Paul Auster kan fortsatt fortelle historier som kan fange en leser.
Paul Auster: «Mann i mørket» (Aschehoug 2009, 180 sider )Mørk fortellerkunst
<pPaul Auster kan fortsatt fortelle gode historier mener vår anmelder.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Paul Auster
Alder: 62 den tredje februar
Bosatt: Brooklyn, New York
Gift med: Den norsk-amerikanske forfatteren Siri Hustvedt
Sjanger: magisk realisme
Sitat: «Vi konstruerer vår egen historie, og det er den tråden vi følger fra en dag til den neste. Mennesker som opplever at personligheten deres går i oppløsning har mistet den tråden.»
Paul Auster er fortellingenes mester. I historiene hans møter vi ofte nokså normale mennesker hvis besynderlige liv og skjebner krysser hverandre på mystiske og merkverdige måter.
I Austers tidlige forfatterskap handlet det ofte om unge eller voksne mennesker, men ettersom forfatteren selv har blitt eldre har hovedpersonene hans også blitt det.
August Brill er en litteraturanmelder i 70-årene. Han bor i et hus sammen med sin datter og barnebarn. De er alle rammet av sorg. August sørger over sin avdøde kone, datteren over mannen som gikk fra henne mens barnebarnet nylig har mistet kjæresten sin i Irak.
Insomnia
Brill sliter med søvnløshet og mens han ligger våken om nettene får han tiden til å gå ved å dikte opp historier. Hovedpersonen i en av disse historiene er en ung mann som får i oppgave å myrde sin egen opphavsmann, nemlig Brill selv.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAuster leker med fortellernivåer og dimensjoner og skaper på denne måten et terreng som både er mystisk og uoversiktlig. Det føles som om hva som helst kan skje når som helst, og akkurat denne følelsen av at man stadig står på kanten av noe ubegripelig og overraskende driver romanen videre.
Fragmentert
Forventningene forløses likevel ikke helt. Kan hende forsøker forfatteren å erte oss når han stenger historiene akkurat der det begynte å bli spennende. Likevel så føles det som om dette er noe Auster har begynt med de siste ti årene. Tidligere romaner som «New York-trilogien» og «Moon Palace» fremstår som mer gjennomarbeidede og helstøpte, mens «Mannen i mørket» er mer fragmentert.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAkkurat denne følelsen av at man stadig står på kanten av noe ubegripelig og overraskende driver romanen videre.
Språklig og innholdsmessig briljerer Auster på setningsnivå. De er som juveler som lyser opp en lite oversiktlig vei.
Artikkelen fortsetter under annonsenGjennom fortellingene stiller Auster interessante spørsmål ved sin samtid: Hvor ville vi vært om 11. september aldri hadde hendt? Hvorfor er verden så forferdelig? Hva får gode mennesker til å gjøre grusomme ting mot hverandre? Han tar dette opp på en måte som verken er for følelsesladd eller moralsk tyngende, men som gjør at temaene føles nye og fascinerende.
Krumspring
Jeg liker Austers mørke univers. Jeg fascineres av mytene, krumspingene og denne verdenen uten bunn der det alltid finnes nye lag og historier, der mye kan fortelles, men ingenting kan forklares helt. Det er nok på grunn av dette at jeg som leser aldri blir helt ferdig med Paul Auster selv om han med «Mann i mørket» ikke treffer meg like hardt han tidligere har gjort.
Anmeldelsen er basert på den engelskspråklige versjonen av boken, og forholder seg derfor ikke til oversettelsen.
Les også:
Les mer om litteratur på Startsiden
