Musikalsk fjerdedivisjon

En kar på to og tyve, med fele, har vunnet den norske finalen av det evig ubrukelige og, i beste fall, schmaltze, tv-showet Melodi Grand Prix.

Alexander Rybak har studert musikk fra barnsben av. På tross av det har han funnet det riktig å delta i talent-konkurranser for å få et gjennombrudd, både i Idol og i Kjempesjansen.

Sist helg vant han en overlegen seier med sin egen komposisjon «Fairytale», en hyggelig poplåt, tilsatt en dæsj folkemusikk av noe uklar opprinnelse.

Seieren har fått norske medier til å gå av skaftet, Rybaks sang, liv og kjærlighetsliv er gjenstand for en oppmerksomhet som gir alt fra NRK-sjefer til Se & Hør-redaktører permanent ereksjon. Rybak er alt på en polise; En pen, ung, utdannet og flink fyr, som utvilsomt kan synge og som skaffer NRK innertier i det svært, svært påkostede prosjektet de har satt i gang for å løfte Melodi Grand Prix som sitt viktigste engasjement i den langdryge kampen mot TV2 om seerne.

Seriøst Grand Prix?

NRKs programleder Per Sundnes har fått oppgaven av Statskanalen å fortelle alle som gidder å høre på at «Nye» Melodi Grand Prix nå har blitt seriøst, det har blitt romsrent, det blir tatt på alvor av den norske musikkbransjen. Sundnes skal sogar ha blitt valgt til (en av?) Norges mektiske bransjefolk for sin innsats for TV-showet av Aftenposten nylig.

En av virkemidlene i dette status-løfte-prosjektet er å overtale etablerte låtskrivere og artister til å engasjere seg i forsmedelighetene. Sundnes påstår at han har lykkes med nettopp det. Undertegnede tviler likevel, selv om en og annen opportunist kanskje ser sitt snitt til å tjene en ekstra slant.

Jeg beklager, Sundnes, NRK og Aftenposten. Melodi Grand Prix har ikke blitt bedre. Hverken i Norge eller internasjonalt. Det er fortsatt vesentlig større sjanse for at nasjonale og internasjonale vinnere pådrar seg et stempel som syngende deodoranter, illeluktende troll eller ustødige poledansere og at karrieren summeres opp på Momarkedet noen fattige måneder etter den internasjonale finalen.

Et karaokeshow

Melodi Grand Prix er, og vil forbli, fjerdedivisjon i norsk artistvirkelighet. Et påkostet karaokeshow der personasjer som har anlegg for kjendisliv alltid vil ha et fortrinn. Det sier alt om nivået på spetakkelet at Rybaks nærmeste konkurrent var Tone Damlie Aaberge, som de siste årene har seilt opp som landets udikutabelt ledende på å være «bare seg selv». Aaberge stilte seg helt uforstående til de ondsinnede påstandene om at hun satset på sex. Til det er det bare å si; Har paven en morsom hatt?

Jeg sexy?Tone glemte seg riktignok i kampens hete og avslørte til VG mandagen etter finalen at Barbara Orbison (enke etter Roy) hadde rådet henne til å «ta seg i håret og make love to the camera».

Om Alexander Rybak skulle lykkes med noe mer og bedre er i så fall bare unntaket som bekrefter regelen. Vinner han i Russland og Norge pådrar seg den internasjonale finalen, er det muligens gode nyheter for Rybak. (Det er slett ikke sikkert, Melodi Grand Prix er fort glemt uansett, og det kommer dager deretter der «Melodi Grand Prix-vinner» ikke er det mest sexy å ha på plakaten). For alle seriøse norske artister med en reell karriere og noe av betydning på hjertet, er Melodi Grand Prix fortsatt triste nyheter.

NRKs Melodi Grand Prix-satsing betyr først og fremst en ting. Mindre penger og ressurser til å speile det virkelige norske musikklivet.

Der befinner NRK seg allerede på et absolutt lavmål. Moderne norsk musikk slipper i svært liten grad til på norsk TV. På tross av at NRK er pålagt et spesielt ansvar for norsk musikkkultur, er oppfatningen på Marienlyst at rock, og de fleste andre moderne musikkuttrykk, er dårlig TV. Om den da ikke tilfeldigvis fremføres av store nok kjendiser.