Meny

Franz Ferdinand: «Tonight: Franz Ferdinand» (Domino/EMI)

Siste dans med Franz?

Det er ikke like moro med Franz Ferdinand som for fem år siden. Foto: Andrew Winning (Reuters/Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Aldri direkte dårlig, men heller ikke spesielt interessant.

På sin tredje langspiller «Tonight: Franz Ferdinand» åpner Glasgow-bandet Franz Ferdinand friskt og freidig med førstesingelen «Ulysses», et tilsynelatende delikat stykke musikk som antyder at skottene kan ha tatt et steg videre siden sist.

«Tonight: Franz Ferdinand»«Tonight: Franz Ferdinand»

Men allerede fra neste låt ut, «Turn It On», blir vi vitne til at bandet egentlig bare gjør det samme som de alltid har gjort om igjen. Bare litt mindre inspirert enn før. De kopierer seg selv, men med mindre attraktive melodilinjer og riff enn på sine to første album - og da spesielt med tanke på debuten.

Utgått på dato?

Det låter tidvis likevel friskt innimellom dette, dog typisk Franz Ferdinand, men på samme tid så er ikke 2009-utgaven av bandet i nærheten av å fremstå som like spennende eller interessante som da de debuterte for fem år siden. De er heller ikke alene om å operere på dette musikalske feltet lenger, markedet er mer eller mindre mettet på britiske (og amerikanske også, for den saks skyld) band som pløyer seg fremover i mylderet med lettbent danserock anno 2004.

For det band som Franz Ferdinand og deres generasjons like (Kaiser Chiefs, Bloc Party, Arctic Monkeys, etcetera) drev med for fem år siden var den gangen et friskt pust på den britiske musikkscenen som hadde stått stille og stagnert etter britpopen og triphopen herjet på 90-tallet. I dag føles danseindierocken, som de overnevnte alle er gode eksempler på, som en sjanger som har lagt «fremtiden bak seg», snarere enn noe vi med spenning kan forvente mer av i årene som ligger foran oss.

Når det er sagt, så skal det ikke legges skjul på at Franz Ferdinands tredje album ikke nødvendigvis er en spesielt dårlig utgivelse. Men musikken skottene serverer er verken spesielt spennende eller interessant lengre, alt tatt i betraktning.

Låtmessig føles det meste her gjentagende og repeterende, og selv om Franz Ferdinand synes å prøve så hardt de bare kan, klarer de ikke å lage signaturlåten «Take Me Out» fra debutplaten en gang til. For den har de jo allerede laget et par før, så hvorfor satse på det atter en gang?

De lykkes heller ikke spesielt godt i et spor som «Send Him Away», hvor det er vanskelig å si om det er Vampire Weekend eller Yeasayer de forsøker å kopiere med en overtydelig tilnærming til world music-elementene som gjorde begge disse gruppene til store undergrunnssuksesser i i fjor.

Retningsløst

Franz Ferdinand trakterer ikke det nakne balladeformatet som gjenspeiler seg i avslutningsnummeret «Katherine Kiss Me», eller når de leker Air i «Dream Again». Men de skal ha honnør for bidraget «What She Came For», albumets funky lyspunkt, og kanskje fortjener de et lite nikk for «Can't Stop Feeling» som aller mest føles som en oppgradert Duran Duran-låt fra 80-tallet.

Faren for at andre enn blodfansen får tilfredsstilt sitt behov her er overveldende i den forstand at besitter du de to første albumene, så blir denne nærmest overflødig fyllstoff i platehyllen. Du setter neppe på «Tonight: Franz Ferdinand» om ti år for å mimre det artige 00-tallet, for å si det på den måten.

Konkludert kan man si at dersom forgjengeren «You Could Have It So Much Better» (2005) var halvparten så spennende som debuten «Franz Ferdinand» (2004), så er «Tonight: Franz Ferdinand» halvparten så interessant som denne igjen.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus