Meny

Den hemmelige tragedien

PÅ VEI NED: HMT Lancastria er truffet av fire bomber og er på vei ned. Bak stavnen ses tydelig flere hundre soldater i vannet. Ifølge øyenvitner synger soldatene på dekket soldatsangen «Roll out the Barrel» mens de venter på at de fiendtlige flyene skal snu og komme tilbake. Alle bilder: Lancastria Association of Scotland

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så mange som 6000 menneskeliv kan ha gått tapt i Storbritannias verste skipstragedie noensinne. Detaljene er hemmeligholdt av engelske myndigheter.

Det er 17. juni 1940. Utenfor vestkysten av Frankrike, nær kystbyen Saint-Nazaire ligger transportskipet HMT Lancastria for anker. Hun er hentet inn for å hjelpe med å evakuere noen av de flere hundre tusen soldatene i de britiske ekspedisjonsstyrkene. Soldatene strømmer på, for britenes taktikk på det franske fastlandet har feilet fullstendig.

I juni i 1940 er Frankrikes kollaps et faktum. Landet har fått forsterkninger fra de allierte, men soldatene står nå i fare for å bli tatt til fange av framrykkende tyske styrker. Britisk overkommando tar initiativet til Operasjon Ariel, evakueringen av soldatene, som for det meste en enorm suksess. Men ikke for Lancastria.

- 9000 om bord

Lancastria hadde akkurat kommet tilbake fra evakuering i Norge, og hadde bare vært tilbake en dag da skipets kaptein, Rudolph Sharpe fikk ordren om å dra til Frankrike. Hun legges for anker noen sjømil utenfor munningen av Loire-elven ved 4-tiden på morgenen 17. juni.

Sharpe sier til øverstkommanderende at skipet hans kan ta 3000 mann, in a pinch. Lancastria er over 16.000 brutto tonn, og gikk i tjeneste som passasjerskip før krigens utbrudd. Han får ordren om å ta alle skipet kan bære, og det er denne ordren som blir skjebnesvanger. Midt på ettermiddagen foregår evakueringen fremdeles, og det er 6000 mann om bord. Ifølge øyenvitner er det over 7000 mann om bord, kanskje så mange som 9000 når hun 15.45 blir oppdaget av tyske og italienske fly.

Klokka er 15.55 når bombene begynner å falle. Britene har ingen fly i lufta, og skipene blir enkle mål for aksemaktenes bombefly. I alt fire bomber treffer den overlastede Lancastria. Én av bombene går ifølge øyenvitner ned i pipa og eksploderer i maskinrommet og dreper 800 RAF-soldater. Det er selve dødsdommen for transportskipet.

Flere tusen er fanget under dekk på skipet når det begynner å bikke. Hundrevis kaster seg ut i havet, andre klamrer seg fast til det skrånende dekket. Øyenvitner har fortalt at soldatene, som visste de var på vei i døden, trassig sang kampsanger mot fiendens fly, som foretok sveip etter sveip mot det dødsdømte skipet. Ifølge øyenvitner slipper flyene brannbomber i havet for å forsøke å antenne det oljefylte havet.

Lancastria på vei ut av havna i Liverpool i 1936. Skipet het opprinnelig Tyrrhenia, men ble omdøpt Lancastria i 1924.Lancastria på vei ut av havna i Liverpool i 1936. Skipet het opprinnelig Tyrrhenia, men ble omdøpt Lancastria i 1924.

Churchill dysser ned

De nøyaktige dødstallene er ukjente, men 2477 overlever forliset. Så mange som 6000 kan ha blitt drept. Men ingen får vite om tragedien, for Frankrike faller for tyskerne samme dag.

Winston Churchill er redd for å svekke kampmoralen legger lokk på historien, et såkalt D-Notice, noe som innebærer at avisene ikke får skrive om hendelsen, de omkomne listes opp som savnede, ikke drepte, og samtidig er all informasjon knyttet til skipet låst i 100 år, til 2040. De overlevende presses til taushet.

