Bedre enn forventet i Kosovo

<!--[if gte mso 9]><xml>     Normal   0   21         false   false   false                             MicrosoftInternetExplorer4   </xml>&#60;![endif]--><!--[if gte mso 9]><xml>     </xml>&#60;![endif]-->  <!--[if gte mso 10]> <style>  /* Style Definitions */  table.MsoNormalTable 	{mso-style-name:"Vanlig tabell"; 	mso-tstyle-rowband-size:0; 	mso-tstyle-colband-size:0; 	mso-style-noshow:yes; 	mso-style-parent:""; 	mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; 	mso-para-margin:0cm; 	mso-para-margin-bottom:.0001pt; 	mso-pagination:widow-orphan; 	font-size:10.0pt; 	font-family:"Times New Roman"; 	mso-ansi-language:#0400; 	mso-fareast-language:#0400; 	mso-bidi-language:#0400;} </style> &#60;![endif]-->Kosovoalbanere feirer årsdagen for Kosovos selvstendighetserklæring i Pristina 17. februar i år. Artikkelforfatteren mener det har vært mange positive utviklingstrekk i regionen i året som har gått. Foto: Scanpix/AFP.
Kosovoalbanere feirer årsdagen for Kosovos selvstendighetserklæring i Pristina 17. februar i år. Artikkelforfatteren mener det har vært mange positive utviklingstrekk i regionen i året som har gått. Foto: Scanpix/AFP.

<p- I året som har gått siden Kosovo erklærte seg uavhengig 17. februar 2008 har landet gjort skam på mange dystre spådommer.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Cecilie Endresen reagerer på ABC Nyheters kommentators fremstilling av dagens situasjon i Kosovo. Foto: Privat.Cecilie Endresen reagerer på ABC Nyheters kommentators fremstilling av dagens situasjon i Kosovo. Foto: Privat.

Cecilie Endresen er phd-stipendiat i Balkan områdekunnskap ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.

Mange levnet Kosovo lite håp når de 17. februar 2008 grep sin uavhengighet. Men i året som har gått har mange ting gått langt bedre enn dystre spådommer tilsa. En av de største pessimistene var Jahn Otto Johansen, som i november 2007 mente uavhengighet kunne føre til at «motsetningene i selve Kosovo kan eksplodere i åpen kamp mellom folkegruppene» (NRK 23.11.07 ). På ettårsdagen for uavhengighetserklæringen gjentar han sin usedvanlig pessimistiske tolkning i artikkelen «Kosovo fortsatt en kruttønne» (ABC 17.02.09).

Imidlertid er det gode grunner til å se lysere på utviklingen det siste året enn det mistrøstige bildet Johansen tegner. Nå skal det riktignok sies at mye gjenstår før alt er bra i Kosovo. Århundrer med fattigdom, vanstyre og politisk ukultur forsvinner ikke over natten, verken der eller i nabolandene som også sliter med vanstyre, korrupsjon, smugling og annen kriminalitet i tillegg til sosiale og økonomiske problemer og ferske sår fra politiske omveltninger og krig. De som skal styre Kosovo har en enorm jobb foran seg i å få staten til å fungere, og mannen i gata har ansvar for å bygge landet og ansvarliggjøre ledere som ikke bidrar.

Antall drap i Kosovo var i fjor lavere enn i Stockholm og er i snitt lavere enn i EU. Antall drap i Kosovo var i fjor lavere enn i Stockholm og er i snitt lavere enn i EU. Politiske voldshandlinger i Kosovo er det kosovoserbere og folk fra Serbia som har stått bak. Det som har vært av store og voldelige demonstrasjoner på Balkan det siste året har funnet sted i Serbia og Hellas. Kosovoalbanerne har med uavhengigheten i stor grad blitt kvitt en erfaringsbasert mistillit til å styres fra Beograd og har lite annet å oppnå ved å gå løs på lokale serbere enn fordømmelse fra de vestlige land og institusjoner de er prisgitt for støtte.

Serbisk-albanske relasjoner er ikke forbilledlige i de mange enklavene og blandede bosetningene, men i motsetning til hva pessimistene spådde har uavhengighetserklæringen IKKE ført til noe serbisk exodus. Johansen begrunner dette med at kosovoalbanerne «ikke har noe de skal ha sagt i den serbiske enklaven» (en vanlig misforståelse om bosettingsmønsteret i Kosovo), men nevner ikke at det verken er i kosovoalbanernes eller -serbernes interesse med vold. Heller ikke Prishtina eller Beograd har noe å tjene på dette slik den politiske situasjonen er nå.

At partene i Kosovo skal elske hverandre for at man skal si det går «bra», blir skjevt. For å oppnå stabilitet er sikkerhet viktigere enn forsoning. Akkurat som i Norge tar det tid å lege sårene etter årtier med diskriminering, krig og hevnhandlinger. Bevegelsesfriheten for kosovoserberne i enklavene i sør og for kosovoalbanerne i det serbiskdominerte nord-Kosovo er fortsatt begrenset, og forsoningsarbeidet er derfor meget viktig. Slik situasjonen har vært er det imidlertid et fremskritt at befolkningen føler seg såpass trygge at de faktisk blir boende. Ved å subsidiere kosovoserberne økonomisk bidrar Beograd på mange måter til å støtte denne linjen. At mange av dem fortsatt benekter realitetene og later som de fortsatt bor i Serbia, er ikke det verste som kunne skje og vil antagelig gå seg til med tiden.

Å insinuere at Kosovos uavhengighet har forverret den økonomiske situasjonen i en tid med global krise er også urimelig. De færreste regnet med at uavhengighet skulle bringe umiddelbare økonomiske mirakler. Johansen bebreider også Kosovo for at «ingen har våget å satse på et nytt kullkraftverk som står øverst på kosovalbanernes ønskeliste». En av hindringene i kullkraftspørsmålet har imidlertid vært at dette har vært en av de største korrupsjonsskandalene og involvert høytstående representanter for FN-administrasjonen.

Tross mange retoriske utspill som tyder på det motsatte, har Beograd utvist en ikke ubetydelig vilje til å finne praktiske løsninger på problemer og å samarbeide med EU. Kosovos uavhengighet førte ikke til de ekstremes valgseier i Serbia, men til en pro-europeisk og demokratisk regjering som ikke ønsker bråk i Kosovo. EUs pressmidler på Beograd er dessuten betydelige. Tross en del prinsipiell motstand fra serbisk side fikk man i desember i fjor til en landsdekkende utplassering av EULEX. At en rekke andre praktiske problemer gjenstår gjør likevel ikke situasjonen helsvart.

I likhet med hele 22 EU-land har Norge som land nummer 35 i rekken anerkjent Kosovo. I praksis har nok ikke dette «skadet Norges anseelse i Serbia» i den grad Johansen antyder, og om det skulle gi Norge heltestatus i Kosovo er det en diplomatisk fordel. EU-representanter har indikert at EULEX blir i Kosovo frem til medlemskap. (For øvrig vedder jeg gjerne mot Johansen på at Norge blir EU-medlem før både Albania, Kosovo og Serbia og høyner innsatsen til 2020.)

Kosovoalbanere er i forskjellige europeiske land gjenstand for en rekke fordommer, der noen skyldes grove generaliseringer og andre har en lang idéhistorie med rasistiske overtoner både i Vesten og på Balkan. Underteksten i Johansens fremstilling er dessverre at albanere fra Kosovo og andre land på Balkan er voldelige, kriminelle og uskikket til å styre seg selv. At han i det hele tatt finner det nødvendig å tilføye at «albanere flest er snille og fredelige» og «IKKE er involvert i terrorisme» eller er «imponert over hvordan de både skjøtter sitt arbeide og tar seg av sine familier», sier sitt. I motsetning til hva Johansen gir inntrykk av, er det neppe noen stater i Europa som ikke vet at mye narkotikasmugling og menneskehandel foregår i kosovoalbansk regi, selv om forestillingene om albansk innblanding i flere tilfeller er overdrevet. Johansens påstander om at enkelte land i Vesten naivt «forsøker å tegne et bilde av kosovoalbanerne som fredsommelige demokrater og frihetskjempere» faller likevel på sin egen urimelighet. Kosovoalbanere er i forskjellige europeiske land gjenstand for en rekke fordommer, der noen skyldes grove generaliseringer og andre har en lang idéhistorie med rasistiske overtoner både i Vesten og på Balkan.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus