U2: «No Line On The Horizon» (Island/Universal)

I toppform

U2 er tilbake med nytt album etter fire år. Foto: Anton Corbijn.
U2 er tilbake med nytt album etter fire år. Foto: Anton Corbijn.

<pU2 har funnet tilbake til seg selv.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«No Line On The Horizon»«No Line On The Horizon»

«No Line On The Horizon» er ikke en epokegjørende plate på samme måte som «The Joshua Tree», men er likevel en plate som setter en ny U2-standard. Kombinasjonen av elementer fra elektronisk trance, tettsittende dance og New Order-influert indierock-minimalisme, gir nemlig følelsen av et nytt og forførende U2.

Lydmessig har herrene Brian Eno og Daniel Lanois strukket gullkablene rett inn i sjela på det U2 svært mange elsker. De har fått fram noe som føles veldig fornyende med en litt annen ettertenksom og melankolsk glød enn tidligere. Selv uttaler Bono at albumet ikke er en hærforflytning av meninger med politiske undertoner, men mer en ettertenksom og personlig ferd med pilegrimsreiser som tema.

«No Line On The Horizon» handler om kjærlighet, tro og fremtiden på en måte som sender tankene til foran nevnte «The Joshua Tree». Bono synger som en soulgud. En rockens Wilson Pickett. Han har utvilsomt fått med seg soulrevivalen de siste par årene, og pøser på med soul/ gospel-lidenskap på flere av sangene. Noe rytmikken og melodidraget også understreker. Det hele er så tight sammenbundet av produsentene Eno/ Lanois at «No Line On The Horizon» uten tvil er et av årets høydepunkt.

Etter 15 års leting etter de gode øyeblikkene, leverer endelig U2 en plate som har albumkraften i hvert eneste svingslag.

The Edge er overalt. Übermensch- briljant som alltid sitter riffene og de mange små detaljene, innstikkene og meldingene som spesialtrenede commando-oppdrag, der ingenting er ett sekund for tidlig eller ett sekund for sent ute.

Plata kickstartes av tittelsporet. En riktig stadion-koker! Det erketypiske U2-soundet og The Edges klassiske gitarlinjer hentes frem på «Magnificent». En låt som lett kunne lett blitt en repetisjonsknapp, men som ved hjelp av Bonos fyrige og rocketeateralske stemme og en fantastisk produksjon, er platas opplagte hit og en fremtidige U2-klassiker.

«Moment Of Surrender» og «Unknown Gallery» er spennende bekjentskaper. Førstnevnte er en seig og soulfølsom reise ikledd sterke melankolske følelser. Pulsen av trance og dance-rytmikk under Bonos nesten religiøse vokal, gjør låta til en majestetisk reise på i overkant sju minutter. «Unknown Gallery» derimot er bygget som en man-machine rockelåt med et 20 år yngre U2 som har latt seg inspirere av Kraftwerk. Uten tvil platas «dark horse» og min favoritt på plata. «I’ll Go Crazy If I Don’t Go Crazy Tonight» er en annen hit-maker som skapt for radio.

Etter flere hardtslående og rytmisk tøffe låter følger bandet opp med den nydelig folkballaden «White As Snow» og den minimalistiske «Cedars Of Lebanon» som på mektig vis avslutter plata

«The Joshua Tree» og «Achtung Baby» er rockeklassikere. Men «No Line On The Horizon» er ikke så veldig langt unna og løfter U2-magien inn i en ny epoke.

Personvernpolicy