvendig splatter-estetikk.

Alan Moore er skeptisk til filmindustrien generelt (og det kan man godt forstå, etter å ha sett filmer som The League of Extraordinary Gentlemen , Constantine og From Hell , alle basert på ideer og verk Moore opprinnelig stod bak. V for Vendetta, også et Moore-produkt, fungerte bedre enn de førnevnte, men var likevel ikke... V for Vendetta).

I Wired-intervjuet trekker Moore atter en gang frem at han ikke tror Watchmen vil egne seg på film. Ideen om å lage en film har vært der omtrent siden tegneserien kom ut og ble en kjempesuksess. En periode var det planer om at Terry Gilliam skulle ha regi (Monty Python-medlemmet som har regissert blant annet Brazil , Fear and Loathing in Las Vegas og 12 Monkeys), men som Moore sier:

«Gilliam spurte meg hvordan jeg ville oversatt Watchmen til film, og jeg svarte ham “om noen hadde spurt meg, Terry, ville jeg ha rådet dem til ikke å gjøre det.” (…) Og jeg tror han sa noe lignende, at han trodde dette burde forbli en tegneserie.»

Men DC Comics eier Watchmen, og Time Warner eier DC. Så film ble det.

Alan Moore nekter selv å ta imot penger for filmen, og har krevd at navnet hans skal fjernes fra rulleteksten. I motsetning til tegneseriens illustratør Dave Gibbons, som helhjertet har sluttet opp om Snyders tilpassning.

Info-bombe

Watchmens betydning for moderne engelskspråklige mainstreamtegneserier, og superheltgenren, er enorm. Det er en dekonstruksjon av superheltgenren, men også en ekstremt intelligent oppbygget tegneseriefortelling, som konsekvent benytter nettopp dette mediets muligheter.

Men der man med en tegneserie kan fordøye litt og litt, bruke så mye tid på hvert enkelt bilde man selv ønsker (informasjonstettheten i både tegneserien og filmen er stor), så kommer filmen rasende mot deg enten du vil eller ei.

Regissør Zack Snyder har spesialisert seg på genrerfilmer, som den nydelige nytolkningen av zombiefilmen Dawn of the Dead fra 2004, samt filmatiseringen av Frank Millers tegneserie 300, om slaget ved Thermopylene i år 480 f.Kr. Han behandler det populærkulturelle undergrunnsgodset med stor respekt og kjærlighet, samtidig som han gir det sin egen, postmoderne touch.

Også i Watchmen har Snyder vært trofast, for trofast, mot originalmaterialet. Detaljnivået er stort, og det er mange elegante visuelle referanser til elementer fra tegneserien. Dialogene og fortellingsstrukturen er langt på vei bevart. Men filmen fungerer best når regissøren våger å gi slipp på tegneseriens storyboard. Som i introduksjonssekvensen, som på en effektiv og svært «filmatisk» måte etablerer Watchmen-virkeligheten.

Hopp og sprett

Enkeltheftene i originalversjonen tar for seg én og én av hovedpersonene, og gir oss deres bakgrunn. Dette grepet er bevart i filmen, med vekslende hell. Persongalleriet er stort, og grunnfortellingen med frykten for atomkrig (og den søkte «hemmelige planen» til filmens skurk), drukner litt i alle de tilbakeskuende scenene. Men det er vanskelig for en som kan mye av originalmaterialet utenat å vurdere hvordan et første møte på film vil arte seg. Min antakelse er at det vil fremstå noe forvirrende.

Jeg tror Watchmen, hvis man først skal ha den filmatisert, ville fungert langt bedre som en miniserie for fjernsyn, alá Sopranos eller Frustrerte fruer. Da kunne man tatt seg bedre tid med det rike grunnlagsmaterialet. I filmen føles det overlesset. Mye informasjon pakkes inn på kort tid (og filmen er langt i fra kort, med 2 timer og 43 minutter). Mot slutten virker det nesten som om regissøren plutselig har sett på klokka og fått dårlig tid.

Men kinoversjonene er ikke det siste vi får se om de fallerte superheltene fra Snyders hånd. På tapetet for høsten står en Director’s Cut-variant, som blir enda lengre. I tillegg kommer det ekstramateriale på DVD, for eksempel en animert versjon av pirattegneserien Tales of the Black Freighter, som i Watchmen er viklet inn parallelt med hovedhistorien. I tillegg er det med en «dokumentar» om superheltene fra gamle dager, med videre. Så kanskje den kappekledde rettferden vil seire til slutt. Det er ingen tvil om at dette prosjektet er drevet av en fan, for fansen.

«Who watches the Watchmen?», er et slagord for dem som demonstrerer mot superheltene i tegneserien. Min gjetning: ganske mange.

Dr Manhattan (Billy Crudup), Adrian Veidt (Matthew Goode), Nite Owl (Stephen McHattie), og Rorschach (Jackie Earle Haley).