I talen for det britiske folk samme kveld er Churchill full av lovord om operasjon Ariel, Cycle og Dynamo. Evakueringen av over en halv million allierte soldater fra Frankrike er en av de mest vellykkede i britisk historie. Samtidig er Frankrikes kollaps et stort nederlag. Churchill står fast på at britene aldri vil gi seg, og maner til kamp. Tapet av Lancastria nevnes ikke med et ord.

Men foreløpig får ikke Fiona Symon og foreningen for ofre og etterlatte etter Lancastria en grav å besøke.Men foreløpig får ikke Fiona Symon og foreningen for ofre og etterlatte etter Lancastria en grav å besøke.

- Churchill la et D-notice til 2040 fordi så mye hadde gått galt. De allierte trengte en suksess, og Churchill ville at dette skulle gå bra. Da alle var ute av Frankrike, og operasjonen statistisk sett var en suksess, da ville ikke noe slikt passe. De overlevende ble nektet å snakke om Lancastria, og mange snakket ikke om det hele livet. Jeg har hørt om familier som først fant ut at deres far eller bestefar var med (på Lancastria, journ. anm) på dødsleiet, og i begravelsen. Dette er menn som har måttet leve med mareritt og fryktelige minner, sier Fiona Symon i foreningen Lancastria Association til ABC Nyheter.

Foreningen kjemper for anerkjennelse for ofrene og de pårørende etter Lancastria. I Storbritannia har forliset vært betegnet som det skjulte offeret.

«Store seiere i Frankrike»

I norske aviser dagen etter er NTB oppdatert med siste nytt fra den tyske fronten. Telegrambyrået bekjentgjør ikke nøyaktig hva som er senket, men telegrammet fra Tyskland forteller om store seiere på franskekysten:

«[…] I Loire-mundingen lyktes det å opnå de hittil største angrepsvirkninger mot fiendtlige transportskib. En umåtelig mengde tonnasje ble tilintetgjort eller sterkt beskadiget. Blant de ramte skib som man kunne se var lastet, var to transportskib på 30.000 br. reg. tonn, 2 på 25.000 br. reg. tonn, et på 20.000 br. reg tonn, 4 på over 10.000 br. reg. tonn og flere små krigs- og handelsskib. 9 skib ble senket, mens andre dels blev fullstendig tilintetgjort ved brann eller dels er kantret efter eksplosjonene.».

Først 25. juli når de overlevendes historier ut til verdenspressen, i en avis som ikke lar seg merke med britisk lovgivning. I New York Times forteller en ikke navngitt britisk soldat om:«Det var et vanvittig drønn da bombene traff, og en av dem gikk ned i pipa. Det var helt klart at Lancastria var dødsdømt. Innen femten minutter hadde hun kraftig slagside, men før det hadde flyene kommet tilbake og brukt mitraljøsene på de som befant seg på dekk, på kort hold. Da hun la seg over på siden forsvant hun på noen få sekunder. Mange av soldatene var fanget under dekk. Flyene kom tilbake og pepret de som befant seg i vannet». Antallet omkomne spriker fra 1738 til 5800.

Hundrevis skylt i land

Franske øyenvitner fra havnebyen St. Nazaire fortalte dystre historier om tiden som fulgte. Hundrevis av lik ble skylt i land den sommeren, langs hele kysten. Flere av øyenvitnene samlet sammen lommebøker og personlige papirer fra likene. Disse ble gitt videre til de allierte soldatene ved frigjøringen flere år senere.

Men de omkomne er fremdeles listet som tapt på havet eller i tilbaketrekningen. Først i 2006 fikk de pårørende en grav å besøke, da franske myndigheter la ned forbud mot å dykke inntil 200 meter fra vraket av Lancastria. Slik ble vraket iallfall ad omveier en krigsgrav for britene.

