Foto: Steve Gullick (Universal Music Group)
White Lies: «To Lose My Life…» (Fiction/Polydor/Universal)Husker du?
<pLukten av 80-tallet.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Etter å ha hørt britiske White Lies’ debutalbum, «To Lose My Life…», fylles jeg med en blanding av nostalgi og angst. Jeg blir nemlig innhentet av det fjerne 80-tallet som, når jeg ikke lå under en strandparasoll et eller annet sted på Costa Del Sol, stort sett ble tilbrakt på møkkete musikklubber i Oslo-gryta.
Klubber fylt av individer med høyt hår, sorte klær og bøttevis med buttons. Individer som snakket høyt og lenge om artister som Echo And The Bunnymen, The Teardrop Explodes, Joy Division og The Cure. Andre igjen bablet i vei om Ultravox, Depeche Mode, Simple Minds og The Human League.
Angsfylte og alvorlige individer med Kafka under armen.
Selv hørte jeg mest på band med referanser til både amerikansk psykedelia, punk og countrymusikk. Som for eksempel The Dream Syndicate, Green On Red og The Replacements. Band hvis musikalske uttrykk lå milevis unna de ovennevnte hårdottene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Men akkurat som White Lies setter jeg pris på hårdotter som Echo And The Bunnymen, The Teardrop Explodes og Ultravox. Noe som, etter en uke med «To Lose My Life» i diverse spillere, har fått meg til å hente fram en haug med vinylplater fra gutterommet i kjelleren.
Som for eksempel «Ocean Rain », «Kilimanjaro » og «Vienna». For å nevne noen.
Det fine med nostalgitripper er at de ofte settes i gang av ting utenfor seg selv. Som for eksempel musikk av nyere dato som røsker litt opp i nostalgimuskelen som, i motsetning til det altoppslukende nuet, av og til trenger en spasetur for ikke å synke ned i glemselen.
Det beste med White Lies er at de, foruten å sende meg ut på tur, både nå og da tar opp konkurransen med gamle helter og foregangsmenn. Sagt med andre ord: White Lies lager musikk som på en fremtidsrettet måte leker med fortiden. En fortid som, om man er smart nok og har øre for gode melodier, lett lar seg blande med nåtidens refreng.