Cathrine Grøndahl: «Jeg satte mitt håp til verden» (Gyldendal Norsk Forlag 2009, 67 sider)Hverdagsvarme

De spisse istappene truer ovenfra. De høye brøytekantene gjør at verken barnevognen eller jeg selv er særlig synlige i landskapet. Det er jævlig kaldt, i det hele tatt tegner det til å bli en nokså shitty dag

Redningen kommer overraskende nok i form av av en diktsamling. For jeg kan trygt si at poeten Cathrine Grøndahl rett og slett reddet hele den forfrosne uken min. Samlingen «Jeg satte mitt håp til verden», hvor tematikken er den moderne morsrollen, er noe av det varmeste jeg har lest på lenge.

Det er ikke fritt for at man feller et par tårer i vintermørket når man leser diktet med tittelen «Du er for liten til å ta et så stort valg alene»
Du gir ikke fra deg en lyd
(...)
Vær så snill,
hør på meg
og hør på barnelegen
som pumper oksygen inn i deg,
og pust!

Tårer til tross, Grøndahl klarer å skrive rørende om de virkelig store ting i livet uten at det blir klissete. Hun klarer også å beskrive fullstendige absurde følelser fra blant annet fødestuen med humor og varme. Som når hun i sin hyllest til epiduralen skriver:

Takk for at jeg ikke må føde naturlig,
At du speeder meg opp
Så jeg spinner over gulvet,
som en diskokule!

Poet-jurist

Cathrine Grøndahl, som debuterte med «Riv ruskende rytmer» i 1992 har tidligere gitt ut flere diktsamlinger. Hun jobber i dag som advokat og beskriver hverdagslivet hvor man skal kombinere jobb og familie i jordnære vendinger. Det gjør diktene lette å kjenne seg igjen i og tilgjengelige også for dem som ikke er vant til å lese lyrikk.
Hvem av oss har vel ikke i et øyeblikk av sinne eksplodert på vårt barn for å så bli fullstendig overmannet av kjærlighet og dårlig samvittighet i det neste?
Eller som Grøndahl skriver:

To ganger har jeg sagt
faen ta deg
Og da kom virkelig fanden sjøl
og tok strupetak
Ikke på deg, men på meg

Forfatteren vender også blikket utover og er ganske klar i sin tale når det kommer til kvinnelige inspirasjonskilder. Både Halldis Moren Vesaas, Doris Lessing og den svenske forfatteren MustafaCans mor Güllu Can som han skrev om i boken «Tett inntil dagene» blir hedret i diktene.

Perfekt barselsgave

«Jeg satte mitt håp til verden» klarer å berøre uten å bli sentimental, den er lettfattelig uten å bli banal og klarer samtidig å si noe ekte og intelligent om familiehverdagen.

Det er nok av forvirrende mammalitteratur der ute som kun får nybakte mødre og fedre til å føle seg utilstrekkelige. Denne diktsamlingen er kanskje et langt bedre valg som barselsgave eller som en oppmuntring til en forelder som fortjener det.

Grøndahls kjærlighet for sine barn nærmest stråler ut av sidene av denne boken. Og det varmer i vinterkulden. Og er det èn ting vi alle kan enes om og identifisere oss med så er det den svimlende, selvopptatte og fullstendig diskriminerende kjærligheten vi føler for våre egne.

Som hun sier det selv:

Feilen med alle andres barn er bestandig at de ikke er mine.