Starter på nytt fra ruinhaugen
<pDa landsbyen ble jevnet med jorda, trodde Adbel Mahdi Farazallah (90) at han hadde mistet sine kjæreste eiendel. Desperat begynte han å lete i ruinhaugene. </p
JUHOR AD-DIK (ABC NYHETER): Etter fire dager med desperat leting kunne han puste lettet ut.
Nedgravd i ruinene av sitt eget hjem fant han gullmedaljongen som har gått i arv i familien i generasjonen. Stolt viser han fram innskripsjonen som viser at medaljongen er fra det osmanske riket, laget i Istanbul i 1905.
- Den er det vakreste jeg eier. Den er veldig viktig for meg. Jeg vet ikke om jeg kan leve uten den, sier Farazallah.
Ingen hus står
Tross ødeleggelsene er det ikke vanskelig å finne små lysglimter i ruinhaugene i Gaza. Ei uke etter våpenhvilen, har skolene åpnet igjen. Mange av de som søkte tilflukt der under bombingen har måttet flytte tilbake til ruinhaugene.
Juhor Ad-Dik ligger bare en god kilometer fra grensemuren mot Israel. Beduinlandsbyen som ABC Nyheter besøkte lørdag er nå fullstendig jevnet med jorda.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI begynnelsen av "Operation Cast Lead" brøt israelske soldater inn i de lokale
radiosendingene og slapp løpesedler på arabisk. De som bodde i området fikk beskjed om å flytte straks.
Israel hevdet det ble skutt raketter fra området, noe lokalbefolkningen nekter for.
Eiendeler i sanden
Om morgenen dagen etter rykket israelske stridsvogner og pansrede bulldosere inn. Fem til seks dager senere var hele landsbyen som talte hundre hus fjernet. Også brønnen var bombet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTilbake på område ligger betongbiter, bølgeblikk, ammunisjonsrester og personlige eiendeler. En barnebok ligger halvveis nedgravd i sanden, og en støvete sko står på den uttørkede jorda.
Flasker med medisiner ligger halvveis nedgravd.
Geitebonden Mousa al Tarabeen flyktet til skolen sammen med mora da soldatene kom. Nå forsøker han å skape husly for seg selv og mora Jazeera (90).
Artikkelen fortsetter under annonsen- I går banket jeg noen påler ned i sanden og hentet noe bølgeblikk. Nå prøver jeg å holde regnet borte med plast, sier al Tarabeen.
På spørsmål om han er villig til å flytte, får vi samme svaret fra ham som fra andre som har mistet sine hus.
- Dette er mitt land. Det er her jeg vil bo, sier han.
Flyktet i 1948
Noen meter lengre borte inviterer Adbel Mahdi Farazallah på te. Han slår ut med armene og har tårer i øynene mens han forteller om palestinernes nasjonale tragedie.
For ham er det også en personlig historie.
Selv ble han født i Beer Sheva, som nå ligger i Israel. I 1948 flyktet han til Gaza, da staten Israel ble opprettet. Der bodde han fram til seksdagerskrigen i 1967 da han igjen forlot Gaza. Han teller på fingrene hvor mange land han har besøkt siden den gang.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Men det var her i Gaza familien min bodde. Derfor dro jeg tilbake hit, sier han.
Mens teen koker over bålet, beskriver naboen Khaled Abou Assad hvordan landsbyen så ut før ødeleggelsene.
- Dette var et paradis. Det var mange trær her. Mange kunne trygt ta av seg klærne utendørs uten at noen kunne se, sier han og smiler.
- Paradiset skal gjenoppstå
Livsfilosofien er enkel.
- I andre land bor folk i høye bygninger og har mange penger. Men de har også mange
bekymringer. Her er vi fattige, men har også færre bekymringer, sier han.
Nå er alle trærne røsket bort. Naboene rundt bålet er klare på at landsbyen skal bygges opp igjen.
- Min far plantet frukttrærne her, og vi spiser av frukten. Nå skal vi plante nye trær, sier
Abou Assad. De er bestemte på å få landsbyen til å blomstre igjen.
- Kom igjen etter to år og du vil få se at paradiset vårt er tilbake, sier han.