Hevn over sossene

Veteranene AC/DC fra Australia står etter over 35 år i bransjen fjellstøtt som et av klodens desidert største rockband. I morgen inntar de Bærums nye storstue Telenor Arena med rå riff og den sedvanlige skoleuniformen.

Hvem ville trodd det? I min spede ungdom på midten av 80-tallet, sånn cirka, ble de australske rockerne ansett som de verste harrytasser uten det minste snev av kred. Musikkeliten var heller ikke imponert. I 1985 ga AC/DC ut albumet «Fly On The Wall», en plate som ble totalslaktet hvor enn den ble anmeldt, og som står som den fem år eldre klassikeren «Back In Black» (tidenes nest mest solgte studioalbum etter Michael Jacksons «Thriller», red.anm.) sin strake motstykke i gruppens katalog.

Yngst i bandet, men neppe verdens yngste gutt i skoleuniform. Foto: Don Carey (AP Photo/Times Leader/Scanpix)

Jeg husker vi lo av de latterlige rockerne på skolen vår som gikk rundt og fremdeles hørte på, og proklamerte sin tilhørighet til AC/DC gjennom påsydde tøyemblemer på dongerijakkene sine. AC/DC var jo ikke moderne i det hele tatt! Snarere pinlig gammeldagse...

I hvert fall ga de ikke noe som helst form for kred målt mot datidens nyskapende undergrunnsstjerner. De kule engelske bandene sto mye høyere i kurs. The Cure var ett av disse bandene. Tears For Fears et annet. Og - hold deg fast - alltid like velkledde Spandau Ballet et tredje.

Det var disse gutta vi likte og som ga kred i skolegården. I hvert fall på Langhaugen Videregående (sosse)skole i Bergen. Band som AC/DC og alt annet som kunne minne om rock med hardere gitargrep enn hva Billy Idol og The Cult klarte å trylle frem ble ansett på som uverdig musikk som kun slo an på landsbygden. De mange stakkarne som hørte på dette mølet ble stemplet som striler og bønder i byn.

I 2009, nesten 25 år senere , er altså AC/DC tilbake på toppen, samtidig som knapt en levende sjel bryr seg døyten om hva verken Spandau Ballet eller Billy Idol holder på med i dag. Førstnevnte vurderer visstnok en gjenforening for å fylle opp skrapte bankkontoer, men hvem kan vel klandre dem da de aldri var i nærheten av å selge like mange plater som AC/DC gjorde med «Back In Black» - eller med fjorårets «Black Ice» for den saks skyld?

For i 2009 har band som AC/DC kred i de fleste musikkretser, selv om de egentlig ikke gjør annet enn å gjenta formelen som gjorde dem til et av verdens mestselgende band på 1970- og 80-tallet. De gjentar seg selv med en oppskrift både de selv og fansen vet fungerer. Limahl-fansen fra 80-tallet hører på AC/DC i dag, og er ikke det minste flaue for å innrømme at det har de egentlig alltid har gjort.

Slik skulle kredband se ut i 1985. Foto: promo

Når AC/DC inntar Bærums nye storstue i morgen kveld, vil brødrene Angus (53) og Malcolm Young (56), Brian Johnson (61), Cliff Williams (59) og Phil Rudd (54) garantert by på høydepunktene fra denne så vel som bandets øvrige 14 studioalbum. Gamle og unge rockfans vil nærmest garantert få full uttelling på nostalgitrippen gjennom låter som «It's A Long Way To The Top (If You Wanna Rock 'n' Roll)», «The Jack», «T.N.T.», «High Voltage», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap», «Let There Be Rock», «Highway To Hell», «Back In Black», «For Those About To Rock (We Salute You)» og «Thunderstruck». De gamle rockhymnene vil ruve i vinterkulden over sosseriket vest for hovedstaden der det en gang lå en flyplass.

Dersom du er en av de heldige med billett til morgendagens konsert, spør en hvilken som helst av dine sidemenn i alderen pluss/minus 40, og be dem om å få se et 25 år gammelt bilde av vedkommende. Du vil nesten garantert få problemer med å skille sveisen deres fra hvem som helst av gutta i Duran Duran eller Spandau Ballet...

Let there be rock, folkens. I morgen blir det fest i vest!