Duft av vemod

Men jeg er glad
og det er fordi
jeg kjenner den duften
som ligger i luften
som minner meg om da jeg var 10
(Dynamo)

Lyden av espressomaskinen kommer og går. Lukten av kaffe og urin bytter på å velsigne oss. Jeg har nettopp etablert meg i det ene hjørnet av rommet og prøver å stille hodet inn på rett frekvens.

- Jeg kommer til å konsentrere meg om tekstene på den nye plata, sier jeg og titter meg litt usikkert rundt. Det er nemlig ikke alle artister som elsker akkurat den frasen. Standardsvaret er ofte: Det får du finne ut av sjæl, det er du som er journalisten.

- Du får sette deg å lese en avis, du da, sier Lars Lillo muntert til trommis Rune Lindstrøm som ikke har bidratt på tekstsiden på «Huskeglemme», det nye verket til de Lillos.

- Det er jo interessant å ha synspunkter..., begynner Rune før latter og ord røres sammen til noe fint og muntert som opptakeren min slettes ikke makter å sortere.

Vemod og sorg

Det er gått syv år siden «Midt i Begynnelsen». Det var en tittel jeg den gang stusset litt over. Etter å ha lyttet til «Huskeglemme» opp til flere ganger tenker jeg at den likeså godt kunne hett for eksempel «Midt i slutten», eller kanskje bedre, «Begynnelsen på slutten». En tanke jeg kaster ut i lokalet.

- Er ikke midt i begynnelsen det samme som begynnelsen på slutten da, undrer Rune.

- Er det egentlig det, prøver jeg.

- Nei, svarer Rune og sender ut en lattersalve. Den smitter.

- Rune har veldig tro på reinkarnasjon, så det må vi drøfte lenge før vi kommer fram til et svar, opplyser Lars Beckstrøm før han plasserer den tykke lua si på bordet og bestiller sterk te.

- Jeg kjenner veldig på et vemod og et alvor når jeg hører på flere av tekstene. Er det bare meg? Jeg titter mot Lars Lillo som sitter rett foran meg. Han tenker seg litt om før han svarer.

- Jeg ble 40 år da jeg vi ga ut «Midt i begynnelsen». Og da syntes jeg det var veldig deilig med det nulltallet. Blanke ark. Jeg har alltid vært 40, tenkte jeg. Da jeg var 16 var jeg også 40. Det var en presis alder for meg å være 40, sier Lars Lillo etterfulgt av en forsiktig latter.

- Men jo da, det har skjedd en del ting de siste årene som gjør at jeg tar innover meg at jeg har mer fortid enn fremtid. Men samtidig gleder jeg meg til årene som skal komme, herregud jeg har et langt liv igjen å leve.

- Er det en slags sorg i dette også? Familiemedlemmer som blir eldre, venner som blir borte, den type ting?

-Ting som det slår absolutt i større grad inn, svarer Lars B og drar hånden gjennom det lange krøllete håret. - Jeg kjenner at jeg gruer meg til den dagen noen som står meg nær skal dø, for den dagen kommer jo sannsynligvis om ikke så lenge. Så ja, det er en del sorgprosesser i den alderen vi befinner oss i nå, prosesser man må takle selv om man ikke har noe erfaring med det.

Menn i sin beste alder

«Huskeglemme»

- En annen ting er at man gjennom 50-60 år har dyrket den perioden når man er mellom la oss si 18 og 28-29 år som den stiligste. For selv om rockeikoner som Neil Young bare blir stiligere og stiligere er det fremdeles ungdomsidealet som teller.

Kroppen til Lars Lillo vokser noen millimeter i det han uttaler navnet til sin gamle helt

- Men om man går tilbake kanskje to-tre generasjoner var man faktisk stilig om man så ut som vi gjør nå og var på vår alder. Tenk bare på Matt Dillon i seien «Gunsmoke». Han så jo ut som vi gjør nå. En mann i sin beste alder.

- Den første låta på «Huskeglemme», «Dynamo», er etter mitt syn en nostalgisk sang med undertoner av vemod. Har jeg rett?

- «Dynamo» er en ganske lett og tilsynelatende enkel melodi med en litt nostalgisk tekst. Men når jeg synger den merker jeg at jeg har lagt inn flere overbygninger, ikke bare vemodet, men også den store angsten for den tiden vi lever i, svarer Lars Lillo, og fortsetter:

Nå sitter barna vår og høst
og finner trøst
når de ser på en skjerm
Jeg sitter også kveld etter kveld foran skjermen selv
og prøver finne ut av verden
(Dynamo)

- I mine mørkeste tanker tenker jeg at hele den oppvoksende generasjon av unge mennesker, når de ikke blir kjørt rundt eller er på trening, sitter foran maskinene sine og kommuniserer. De kommer ikke i nærkontakt med høsten gjennom for eksempel lukten av løv. Et barndomsminne jeg bærer med meg og som får meg til å kjenne både på vemodet og gledene som knytter seg til luktene og minnene fra tiden da jeg vokste opp.

