Beirut: «March Of The Zapotec/Realpeople: Holland» (Pompeii/Tuba)Fint sidespor

Zach Condon er synonymt med Beirut. Foto: Pompeii/Tuba (promo)
Zach Condon er synonymt med Beirut. Foto: Pompeii/Tuba (promo)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pZach Condons Beirut fortsetter sin musikalske jordomseiling.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bak navnet Beirut skjuler multiinstrumentalisten Zach Condon seg. Han er en uhorvelig talentfull fyr i begynnelsen av 20-åra, som allerede har gitt ut to glitrende album og én EP under Beirut-navnet, i tillegg til ymse demoer, EP-er og album med andre små prosjekter.

«March Of The Zapotec/Realpeople: Holland»«March Of The Zapotec/Realpeople: Holland»

Santa Fe-gutten har en praktfull stemme, og hans to første album viser en crooner av rang som er kraftig inspirert av henholdsvis østeuropeisk folkemusikk og fransk pop fra midten av forrige århundre.

Beiruts tredje fullprisutgivelse (i mangel av bedre kategori - det er jo ikke et album som sådan) er en dobbelt-EP, bestående av flunkende nye innspillinger på «March Of The Zapotec» og nylig ferdigstilt gammelt materiale på «Realpeople: Holland».

Realpeople var et elektropopprosjekt Condon holdt på med før han tok Beirut-navnet, og låtene på «Holland»-disken er sanger som har blitt liggende siden den gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«March Of The Zapotec» er på mange måter en naturlig fortsettelse av Beiruts musikalske reise verden rundt, og denne gangen blir vi tatt med til Mexico. Faktisk har Condon fått selskap av et 19 manns stort meksikansk orkester på noen av disse låtene, noe som spesielt merkes i det «Malagueña»-aktige partiet i «The Shrew».

Likevel har Beirut en umiskjennelig signatur i Condons stemme og syngestil. Han låter som en litt mindre teatralsk og langt mer livsglad Antony Hegarty, og kunne nok ha smeltet mang et pikehjerte på 50-tallet. Noe han vel gjør i dag også, for den saks skyld.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne utgivelsens klart sterkeste låt finner vi allerede som spor nummer to på «March Of The Zapotec»; «La Llorona». Dette er en nydelig liten vals, som stort sett drives av et grovmessingensembles ompa-komp, men som midtveis bryter ut i en sørgemarsj med flotte mariachi-trompeter. Det er i denne låta Condon best klarer å vise hva som er hans største styrke: Å pakke inn utsøkte poplåter i velinstrumentert folkemusikk fra ulike deler av verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«The Akara» når også høyt opp, der den kombinerer meksikanske trompeter og ukulele spilt med trommestikke (har en kastanjett-aktig effekt!) med en flott melodi.

Når det gjelder «Realpeople: Holland» finner vi her stort sett elektropop, litt i stil med «Scenic World» fra Beiruts debutalbum. Sammenlignet med de fleste andre Beirut-låtene er disse langt mer minimalistisk instrumentert, men vokalarrangementene levner ingen tvil om hvem som står bak.

I tillegg har flere av låtene blåsere, og «The Concubine» kunne fint glidd inn på et ordinært Beirut-album. Denne låta er i min bok også den fineste på denne disken, muligens tangert av den fine «My Night With The Prostitute From Marseille».

Videre er «No Dice» er en ganske artig sak, og låter som en instrumental versjon av «A Sunday Smile» (den består av samme akkorder) fremført av et synthband fra 80-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om Beirut har til overs å lage noe dårlig, makter ikke Condon å trollbinde med disse EP-ene i like stor grad som han har gjort med sine to album. Han mangler rett og slett et par virkelig sterke låter i klasse med «Postcards From Italy» eller «Cherbourg».

Tre av de seks sporene på «March Of The Zapotec» er instrumentale, og selv om arrangementene i og for seg er flotte, er de ikke spennende nok til å stå støtt på egne bein. Disse instrumentalene, kombinert med at flere av elektrolåtene virker litt ufokuserte, gjør at personligheten som har gjennomsyret Beiruts to første album mangler på denne utgivelsen.

Resultatet låter fint, for all del, men når ikke opp til lista Condon har lagt for seg selv.