Meny

Jeb Loy Nichols: «Parish Bar» (Compass/Musikkopperatørene)

Årets første kanon

Jeb Loy Nichols har levert årets første kanonalbum. Foto: Loraine Morley

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeb Loy Nichols har laget et oppsiktsvekkende godt album.

I 2007 dukket det opp en plate i platebutikkene (husker du platebutikkene?), som hadde ligget nedstøvet i nesten 40 år. Den utvidede utgaven av Jim Fords 1969-mesterverk «Harland County» ble omfavnet av kritikere på alle kanter, og ble en av det årets absolutte retrofavoritter. «The Sounds Of Our Time - The Harland County Album» skal være gjenutgivelsesselskapet Bear Familys største selger noen sinne.

«Parish Bar»«Parish Bar»

Men den forsinkede suksessen til Fords eneste album kom ikke fullt så ut av det store intet som det kunne synes. For i 2003-04 dukket det opp to fantastiske samleplater under titlene «Country Got Soul» og «Country Got Soul 2». Der var Jim Ford representert sammen med blant andre Larry Jon Wilson, Tony Joe White, Bobby Gentry, Charlie Rich, Bonnie Bramlett og Eddie Hinton.

Begge disse antologiene er verdt å gå til ytterligheter for å slå kloa i, de spiller som det perfekte lydsporet til enhver imaginær reise til de amerikanske sørstatene, de kan gjenopplive en hver fest som er i ferd med å ebbe ut. De er dypdykk inn i en musikalsk epoke (sent 60- og tidlig 70-tall), et landskap og en musikalsk innovasjon og kreativitet som noen vil hevde var toppen av kransekaka.

Mesterhjernen bak disse to platene (og en kontemporær samling med mange av de originale artistene) var amerikaneren Jeb Loy Nichols.

Jeg merket meg Jeb Loy Nichols første gang i 1997, da han debuterte for stort selskap med albumet «Lover's Knot» på Capitol Records, også et album verdt å holde fast i om sjansen skulle by seg.

I årene som har gått siden «Lover's Knot» har Nichols sluppet et knippe plater på små selskap, alle fine utgivelser, uten at verden har latt seg sette i brann.

Legg andre sysler til side

Derfor var mine forventninger til nye «Parish Bar» moderat postive. Da åpningssporet, «Countrymusicdisco 45», en presis varedeklarasjon, groovet ut av høyttalerne, var det bare å legge andre sysler til side. Styrt av en Pops Staples-style gitarfigur og en funky groove som, helt sant, tvang meg til å danse i min egen stue på blanke formiddagen. Ut og inn av miksen flyter strykerarrangementer á la klassisk Phillysoul, wah-wah-gitarer, countrymunnspill og Jeb Loys laidbacke, Boz Scaggs-aktige stemme.

Hvordan er det mulig?

Jeb Loy Nichols ble født i Wyoming, vokste opp med country- og soulradiostasjoner i Missouri, var innom Austin, Texas, på 70-tallet og kom til New York på slutten av tiåret, akkurat i tide til å få med seg gjennombruddet til undergrunnsfenomenene punk og hiphop. Han hang med de rette folka, til rett tid.

Nichols hevder at ideen til «Countrymusicdisco45» skriver seg fra en sånn fest som han var på på den tiden da diskjockeyen blandet funk og countrysoulsangeren Charlie Rich.

På tidlig 80-tall befant den rastløse Nichols seg i London, der han bodde i kollektiv med punkmusikeren Ari Up (The Slits) og gikk mot strømmen ved å spille i et alternativt countryband. I dag er Jeb Loy Nichols bosatt på en gård i Wales, og sist høst ga han ut sin første roman, «The Untogether» (Alcemi).

Underveis har han spilt inn «Parish Bar», i vesentlig grad på egen hånd. På coveret sier han følgende: «Some covers, some jazz, some country, some soul - all the stuff that matters. It's an in-between-time record - what it sound like at my house».

Parkér fordommene

Holy shit! Om det er dette Nichols får til på fritida, så la mannen få fri på heltid. På tross av at undertegnede er grunnleggende skeptisk til «Gjort-alt-selv-gitt-plater», er dette så overbevisende at fordommen må parkeres.

Nichols har en slik mesterlig styring på samplinger, groover, triksing og fiksing at det er en fryd. Hans musikalske univers lykkes med det nesten umulige, å koble sammen fortid og fremtid så sømløst at du virkelig ikke tenker på hvor du befinner deg.

At han synger like overlegent som mange av sine gamle soulhelter er selvfølgelig heller ikke noe minus.

«Parish Bar» er rett og slett selvrealiseringen og moderniseringen av all den fantastiske musikken som Jeb Loy Nichols serverte oss for fem-seks år siden.

En svært oppsiktsvekkende bragd. Årets første kanonalbum!

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus