Torkil Damhaug: «Døden ved vann» (Cappelen Damm, 2008, 445 sider)Faretruende godt

Døden ved vann er psykologisk krim av beste merke. Foto: Flickr Noë ,  Lite forsidebilde - Amy loves yah
Døden ved vann er psykologisk krim av beste merke. Foto: Flickr Noë ,  Lite forsidebilde - Amy loves yah
Artikkelen fortsetter under annonsen

<p«Døden ved vann» er en nervepirrende, overraskende og solid gjennomført kriminalroman som kretser rundt kjærlighet og begjær.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med «Døden ved vann» viser Torkil Damhaug at han mener alvor som krimforfatter etter at han i 2007 kom med den kritikerroste «Se meg, Medusa». Det som skiller Damhaug fra de fleste andre norske krimforfattere er kanskje først og fremst og fremst det han har drevet med før han ga seg forfatteryrket i vold. Han er utdannet lege og har både arbeidet i Lofoten og på ulike psykiatriske institusjoner på Østlandet etter endte medisinstudier i Oslo. Det bærer «Døden ved vann» betydelig preg av og gjør romanens karaktergalleri ekstra spennende, mangefasettert og medrivende.

Kjærlighet vs. begjær

Som et psykologisk gjennomgangstema dreier boken rundt motsetningsforholdet mellom behovet for kjærlighet - og menneskers begjær. Hvis et menneske søker kjærlighet, er det kanskje begjær man møtes med snarere enn gjensidighet. Romanen handler om Liss, en ung norsk wannabe-modell og designstudent som holder hus i Amsterdam. Hun lever et utsvevende, usikkert liv i ytterkanten av et dopmiljø som kan skremme vannet av de fleste. Hjemme i Norge har hun ankeret i tilværelsen: Storesøsteren. Den trygge Majlin som er utdannet psykolog og som er i ferd med å fullføre sin doktorgrad i en alder av 29 år. Og det hadde ikke vært en thriller om det ikke skjedde noe med denne bunnsolide søsteren. Naturligvis hender det som ikke må skje: Majlin forsvinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tabubelagt spenning

Dette er opptakten til en forrykende historie om søskenkjærlighet og sjalusi, pedofili og indremisjonsoppdragelse i en mesterlig cocktail - blandet sammen med politietteforskernes ikke alltid like profesjonelle håndtering av jobben sin. Liss finner raskt ut at storesøsteren skulle ha vært med i et omstridt tv-program samme kveld som hun forsvant. Programmet er ledet av en tidligere prest som har slått seg opp som Norges mest ublu talkshowvert og som røsker tak i nordmenns tabuer. Liss' psykologsøster skulle være med på en direktesending og snakke om et av tabuene: overgrep på unge gutter. Det kan virke som om programlederen heller ikke har helt rent mel i posen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Salander-aktig

Romanen er stykket opp i flere atskilte deler, og det er ikke bare unge Liss vi opplever fortellingen gjennom. Vi får dukke ned i sinnene til en utro rettsmedisiner, en ulykkelig unggutt som utsettes for overgrep, vi møter en standhaftig politiførstebetjent og en skruppelløs tv-stjerne. Men den karakteren som gjør sterkest inntrykk, er unge Liss. Hun er til forveksling lik avdøde Stieg Larssons Lisbeth Salander, noe som mildt sagt er ment som et kompliment.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En luring

Selv om Damhaug har levert en bok som trekker tungt på psykologisk innsikt, hemmes ikke romanen av dette. Snarere tvert i mot. Det kan virke som om Damhaug har satt seg fore å lure leseren. Ikke bare én gang, men flere. Han nøster ut tråder man tror man vet hvordan henger sammen. Det er snedig utført, og når leseren innbiller seg at løsningen på gåten er å finne rett rundt hjørnet, bukter historien seg i nye, skremmende retninger. Torkil Damhaug er en habil, dyktig og oppfinnsom krimforfatter vi nok vil få se mer til. Forhåpentligvis mye mer. For selv om han ikke finner opp hjulet på nytt, har han skapt et som triller faretruende godt.