Åpen for alle - alltid

Skyggene på internett

Et speilbilde er ikke virkelighet. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Et speilbilde er ikke virkelighet. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pInternett har gitt oss et evig etterliv.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en minnebok etter en kollega som ble drept skrev jeg for noen år siden at plutselig ble ord som «meningsløst» fylt med innhold. Klisjeene vi vanligvis omgir oss med fikk tyngde og språket ble med ett mer levende og betydningsfylt. Hendelser som berører oss har gjerne den virkningen.

Litt senere fikk jeg dessverre bruk for de samme ordene igjen. Denne gangen var det en bekjent som selv valgte å ta sitt eget liv. Ordet «meningsløst» ble et tomt ekko.

Facebook roterer jevnlig profilbilder som venner og kjente i nettverket ditt har lagt ut av seg selv. Det smilende bildet av en ung kvinne som hadde livet foran seg og var elsket av så mange dukker av og til opp. Da skvetter jeg litt og stopper det jeg driver med.

Første gang det skjedde var det som å få en knytteneve i magen. Min første reaksjon var umiddelbart å fjerne henne fra vennelisten. Hun var jo ikke mer. Men da jeg gikk inn på profilen hennes så jeg at andre venner hadde lagt igjen hilsener etter at beskjeden om at hun var borte ble kjent. Det føltes som noe veldig endelig å trykke «fjern fra venner». Det skulle ikke ha vært mitt valg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom internett har vi som privatpersoner fått stadig flere muligheter for å uttrykke oss. Selv har jeg en personlig blogg, bruker Facebook, kortbloggmediet Twitter og bildedelingsstedet Flickr. I tillegg har jeg flere epostadresser og en haug av brukerkontoer som jeg av og til benytter for å holde kontakt med kjernen og periferien av venner og kjente. Hva blir stående igjen når jeg er borte?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere kunne familie dele den avdødes ting mellom seg. Den som har mistet et nært familiemedlem kan ta og føle på nylige spor av liv gjennom å se på tannbørsten som står i tannglasset klart til bruk. Kjenne duften av yndlingsparfymen på et skjerf. Få post adressert til en kjær, hvis til siste hilsen allerede er hugget inn i sten.

Ettersom tiden går blir følelsen av savn svakere og bildene av tiden man hadde sammen blekere. Den som gikk bort huskes i korte glimt, et hengivent minne som gjør at man stopper opp og trekker på smilebåndet. Tid er en barmhjertig følgesvenn. Den fysiske smerten avtar og livet går videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spor av et levd liv, som tidligere forvitret og forsvant, er i dag lagret på utallige nettsteder og blir aldri borte. Men der det tidligere bare var de aller nærmeste som gjennom dagbøker og etterlatte notater fikk tilgang til den avdødes tanker, er disse nå tilgjengelige for langt flere gjennom vår deltakelse i den virtuelle verden der vi deler av oss selv til alle som vil se. Spor av et levd liv, som tidligere forvitret og forsvant, er i dag lagret på utallige nettsteder og blir aldri borte. Skulle det verste skje, blir vi frosset i tid - på spranget til det ukjente.

Professor Jon Bing ved Senter for rettsinformatikk har sagt at internett enda ikke har utviklet en full livslinje. «Vi har fått en fødsel, men ikke død».

Artikkelen fortsetter under annonsen

For venner og familie kan det være tungt å se det virtuelle livet til den de elsket fortsatt eksistere som skygger på internett. Men det vi selv har lagt ut er aldri mer enn en refleksjon av oss selv. Et speilbilde er ikke virkelighet. Som mennesker i det virkelig liv er vi tredimensjonale, varme individer og så mye mer enn det bildet man kan få av oss om vi deler aldri så mye av oss selv i den virtuelle verden. Vissheten om dette gjør at bildene etter hvert kan dukke opp og bringe frem et hengivent smil. Gjennom internett kan alle få evig liv, dersom evig liv defineres som at «så lenge du huskes av noen eksisterer, er du på en måte fortsatt«.

På en måte er det også en litt fin tanke. Da gjør det ikke noe at jeg av og til må stoppe opp for å huske.