Uttrykksløse Cruise

Valkyrie er den sanne historien om et attentatforsøk mot Hitler under andre verdenskrig. Valkyrien er også navnet på kriseplanen til Hitler, dersom noe skulle gå galt. Navnet valkyrie kommer fra et sagn i norrøn mytologi hvor valkyriene var en type dødsalver som bestemte hvilke menn som skulle falle i krig.

En gruppe tyske hærførere vil ta livet av Hitler og planlegger et attentat mot han. I spissen står obersten Claus Stauffenberg, spilt av Tom Cruise.

Filmen greier å engasjere til en viss grad, men det stopper også der. Alle som har fulgt med i historietimen vet jo hvordan det går, så spenningen ligger mer i hvem som blir spart og hva som går galt.

Steinansikt

Cruise er overbevisende alvorlig i sin rolle som Stauffenberg. Jeg trodde aldri jeg kom til å se en film med Cruise igjen, uten å tenke på da han hoppet opp og ned i sofaen til Oprah Winfrey i beste sendetid. Dette var imidlertid helt glemt da jeg så hans rolletolkning av Stauffenberg. Problemet er bare det at Cruise kun spiller på seriøsiteten til Stauffenberg, samt at skuespilleren bruker kun et ansiktsuttrykk gjennom hele filmen. Derfor greier han ikke å vekke noe sympati hos meg.

Cruises personlighet er altfor overfladisk og flat til å være overbevisende. Med kone og barn som venter på ham hjemme, så hadde det ikke vært en vanskelig utfordring å få inn litt mer følelser hos Stauffenberg.
Noe av skylden får man vel også legge på manusforfatteren. Familien til Stauffenberg er bare med i et par scener i begynnelsen, og den eneste henvisningen
man får til dem igjennom filmen, er at Stauffenberg prøver å ringe dem et par ganger uten å å lykkes.

Jeg synes derfor det var litt unødvendig å ha dem med i det hele tatt. Cruise viser heller ikke noe lidenskap til sin rolle. Dette burde ikke være så vanskelig med tanke på følgende uttalelse skuespilleren tidligere har kommet med overfor Reuters:

«Jeg studerte litt historie da jeg var yngre, og lurte alltid på hvorfor ingen tok affære og stoppet Hitler. Jeg drømte om å drepe Hitler. Jeg hatet ham»

Vis oss litt intensjoner hvorfor akkurat du ville gjøre det, og bruk det i rolletolkningen, Cruise!

Idet Stauffenberg melder at Hitler er død, gledet jeg meg til øyeblikket hvor han mottar kontrabeskjeden om at Hitler overlevde attentatet. Et slikt scenario ville gitt oss muligheten til å vitne følelsesmessige reaksjoner fra skuespilleren. Men nei, Cruise holder fortsatt fast på steinansiktet sitt.
Men regissøren skal ha ros for å ikke gjøre filmen til en tåreperse ala «Pearl Harbour», og heller konsentrere seg om å fortelle historien.

Det eneste ordentlige spenningsmomentet der man kan føle på stemningen, er i en scene der Stauffenberger skal vise Hitler sin versjon av planen. I noen sekunder er det øyekontakt mellom de to. Det er det eneste stedet jeg kan merke noe til noen stemning.

Mange å holde styr på

Om jeg bare tar utgangspunkt i hvordan Hitler fremstilles i denne filmen, så skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke skal like han

Man får ikke vite hva som gikk galt med attentatet. Man ser at vinduer eksploderer, men du får aldri vite hvordan Hitler overlevde dette. Ellers er det få dramatiske scener i filmen, og mye av handlingene baserer seg på telefonsamtaler mellom de involverte.

I og med at det var veldig mange forskjellige personer å forholde seg til, ble man etterhvert ganske forvirret. Akkurat som med Stauffenberg, fikk man ikke sjansen til å bli kjent med noen av dem. Ikke engang Hitler vekket noen følelser hos meg. Han er bare en gammel mann med den karakteristiske barten. Om jeg utelukkende tar utgangspunkt i hvordan Hitler fremstilles i denne filmen, så skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg ikke skal like han.

Det virker som regissøren bare vil fortelle historien kjapt, og ikke bryr oss med føleser og sånn der. Men i en film hvor man vet hvordan det ender, burde han gitt karakterene mer personlighet for å utfylle filmen.

Han gjør bare spake forsøk på å vekke sympati, som med replikken «Se de som skyter deg rett inn i øynene, så kommer de til å huske deg», og at han lar en telegrafist bryte ut i gråt når hun ikke får kontakt med Stauffenbergs familie. Filmskaperene kunne vel istedet plassert en bitteliten tåre under Cruises sitt ene gjenværende øye, isteden for å la en kvinne utrykke følelsene hans.

Alt i alt er Valkyrien en film fritt for kliss som greide å underholde meg og gjøre meg litt smartere, men ikke en film jeg husker om et år.