Olle Ljungström: «Sju» (Warner Music Sweden)Verdens fineste mann

I sju år har jeg ventet på Olle Ljungströms nye album. Sju år som har blitt brukt til å spille de gamle platene hans i filler. Olle er nemlig en av Sveriges best bevarte skatter. Noe album som «Världens Räddaste Man», «Det stora kalaset», «En apa som liknar dig» og låter som «Hjärta, lust & smärta», «Nitroglycerin», «Som man bäddar», «Jag & Min Far», «Kaffe & En Cigarett», «Sthlm,sthlm» og «Nu Är Det Jag Som Är Kung», er usedvanlig gode eksempler på.

Jeg kunne med letthet nevnt minst 20 låter til som gang på gang har forvandlet hverdagene mine til en fest. For Ljungström evne til å parre merksnodige, intelligente, ironiske og morsomme tekster med iørefallende og listige melodier, er sjelden kost uansett hvor man befinner seg i verden.

Men for sju år siden sa det altså stopp. Noe som har resultert i at Ljungström nærmest er blitt en mytisk skikkelse i svenske musikkmiljøer. Men nå er han endelig tilbake med et album som både overrasker, gleder og understreker hans posisjon som en av Sveriges beste låtskrivere.

«Sju» trenger litt tid, men er like fullt blant Ljungströms beste album. Det skranglete og tidvis demopregede lydbildet åpner opp låtene på en helt spesiell måte. Og som alltid lager Olle låter langt over gjennomsnittet. Noe «Forsökskanin», «En förgiftad man», «Svensk stål», «Jag äger något du inte har», «Blända livet» og «Upphöra» er utmerkede eksempler på.

«En förgiftad man» og «Forsökskanin» er, mye grunnet tekstene der glede, sorg og humor blandes på elegant vis, veldig, veldig «Olleljungströmsk». To vanvittig bra låter som garantert vil bli med neste gange Olle skal lage en samleplate.

Flere av Ljungströms senere utgivelser er, mye takket være hans tidligere samarbeidspartner og produsent Heinz Liljedahl, preget av et tidvis lekent, åpent og velprodusert lydlandskap.

På «Sju», produsert av Torsten Larsson (The Soundtrack of Our Lives), er det fargerike og veldreide byttet ut med en nedstrippet produksjon som sender tanker til Ljungströms første skiver, og platene han ga ut med Reeperbahn. Nå og da tenker jeg også på Velvet Underground og Thåström.

Dette er et grep som på sitt skranglete vis både sjarmerer og forfører. Av og til får man nesten følelsen av å sitte ved siden av bandet i et lite skur på en åker langt pokker i vold. Noe som står bra til tekstene som trolig bærer i seg mye av Ljungströms egne livserfaringer de senere årene.

«Sju» er et modig album som viser at Olle Ljungström er tilbake igjen for fullt. Jeg gleder meg allerede til neste plate fra verdens fineste mann.

Ps! Husk å skru opp volumet.