Lyttelua 60 (Olle)

John Lennon.Foto: AP Photo/Scanpix
John Lennon.Foto: AP Photo/Scanpix

<pEtter to måneder på hvilehjem tar Lyttelua for seg John Lennon, Brett Dennen og Olle Ljungström. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

John Lennon: «Walls And Bridges»

«Wall And Bridges» er et ganske stilig album. Bra låter, flotte arrangementer og tonnevis med briller. Lennon lagde i det hele tatt mye god musikk etter at eventyrfortellingen om The Beatles tok slutt.

Lennons beste album heter nok «Plastic Ono Band», men «Wall And Bridges», som kan slå seg på brystet med låter som «Going Down On Love», «Whatever Gets You Thru The Night», «# 9 Dream», «Steel And Glass» og «(When Your Down And Out) YA YA», er etter mitt skjønn blant toppene i Lennons noe ujevne solokarriere.

«Wall And Bridges» ble for øvrig etterfulgt av det sanseløse prosjektet, «Rock’n’Roll», med Phil Spector bak spakene. Et album som ikke akkurat traff spikeren på hodet.

Innsatsen til Little Big Horns og Nicky Hopkins utgjør for meg den lille store forskjellen på «Wall And Bridges». Blåserne på åpningslåta «Going Down On Love» treffer meg mitt i panna. Hver gang. For ikke å snakke om når Bobby Keys åpner slusene på «Whatever Gets You Thru The Night» før Elton John klimprer i vei.

Men best av alt er følgende tekstlinjer fra nydelige «# 9 Dream»:

Ah! Böwakawa poussé, poussé
Ah! Böwakawa poussé, poussé
Ah! Böwakawa poussé, poussé

Som jeg skulle sagt det selv. Og definitivt et produkt av Lennons mye omtalte «Lost weekend».

Brett Dennen: «Hope For The Hopeless»

Kollega og mangeårig sheriff, Tom S, har skjønt det. Brett Dennen er en kul dude med et stort musikalsk hjerte. Hadde jeg visst bedre hadde «Hope For The Hopeless» vært med på min liste over årets beste album.

Problemet er bare at jeg først hørte plata for tre uker siden. Den hadde rett og slett gått i den store og grufulle glemmeboka. Men da den stod å lyste mot meg i platebutikken, kastet jeg meg over det som trolig er ett av to fysiske eksemplarer her til lands.

Og jeg ble tatt av en stormvind svært ulik den som blåser over Sverige.

- Denne er som skapt for deg, sa Tom S da han anmeldte plata her på ABC Nyheter tidlig i november i fjor.

Og han hadde helt rett. «Hope For The Hopeless» er et aldri så lite mesterverk som langt flere enn Tom S og jeg bør ha i hylla. Måten Brett blander pop, soul, worldmusikk og americana på er helt unik og svært, svært tiltalende. Det faktum at han synger med en liten neseklype ytterst på nesa gjør det hele til en fest for folk som liker Steve Forbert, David Lindley og Paul Simon.

De tre første låtene, «San Francisco», «Make You Crazy» og «Heaven» er den fineste trioen jeg har deita på veldig, veldig lenge. En trio som blender selv den blinde.

Heaven
Heaven
What the hell is heaven?
Is there a home for the hopless?
Is there a hope for the hopeless?

Etter å ha hørt «Hope For The Hopless» finnes det kun et kort og fyndig svar på spørsmålet over. Et svar som begynner med en litt rar, bøyd bokstav ikledd et lite smil nederst til venstre.

Olle Ljungström: «Sju»

Endelig er han tilbake, Lytteluas store favoritt: Olle Ljungström. Lua og jeg har satt oss ned i solskinnet foran postkassa med en iskald Pommac. Snøen smelter og Lua er så spent at han sjekker posten hvert femte minutt selv om vi sitter 20 centimeter fra postkassa og postmannen har for vane å bære en signalrød uniform.

- Han kan jo ha lista seg inn bakfra, prøver den lille lueskrotten når jeg ber han slappe litt av. Men Lua, som har oppholdt seg to måneder på et hvilehjem i Andalucia, er langt fra avslappet. Han er om sant skal sies, i langt verre form enn da han dro. To måneder med smugler- Pommac har nesten fått stakkaren til å rakne.

- Sju år siden sist, og hans sjuende album. Hva trur u’a? Tipper det er en klassiker denne gangen også. Lua speider etter røde fartøyer med den spesiallagde fuglekikkerten han kjøpte i den lille byen med det store hjertet, Mijas.

Om verden hadde vært bygd annerledes, ville den tidligere Reeperbahn frontfiguren Olle Ljungström vært en musikalsk helt for langt flere enn han er i dag. Låtskriveren Olle Ljungström er nemlig sjelden god. Så god at mange av hans kollegaer, deriblant Bo Sundström (Bo Kaspers Orkester), Joakim Berg (Kent) og vår egen Ane Brun, i fjor ga ut plata «Andra sjunger Olle Ljungström». En grei sak som naturligvis aldri er i nærheten av å nærme seg mesterens egne tolkninger.

I kveld (fredag) viser SVT2 en dokumenter om Olle klokken 20.00. SVT beskriver Jacob Frösséns dokumentar på følgende vis:

«Frössén väjer inte för att skildra Olles liv med sjukdomar och missbruk, men det blir heller aldrig spekulativt. Filmen är en närgången men respektfull skildring av en ofta klarsynt och resonerande Olle Ljungström, men också om karriären, tidigare bandmedlemmar och vänner som valt en annan väg och en mamma som oroar sig för sonens självförbrännande livsstil.»

Lyttelua og jeg kommer til å sitte klistret foran skjermen med et brett Pommac på hver vår side av sofaen. Og et par Troika i skjortelomma.

En høytidstund også du burde unna deg.

- Faen, kommer'n ikke snart a, spør Lua akkurat i det lua til postmannen kommer snikende rundt hjørnet med den dyrebare konvolutten i hånda. En konvolutt vi har venta på i sju år.

Om du lärt dig nåt om livet
Om du har valt dig slitstarka skor
Så vet du hva lyckan beror på

Men den chansen är sällan så stor

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus