Meny

Tung arv etter Guantanamo

LEGGES NED: Guantanamo-komplekset er en meget tung arv etter George W. Bush` åtte år i Det hvite hus. Foto: AP/Scanpix

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det måtte skje, og det måtte skje raskt - president Barack Obamas ordre om å stenge den omstridte fangeleiren i Guantanamo-basen på Cuba.

Uriks på lørdag

Hver lørdag kommer journalistveteranene Jahn Otto Johansen og Audun Tjomsland til å kommentere både kjente og mindre kjente aktuelle utenrikstemaer for ABC Nyheter.

Les hele serien her: Uriks på lørdag

Bare etter noen timer i Det hvite hus utsatte Obama alle rettssaker mot terrormistenkte i Guantanamo i fire måneder i påvente av en kritisk behandling i de militære domstoler, og torsdag kom så beslutningen om å nedlegge leiren innen ett år.

Dette var et av Obamas viktigste løfter i valgkampen, og dette løftet kunne han ikke utsette med å innfri. Samtidig må han finne en måte å komme ut av hengemyren i Irak på samtidig som innsatsen i Afghanistan forsterkes, ikke minst med mer europeisk innsats. Og det skal utarbeides en generell og mer effektiv strategi i krigen mot terror, men uten bruk av tortur. Vi skal vinne denne kampen, sa Obama da han undertegnet presidentdirektivet, men vi skal vinne på våre egne premisser: «Vi skal jobbe effektivt mot terrorisme, men vi skal ikke torturere!».

Når dette kommer på toppen av den finansielle og økonomiske krise og mange andre problemer står i kø for å få en løsning, forstår man hvor høyt prioritert dette er. Obama skal jo også forsøke å løse opp den israelsk-palestinske konflikt som er blitt enda mer fastlåst etter Israels brutale krigføring som ikke har utslettet Hamas.

En tung arv

Guantanamo-komplekset er en meget tung arv etter George W. Bush` åtte år i Det hvite hus. Det er alvorlig fordi administrasjonen i tillegg til alle løgner og all tåkelegging brøt USAs egne lover og satte seg suverent ut over Genevekonvensjonene og andre regler for behandling av fanger. Det er få ting som har bidratt så sterkt til å svekke USAs internasjonale prestisje som Guantanamo og Abu Ghraib-fengselet i Irak. Ved å sanksjonere tortur og gjøre USAs fiender rettsløse undergravde Bush-administrasjonen troen på det amerikanske demokratiet.

Behandlingen av fangene i Abu Ghraib-fengslet i Irak sjokkerte hele verden. Foto: AP/ScanpixBehandlingen av fangene i Abu Ghraib-fengslet i Irak sjokkerte hele verden. Foto: AP/Scanpix

Gjennomsyret

Ansvaret lå hos presidenten, men det gjennomsyret nesten hele administrasjonen. Det var en strøm av såkalte eksekutive ordre fra Det Hvite Hus, fra forsvarsminister Donald Rumsfeld, påtrykk fra visepresident Dick Cheney, militære forordringer fra toppen og nedover i systemet, nye regler for behandling av fanger og svært oppfinnsomme avhørere. Dette skjedde til tross for at USAs høyesterett slo fast at presidenten ikke kunne oppheve internasjonal rett eller amerikanske lover.

Ikke til Haag

Men George W. Bush hevet seg suverent over Genevekonvensjonene og han nektet allerede i 2002 å akseptere den internasjonale domstolen i Haag. Med «American Service Member`s Protection Act» sørget George W. Bush allerede i 2002 for at amerikansk militærpersonell ikke kunne stilles for internasjonal rett for brudd på Genevekonvensjonene og for «forbrytelser mot menneskeheten». Amerikanerne viste dermed israelerne hvordan dette skal gjøre. Selv om det påvises klare brudd på disse regler i Gaza-krigen vil israelsk personell ikke bli sendt til domstolen i Haag. George W. Bush fikk også vide fullmakter til «å bruke alle nødvendige midler» for å befri amerikansk personell som var blitt arrestert av internasjonale domstoler.

Dick Cheney og George W. Bush. Foto: AP/ScanpixDick Cheney og George W. Bush. Foto: AP/Scanpix

Hensikten helliget midlet

Hvordan var dette mulig? I den kritiske litteratur som snart utgjør et helt bibliotek, går Mattias Gardell (hans bok foreligger nå også på svensk, «Tortyrens återkomst») gjennom tusenvis av dokumenter som etter hvert er blitt frigjort. Det var en amoralsk og kynisk pragmatisme, dersom jeg skal uttrykke meg forsiktig. Hensikten helliget midlet.

Bak alle de konkrete utspill som undergravde internasjonal rett og USAs egne lover lå det etter Gardells oppfatning en overbevisning om at tortur kunne rettferdiggjøres fordi den terroristiske motstander var så ond og farlig at vanlige lover og regler ikke kunne gjelde. Dernest oppfattet George W. Bush og mange amerikanere terrorangrepene i 2001 (vanligvis omtalt som bare «9/11») som et angrep på en gudgitt verdensordning som USA og George W. Bush personlig var satt til å administrere. Det høres helt utrolig ut, men jeg har faktisk møtt ellers oppegående representanter for Bush-administrasjonen som forfektet et slikt syn.

Torturen i Abu Ghraib

Som nevnt forligger det allerede en omfattende litteratur som belyser dette, i tillegg til Kongress-granskinger (blant annet ledet av John McCain) og uttalelser fra uavhengige kommisjoner. Philip Gourewitch og Errol Morris har (i boken «Standard Operating Procedure») intervjuet amerikanske soldater som arbeidet i skandalefengselet Abu Ghraib. Fangene måtte sitte nakne i sine celler eller ble iført dameundertøy, de ble truet med hunder, ble utsatt for seksuelle trakassering og måtte stå med armene utstrakt eller bena i 90 graders vinkel i mange timer. De ble også utsatt for såkalt «waterboarding», der fangene tror de blir druknet.

Disse avhørsmetoder som de fleste vil karakterisere som tortur, ble også anvendt i Guantanamo, i tillegg til at militærleger påviste hvor på kroppen avhørerne kunne slå fangene uten at det etterlot merker. Jeg har sett lignende beskrivelser fra KGBs og NKVDs fangebehandling.

Donald Rumsfeld kom godt overens med forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Foto: APDonald Rumsfeld kom godt overens med forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Foto: AP

Sjefene var involvert

Amerikanske myndigheter hevdet etter at avsløringene ble for ubehagelige at dette bare var isolerte episoder der underordnede hadde satt seg ut over gjeldende regler og vanlig praksis. En del norske konservative politikere godtok denne forklaring. Soldater av lavere rang ble dømt for overgrepene i Abu Ghraib, men alle oppover i den militære og politiske kommandorekke har sluppet unda. Men det er påvist i en rekke bøker og rapporter at foruten memorandaer fra Rumsfeld og Cheney var det juridiske utredninger fra sjefsjuristen i Det hvite hus, Alberto Gonzales, justisminister John Ashcroft, visejustisminister John Yoo, forsvarsdepartementets sjefsjurist William J. Haynes og justisdepartementets sjefsjurist Jay S. Baybee. Alle mente at tortur var akseptabelt, men Ashcroft som er en troende kristen, var bekymret for at «ettertiden ikke vil dømme oss pent!».

Krohn Devolds venn Rumsfeld

Donald Rumsfeld, som den norske forsvarsminister Kristin Krohn Devold omtalte som «glitrende intelligent og så sjarmerende», kommenterte fangebehandlingen med at «selv står jeg 8-10 timer om dagen. Hvorfor begrense fangenes til bare fire timer?» I boken «The Trial of Donald Rumsfeld: A Prosecution by Book» hevder Michael Ratner og Center for Constitutional Rights at Rumsfeld var ansvarlig for krigsforbrytelser. Senteret har bedt den franske og den tyske regjering om å reise sak for den internasjonale domstolen, men det skjer selvfølgelig aldri. I stedet venter vi på Rumsfelds egne memoarer der han sikkert vil bortforklare og rettferdiggjøre alt, samtidig som han kanskje gjengjelder komplimentene fra den blonde norske damen i bunad.

Den 12. flykaprer

Den kjente engelske juristen Philippe Sands bretter i «Torture Team: Rumsfeld`s Memo and the Betrayal of American Values» ut hele dette kompleks. Han intervjuet de fleste av de involverte, og overraskende nok svarte de ham temmelig åpent og avslørende. Sands gjennomgikk også tusenvis av dokumenter. Særlig interessant er hans gjennomgåelse av behandlingen av Mohammed al-Quahtani som ble ansett for å være den 12. flykapreren. Han ble nektet adgang til Orlando Airport i august 2001 og ble således ikke med på selve aksjonen mot World Trade Center og Pentagon. Han ble avhørt 18-20 timer hvert døgn og ble forstyrret i sin lille søvn samtidig som han ble utsatt for mange av de avhørsmetoder som ellers er beskrevet i litteratur og granskningsrapporter.

Hærens manual satt til side

En av dem som ble intervjuet av Sands var Douglas Feith, viseforsvarsminister og «ny-konservativ» ideolog. Feith hadde forøvrig en lydhør tilhørerskare da han senere foreleste for en liberal-konservativ tankesmie i Oslo. Feith plumpet i samtalen med Sands ut i det og innrømmet at det hadde vært nødvendig å sette til side internasjonal rett og bryte med USAs egn lover. Feit gjorde det klart at den amerikanske hærs strenge manual, som forbyr tortur og pålegger personellet å følge Genevekonvensjonen, ikke gjaldt Guantanamo.

«Krigens rett»

Jeg har i forbindelse med en gruppe nordmenn fra generalkrigsadvokaturet, feltprestkorpset og pensjonerte offiserer arbeidet med «krigens rett», det vil si internasjonale og nasjonale regler for krigføring og behandling av sivile. Dette er kunnskapsrike og ansvarsbevisste mennesker som har et kaldt hode og et varmt hjerte. I forbindelse med et seminar på Akershus holdt jeg et av foredragene der jeg gjennomgikk blant annet den amerikanske litteraturen og hva som skjer innenfor det amerikanske forsvar. Det er i dag ingen amerikansk krigsskole, stabsskole eller militærakademi med respekt for seg selv som ikke har Genevekonvensjonen og «Krigens rett» på programmet. På Internet kan man finne masse stoff om dette.

Offiserene reagerte

Amerikanske offiserer har reagert kraftig på Bush-administrasjonens brudd på internasjonal rett og på Genevekonvensjonene. Noen har gått av i protest, og pensjonerte offiserer har utgjort en sterk protestgruppe. Det var derfor som det skulle være at de menn som stod bak president Obama da han undertegnet direktivet, var pensjonerte generaler og admiraler. Dette sier også mye om et Amerika som norske og europeiske venstreradikalere fant det opportunt å hate, som om man kan hate et helt folk og et helt kontinent. Amerika-kritikken fra det hold er ikke særlig overbevisende.

Hva skal de gjøre med fangene?

Det arbeidet som nå skal gjøres for å følge opp presidentdirektivet om å stenge Guantanamo er ikke lett. De mange uskyldige vil bli sluppet løs, men hva med de skyldige? Noen av dem er kanskje farlige og kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Skal de bare settes på gaten i USA?

Det eneste som er klart er at skjebnen til de ca. 250 fangene som fortsatt er igjen i Guantanamo skal utredes grundig og at fangeleiren skal være nedlagt innen ett år. De aller fleste av fangene blir neppe dømt av amerikanske domstoler siden de har sittet arrestert for noe de er mistenkt for, men ikke har begått. Og de som virkelig burde dømmes, vil antagelig ikke bli det fordi de er blitt torturert. Både amerikanske militære anklagere og forsvarsadvokater har slått fast dette. Det er altså litt av en floke som Barack Obama har fått overlatt seg av George W. Bush.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus