Er vi ayatollahenes gisler?

Den sistnevnte markering har en direkte tilknytning til Norge siden det var fatwaen mot Rushdie som førte til mordforsøket på hans norske forlegger, William Nygaard. Mange har ment at den avsluttende etterforsking i 1998 ikke var grundig nok, og nå antyder riksadvokat Tor-Aksel Busch det samme. Han har bedt førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om å se på «de nye opplysninger» som den gang forelå om attentatet, men som politiet ikke gjorde noe med.

Aschehoug-sjef William Nygaard ble livstruende skadet i et attentat i 1993. Gjerningsmannen ble aldri pågrepet.

Busch, som er en nøktern mann og ikke streber etter medieoppmerksomhet, minner om at denne saken «har dimensjoner ut over en vanlig kriminalsak».

Skarp Rushdie-kritikk

Salman Rushdie uttrykte seg enda sterkere da han i vinter på ny besøkte Oslo og vi fikk møte ham under udramatiske omstendigheter i Aschehougs representasjonsvilla. Rushdie sa det var en politisk og juridisk skandale at saken ikke var blitt oppklart, og han bebreidet den norske regjering. Forrige gang Salman Rushdie var i Oslo, var det et enormt sikkerhetsoppbud. Kjartan Fløgstad og jeg ble den gang brukt som «dekke» for et møte arrangert av Aschehoug og Pen-klubben, men det var den drapstruede Salman Rushdie vi skulle treffe. Hans lavmælte, men klare opptreden gjorde et sterkt inntrykk på oss.

«Sataniske vers» kunne ikke stanses

Fatwaen, dødsdommen som ayatollah Komeiny felte over Salman Rushdie, gjelder fremdeles, men de klarte ikke å forhindre at «Sataniske vers» ble oversatt til mange språk og idag er å finne i nesten alle bokhandlere i den siviliserte verden.

Forfatteren Salman Rushdie betegner etterforskningen av attentatet mot forleggeren William Nygaard i 1993 som en skandale.

Men det kostet mye. William Nygaard overlevde etter store skuddskader, men den japanske professor og oversetter Hitoshi Igarashi ble knivdrept på sitt universitet, og den italienske Ettore Capriolo ble stukket ned i sin egen leilighet. I USA og Vest-Europa ble bokhandlere og bibliotek brannbombet, og i Viking Penguins hovedkvarter i New York måtte de ansatte gå med skuddsikre vester. Men Penguin ga aldri etter for presset.

Tapte slaget, men vant krigen

For så vidt kan man si at ayatollahene og deres morderiske håndlangere tapte dette slaget, men som den indisk-britiske spaltisten Kenan Malik skriver i siste utgave av det viktige tidsskriftet «Index on Censorship» (nr. 4/2008), vant de krigen. Mange Islam-kritiske skribenter er brakt til taushet, og det er skapt en fryktens stemning der forleggere, bibilotek, bokhandlere og teatre unngår disse kontroversielle temaer.

Norge i skammekroken

I vårt eget lille land la regjeringspolitikere, redaktører og mange forfattere seg flate for dem som brukte karikaturstriden til å påtvinge oss sin vilje. Domproster og andre «nyttige idioter» dro med Utenriksdepartementets støtte og velsignelse til den notoriske Imanen av Qatar, som er kjent for sine ytterst reaksjonære og kvinnefiendtlige holdninger. Vi så det på ny da regjeringen etter press fra en senterpartileder med hodet under under armen som et ekte norsk troll, skulle ha blasfemiparagrafen inn bakdøra etter at den opprinnelige lovbestemmelse hadde overlevd seg selv. Denne gang reagerte redaktører og forfattere unisont, så noe hadde de vel lært.

Blasfemi mot kristne er OK

Lars Gule, tidligere leder i Humanetisk Forbund, mener Muhammed må betegnes som pedofil. Muslimer verden over reagerte..

Det er blitt slik i Norge som i mange vestlige land at det er helt OK å opptre blasfemisk over de kristnes Gud, men Gud bedre oss dersom vi sier noe kritisk om Muhammed og hans mest ekstreme disipler. Vi må for Allahs skyld ikke si noe som de bokstavtro muslimer kan oppfatte som støtende. Da det nylig var et debattmøte i Litteraturhuset, forøvrig temmelig ensidig og uprofesjonelt referert i Aftenposten, opptrådte Lars Gule fra Humanetisk Forbund så provoserende som kristne lenge har måttet leve med. Han ville ha rett til å kalle Gud en terrorist. Men så tilføyde han at Muhammed hadde giftet seg med en liten pike, Aisha, og derfor måtte betraktes som pedofil. Da brøt helvetet løs.

Islam-kritikk ikke tillatt

Det er nå blitt slik i Norge og mange vesteuropeiske land at Islam-kritikere skal bringes til taushet, for ellers kan det gå ut over vår sikkerhet. Islamister kan reagere voldelige på det man sier, eller muslimer kan bli såret over visse utsagn. Det er ikke vold og overgrep mot det frie ord som betraktes som problemet, men de som benytter seg av en ytringsfrihet som burde være en selvfølge. Derfor ble den nederlandske Islam-kritiker Geert Wilders nektet adgang til Storbritannia som om han var en fare for landets sikkerhet. Jeg synes personlig at Wilders går alt for langt, men det er da ikke sånne som han, men terroristene som er den virkelige trusel.

Et forlag lar seg skremme

Den nederlandske politikeren Geert Wilders blir av Storbritania betegnet som en fare for landets sikkerhet.

Det var noe liknende som skjedde da et amerikansk forlag nektet å utgi romanen «The Jewel of Medina», som handlet nettopp om Muhammeds barnehustru. Det anerkjente Random House hadde først antatt boken, som neppe ville ha gått inn i litteraturhistorien som noe stort mesterverk. Men så grep en velmenende og naiv universitetsprofessor av den typen vi også har en del av i norske akademia inn. Denise Spellberg ved University of Texas ringte forlaget og sa at boken var «en krigserklæring» og «et spørsmål om nasjonal sikkerhet». Samtidig mobiliserte hun en rekke imamer med skrekkinngydende referater av boken, slik danske islamister dro rundt i den arabiske verden med mye verre tegninger av Muhammed enn de karikaturer som ble trykt i Jyllandsposten.

Kulturlivet skremmes til taushet

Kenan Malik påviser at dette slett ikke er det eneste eksempel på hvordan frykten for islamitter skremmer kulturlivet til taushet. Assisterende direktør for Londons Royal Court Theatre sa at han vil betenke seg på å sette opp et stykke som var Islam-kritisk. I 2007 avlyste dette teater en Lysistrata-forestilling fordi handlingen var lagt til den muslimske himmel og derfor kunne provosere muslimer. Jeg husker hvordan vi hadde planlagt å gå på Deutsche Oper i Berlin i 2006 for å se en produksjon av Mozarts Idomeneo der Muhammeds hode var med. Forestillingen ble avlyst og ble satt opp lenge etterpå, men da var den barbert. I White Chapel Art Gallery i London ble en stor naken dukke fjernet fra en kunstutstilling fordi man mente den ville utfordre muslimene som bodde i nabolaget.

Kristne symboler skånes ikke

Samtidig som det vises en ekstraordinær forsiktighet overfor mulige muslimske reaksjoner, spiller teatre og operaer i den vestlige verden stykker med en klar antikristelig tendens. Ja, på scenen gjøres det narr av Gud, Jesus og Den hellige ånd og alt annet som kristne holder kjært. Riktig nok finnes det prester og predikanter som vil sensurere vekk dette. De fleste kirker har en sørgelig historie med sensur og undertrykkelse av det frie ord. Ofte kan man oppleve kraftige demonstrasjoner, og pressen fylles av harmdirrende innlegg. Men det hører idag til unntagelsene at antikristelige teaterstykker, filmer og bøker blir forbudt. Men da «The Jewel of Medina» skulle settes opp på på Gibson Square i London, ble teatret brannbombet. Er vi på vei mot et samfunn der vi i misforstått hensynsfullhet skal kunne forby hverandres meninger?