Kaos Obama

I sin første måned som president for USA har Barack Obama sannsynligvis utrettet mer enn noen annen nyankommet president gjennom tidene.

Han har tatt et klart oppgjør med den forrige presidentens holdning til åpenhet, stengt terrorfengslet på Guantanamo, vist et tyngdepunkt rettet mot Afghanistan, og ikke Irak, satset på Asia som sin viktigste handelspartner og ikke minst brukt mange, mange penger i et forsøk på å stagge den store finanskrisen.

For store ambisjoner?

Et stort spørsmål man sitter igjen etter den første måneden er om Obama har bitt over mer enn han kan tygge.

Har ambisjonene gjort det umulig for den nyvalgte presidenten å styre landet gjennom de neste fire årene?

Allerede har spekulasjonene gått på om Obama blir en president som bare får sitte i fire år. Med de problemene han står overfor nå er det et betimelig spørsmål. Man må huske på at en krise kan virke i begge retninger for en president. For Bush ble det en hjelp som gjorde det utenkelig at noen andre skulle ta over etter fire år. For Obama kan det hende at krisen rett og slett er for alvorlig til at noen vil gi han en sjanse nummer to.

En ting har forandret seg i løpet av den korte tiden Obama har hatt i Det hvite hus. Før innsettelsen ble han stort sett hyllet av alle, selv de mer konservative mediene lot det skinne gjennom at Obama nok ikke var så ille uansett. Slik er det ikke lenger. Allerede har nok 49-åringen opplevd mer kritikk enn det han hadde forventet. Både fra den liberale og den konservative delen av pressen.

Omstridte områder

Håndteringen av den stadig eskalerende finanskrisen er det Obama får mest kritikk for i hjemlandet. Til tross for stor handlekraft og rekordstore hjelpepakker er det knyttet stor skepsis til om Obama klarer å løse denne store krisen.

Arbeidsledighetstallene skyter fortsatt i været, og antallet hjem som blir lagt ut for tvangssalg øker stadig, til tross for en imponerende innsats fra regjeringen. I de konservative delene av landet er det mange som mener at man bare skal la bedriftene gå konkurs, ikke støtte de arbeidsledige og heller ikke gjøre mye for de som mister husene. Det er ikke statens oppgave, heter det. Så spørs det hvor den største velgermassen finnes til slutt.

Håndteringen av krigen i Irak har også blitt stilt spørsmål ved. Før han ble valgt var Obama soleklar på at han ville trekke hjem brigade etter brigade, og tømme Irak for amerikanske soldater innen 16 måneder.

Foreløpig har ikke en eneste soldat kommet hjem, og det ser ikke ut til at dette valgløftet blir holdt.

Usikkert i Irak

Generalene mener Obama kan trekke hjem opptil fire brigader, men de håper at de vil beholde resten inntil videre, mens det irakiske politiet og hæren bygges videre opp. Hva som blir utfallet her er fortsatt usikkert.

Stengingen av Guantanomo-basen var en av de første beslutningene Obama tok etter å ha funnet seg til rette i Det ovale rommet i Det hvite hus. Hva som skjer med fangene er derimot høyst usikkert, og det kan virke som om Obama kommer til håndtere dette spørsmålet som sin forgjenger Bush.

Israel er en annen sak som har stått høyt på agendaen, og også her ser det ut som om forskjellen på Bush og Obama er mindre enn det man skulle tro på forhånd.

Selv om Obama har gått mot Amerikas første president, Washington, og involvert seg i mange utenriksspørsmål på samme tid, så kan det ikke sies at tilnærmingen er forskjellig fra Demokrat til Republikaner.

Lite nytt om Afghanistan

Denne uken samlet Natos forsvarsministre seg i Krakow i Polen. Her var det ventet at USA skulle gå i detalj om sine planer for Afghanistan, men dessverre viser det seg på nytt at planene foreløpig ikke er klare, og man vet ikke når de kommer heller.

17.000 soldater skal sendes til landet, men utover det er det lite nytt fra USA. Man snakker om en Samlet innsats, men nøyaktig hvordan dette skal gjennomføres sies det heller lite om. Hva synes klart er at man vil involvere alle landene rundt Afghanistan i større grad enn før. Kanskje man har fått øynene opp for at det ikke bare er Pakistan som kan knyttes til Afghanistan, men også Iran og India.

Den første turen utenlands den nyinnsatte utenriksministeren Hillary Clinton tok var til Asia. Spesielt besøket i Korea har vakt oppsikt. For selv om man har utnevnt en spesialutsending for Nord-Korea, så er retorikken skremmende lik den man fant i Bush sine doktriner. Trusselen om militær intervensjon er like skremmende som før, og det samme gjelder for så vidt også Iran.

For tidlig?

Samlet sett blir den første måneden til Obama vanskelig å bedømme. Det er ikke tvil om at utfordringene denne presidenten står overfor er større, og mer kompliserte enn noen annen president har stått overfor siden midten av 60-tallet. Mye har blitt gjort, men foreløpig er det ingenting som tyder på at noen av problemene har blitt løst.

Hva som skjer videre blir spennende å se, men det virker som om Obama har fått en dårligere start enn hva de mest positive ekspertene på begge sider av Atlanterhavet hadde ventet.