- Og da tenker jeg: er dette naturens måte å forberede den oppvoksende slekt på at de ikke skal ha et hjerteforhold til naturen. At de skal være inne foran maskinene istedenfor?

Spørsmålet blir hengende i luften noen sekunder.

- Men kanskje er det bare sånn at vi som alle foreldregenerasjoner før oss bare bekymrer oss for tendensen hos den oppvoksende slekt. Som for eksempel min mors bekymring da vi lå inne og leste Fantomet på varme sommerdager. Lars Lillo titter på meg og smiler.

- Hun hadde jo ikke lest Fantomet da hun var liten og syntes sikkert at det var kjempetrist. Og sånn sett er det kanskje bare en repetisjon av hvordan det alltid har vært.

Sentimentalitetens onde sirkel

Foto: Håkon Mosvold Larsen (Scanpix)

Av mange årsaker er jeg utrolig lettrørt for tiden. Noe som altså resulterte i at jeg tidligere på dagen ble så berørt av noen av låtene på «Huske Glemme» at jeg måtte gjemme meg under et pledd. Når jeg forteller de Lillos-gutta om opplevelsen, blir de litt sånn «jøss», før Rune klemmer til:

- Jeg har det sånn nesten hver dag jeg, for jeg har så utrolig mye fet musikk. Men det er jo mer en slags lykkefølelse. Og det er jo ikke noe man kan styre, det bare er sånn. Så jeg er vel kanskje en soft fyr, men jeg er jo ikke…

- Du er kjempefin du, sier Lars og Lars og fyller lokalet med latter.

- Det er jo flere måter å huske tilbake på, fortsetter Rune og smiler. - Mange av minnene gjenoppleves, men fra der man befinner seg nå. Fine minner man kanskje ikke klarte å sette nok pris på den gangen. Ting man setter ekstra pris på i ettertid. Men det betyr ikke at alt jeg tenker tilbake på var fint.

- Det er jo sentimentalitetens onde sirkel også da, bryter Lars Lillo inn. – At alt som har passert og er ugjenkallelig oppleves som veldig fint fordi det ikke kan rekonstrueres.

- Dette er kanskje en litt dårlig sammenligning, men kan likevel være en liten påminnelse, fortsetter han etter en liten tenkepause.

- Jeg har jo vært i noen forhold og når det har skrantet og vært slitsomt har jeg noen ganger tenkt på hvor deilig det var å være alene. Også blir man alene, også er det bare deilig en dag. Eller kanskje to. Man husker plutselig hvor ensomt og sørgelig det var. Det var ingen befrielse.

Uskyldig

Uskyldig er en låt som får meg til å tenke på alt fra religionskritikk til global moral. Men hva er det egentlig den handler om, spør jeg.

Lars Lillo gløtter forsiktig ned i notisboken min der jeg blant annet har skrevet «enkel, men akk så komplisert» og «stikker hull på illusjonene?». Han titter nysgjerrig på meg før han begynner å snakke om teksten som han trolig har brukt mye tid og omtanke på å skru sammen.

- På tross av alt det grusomme som skjer rundt omkring i verden og all forurensingen som ødelegger jorden, får vi oss i Norge til å tro at det ikke er vi som er skyldige, tross alt. Vi er jo bare et lite land og må være fornøyde med at vi har det så utrolig mye bedre her enn mange andre steder på jorden.

- Vi er i utgangspunktet vennligsinnede, så vi trenger kanskje ikke å ha så dårlig samvittighet, så la oss fortsette å skåle og gi litt faen, legger han til for å underbygge ironien i teksten.

La oss tro vi er uskyldige
At det har blitt lagt en plan
La oss skåle inn i våren
La et vennelig folk få gi litt faen
(Uskyldig)

- Det som er litt rart med sangen er at den både har en enkel og en dobbel bunn. Den er både ironisk, vi burde jo hatt en annen innstilling, samtidig som den spiller på at vi jo har det bra. Hvis man klarer å smile og le et sted der de overhodet ikke har det bra, burde jo vi også klare det.

Skyld og ansvar

- «At det har blitt lagt en plan», den er litt farlig, ikke sant? Da begynner man å forsvare at det nærmest er rettferdig at vi har det bra. Andre har det grusomt, sånn må det bare være. Lars Lillo rister lett på hodet før han fortsetter:

Foto: Sonet/Universal Music Group (promo)

- Teksten må dessuten sees i lys av «Herr politiker» som handlet om forurensing og miljøkatastrofer. At det har blitt lagt en plan er for meg en panisk tro og et håp om at naturen selv har kontroll et eller annet sted uten at vi mennesker skjønner det.

Og la oss tro at det fins en trøst
For de som pines til de omsider dør
Og la oss tro det fins noe igjen
Til oss som ser og intet gjør
(Uskyldig)

Teksten appellerer veldig til skylds- og ansvarspørsmål, overtar Lars B. Det er som Bjørneboe sa: Vi er alle skyldige for alt som skjer på jorden til enhver tid. Alle er det, det er en kollektiv skyld. Om man bringer inn den type tanker, blir låta veldig sterk. .

For meg fungerer teksten også på et annet plan, skyter jeg inn. I mitt univers fremstår den, mye takket ord som pine, uskyldighet, trøst, også som en form for religionskritikk. Hva tenker du om det? Jeg ser i retning av Lars Lillo.

- Jeg er glad for at du sier det. Jeg merker jo at jeg kanskje på en ubevisst måte har brukt begreper som pine, uskyld, trøst og så videre som kanskje kunne vært del av for eksempel en salmetekst eller noe bibelsk. Men jeg har selv vokst opp i et kultur der religion har vært lite tilstedeværende. Når det er sagt; aspekter ved livet som for eksempel samvittighet, skyld og rettferdighet har alltid stått veldig sentralt i livet mitt.

Døden

- Hvordan oppstod ideen til «Døden»?

- Jeg hørte om eldre mennesker på gamlehjemmet som noen uker eller måneder før de skal dø begynte å tenke «jøss hva skal skje nå?». De har rett og slett har glemt å tenke på det gjennom hele livet. Lars Lillo sender av gårde en forsiktig latter.

Jeg tenker lite på hva som da skal skje
Mens andre bruker hele livet på å forberede det
Hver dag så har de en bønn å be
Om å bli lykkelig et annet sted
(Døden)

- Ingen religionskritikk å spore her heller?

- Nei, faktisk ikke. Det er nesten det motsatte, for jeg tenker jo mest på at jeg ikke vil dø, og ikke så mye på at jeg faktisk skal dø. Noen ganger tenker jeg «jøss» når jeg tenker på mennesker som foruten å ha et forhold til en skaper i dette livet, også må forberede seg på det som skal skje etterpå.

Milliarder av minner i en kjempelang kø
Jeg vil aldri rekke å si adjø
På den dagen da jeg skal også dø
(Døden)

- Man kunne jo selvfølgelig tenkt seg å ha arrangert sånn cirka 20 middagsselskaper med forskjellig utvalg av mennesker man har hatt med å gjøre og sett på kanskje 40-50 videofilmer fra fortiden pluss lest opp 20-30 dagbøker. Holdt på sånn noen måneder også: «okey, nå dør vi». Lars Lillo smiler og rekker akkurat å ta en slurk av kaffen før jeg slenger ut neste spørsmål.

Press, dilemmaer og sinne

Foto: Håkon Mosvold Larsen (Scanpix)

- Er du litt mer sint, litt mer opprørsk, har du behov for å ta i litt mer enn tidligere?

Lars Lillo setter kaffekoppen forsiktig ned.

- En måte å forklare det på for min del er at jeg kan gli inn i situasjoner hvor jeg blir utsatt for press og dilemmaer, det har vært mye av det i mitt liv. Også tåler jeg det, også blir sinnet og aggresjonen min noe som jeg håndterer. Men jeg er nok i en prosess hvor noe av dette begynner å sive ut.

Nå er du sint nå
Du kunne ha knust en haug tallerkener
Det er deg det er synd på
Dine følelser går på tverke
I ditt hode
Og det tyter ned i magen som mark
Og det er dritt på alle gamle blanke ark
(Sint)

- Jeg tør å være mer sint på mine gamle dager, skyter jeg inn.

- Jeg har ikke kommet så langt ennå, men jo da, jeg ser at det kommer.

- Og det å være sint er jo noe positivt, det å tørre å si hva man faktisk mener, forsøker jeg.

- Det kan jo være et resultat av at man vet litt mer hva man mener når man blir eldre. At man ikke lenger er så avhengig av hva andre synes, supplerer Rune.

- Men det er ikke lett å mene ting, bryter Lars Lillo inn. - Jeg har en sånn hjerne som ser det fra den andres side hele tiden. Hvis jeg skal være sint skal jeg være hundre prosent sikker på at jeg har rett til å være sint. Jeg vil ikke blitt tatt for å være sint for noe som viste seg å være feil.

- Fordelen med det, sier Rune, er at jeg bare har sett han sint to eller tre ganger.

- Han tar det ut i teksten, eller bare dæljer løs på gitaren. Man kan få ut ganske mye på den måten. Og sånn sett bør jo trommeslagere være harmoniske mennesker, fortsetter Lars B og titter bort på Rune som smiler så bredt at påstanden forvandles til et faktum.

Og snipp, snapp, snute så var deLillos ute.