Mye gjenstår før de pårørende har fått oppreisning for tapet av sine kjære. Papirene om forliset er fremdeles hemmeligstemplet fram til 2040. Enkelte kilder mener papirene bare er gått tapt, andre mener det kan være andre grunner til at forliset blir holdt hemmelig.

Så mange som 9000 kan ha vært om bord. Bildete r tatt om bord HMS Highlander, Lancastrias destroyer-eskorte.Så mange som 9000 kan ha vært om bord. Bildete r tatt om bord HMS Highlander, Lancastrias destroyer-eskorte.

Westminster vil ikke snakke

Foreløpig er det bare skotske myndigheter som fullt ut anerkjenner ofrene etter tragedien. I fjor innstiftet de en minnemedalje for skotske ofre og overlevende. Organisasjonen forsøkte å få engelske myndigheter til å opprette en medalje for de engelske ofrene, men Westminster forholdt seg utelukkende til Churchills embargo. Skotske myndigheter besluttet derfor å tildele alle ofre og pårørende medaljen.

- Utover det har det ikke vært noen anerkjennelse. Selv i min generasjon er det veldig få som har hørt om Lancastria, og når de hører historien er de himmelfalne, sier Fiona Symon, styreformann i organisasjonen Lancastria i Skottland. Hun kjemper for at engelske myndigheter skal anerkjenne tragedien.

Historien druknet

Først over en måned etter tragedien dukket historien opp i Storbritannia, i den skotske avisa The Scotsman. Men det var i begynnelsen av krigen, og de allierte opplevde stor motgang og mange nederlag daglig. Derfor druknet historien om Lancastria etter en dag.

Organisasjonen har to mål. Det ene er å få stedet skipet sank som en offisiell krigsgrav, men det britiske forsvarsdepartementet har så langt ikke villet støtte det ønsket. Det andre er å få frigitt papirene som mangler.

- Hemmeligholdelsen lever i beste velgående. Vi har flere ganger bedt om innsyn, og det er fremdeles noen papirer de ikke frigir, sier styreformann Symon til ABC Nyheter.

- Hvorfor det?

- Det er vi ikke sikre på. Sharpe (kapteinen, journ. anm.) ville ikke seile uten destroyer-eskorte, så han ventet og ventet. Han hadde kanskje ikke blitt bombet om han seilte, men det er lett å si i etterpåklokskapens lys. Han tok nok de beste avgjørelsene der og da, sier hun.

Symon tror rapportene retter skarp kritikk mot den militære ledelsen. Søknader om innsyn har blitt forlagt, forsinket og avvist av flere grunner.

- I fjor ba vi skotske myndigheter innstifte en minnemedalje, og vi fikk det ønsket innvilget. Sju overlevende møtte, og det var en sterk scene, sier hun.

Mistet faren

Selv ble hun sterkt merket av tragedien. Faren hennes døde på Lancastria da hun var ti måneder gammel.

- Min mor fikk ikke offisielt beskjed om min fars død før etter tre år. Han hadde ligget så lenge i havet at identitetskortet hans ble feillest, og en annen soldat erklært død. Først da den andre soldaten kom hjem fikk min mor endelig beskjed. Hun trodde han var i live helt til hun fikk beskjeden. Hun kom seg aldri, verken mentalt eller følelsemessig. Samtidig var vi bare én av mange familier. Vi var heldige – vi visste hvor han var begravd, sier Symon.

- Det er fremdeles mange som bare forsvant, og som står i britiske arkiver som ”tapt i havet”. Jeg skulle gjerne se at de overlevende nå fikk en verdig avslutning på dette nå., Jeg har snakket med flere av dem, og de er sinte for måten de er behandlet på, sier hun.

Kilder: Tidens tegn (18. juni 1940), New York Times (24. juli 1940), Shipwreck Magazine, Lancastria Association, Hooton: Luftwaffe at War; Blitzkrieg in the West.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus