Meny

Flaue favoritter

Flaue favoritter

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Visste du at Pål Angelskår digger Dire Straits og Mötley Crüe?

Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør, Espen A. Amundsen. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.

Det siste oppdraget ditt vakte reaksjoner, sier redaktøren. Negative reaksjoner, legger han til med et strengt, faderlig tonefall i stemmen. Platesamlerne føler seg uthengt, Angelskår. Og kristenfolket reagerer på all banningen.

«Men det var jo bare banning i ingressen», prøver jeg, «og den er det jo du som har skrevet. «Ta i mot et velmenende råd Angelskår, skyld aldri på redaktøren (her kunne jeg lagt til; i hvert ikke en redaktør som omtaler seg selv i tredje person). Skriv noe hyggelig, neste gang, noe oppløftende. Folk vil ikke ha mer gruff nå. Kanskje du kunne skrevet noe om platene du likte da du vokste opp, et lite essay om det glade åttitall, det er jo så inn om dagen. Kanskje leserne vil ha glede av å grave i noen av dine guilty pleasures fra denne perioden. Er vi enige, Angelskår? Forstår vi hverandre?»

Her foreviget under en konsert de holdt i Drammenshallen i oktober '85. Foto: Inge Gjellesvik (NTB/Scanpix)Her foreviget under en konsert de holdt i Drammenshallen i oktober '85. Foto: Inge Gjellesvik (NTB/Scanpix)

Jeg har (stort sett) sluttet med å være flau over ting jeg liker. Jeg kan imidlertid godt være flau over ting jeg ikke klarer å like. Jeg har for eksempel forsøkt å like The Beach Boys i mange år, men jeg får det bare ikke til.

Jeg har gitt «Pet Sounds» så mange sjanser, at nå, nå får det være nok. Jeg liker den ikke. Jeg liker ikke soloskiva til Dennis Wilson heller, selv om jeg litt motvillig må innrømme at han ser ganske kul ut, der han står, med langt hår, skjegget fullt av saltvann og kroppen til en ung surferdude.

Jeg skulle i grunnen gjerne likt Dennis Wilson. Han ser ut som en sånn fyr man umiddelbart liker. Også har han en fascinerende og tragisk historie. Og det er dette med historier som er så vanskelig å komme utenom.

Jeg liker for eksempel Dire Straits ganske godt, men jeg kan ikke en eneste morsom historie om noen av medlemmene. Vel har sjefen sjøl vært utsatt for en motorsykkelulykke som gjorde ham litt dårligere til å spille, men hvor kult er det, når han ellers ikke har mistet annet enn håret? Det holder bare ikke.

Foto: Universal Music Group (promo)Foto: Universal Music Group (promo)

Da jeg var tretten, fjorten år synes jeg Mötley Crüe var et helt suverent kult rockeband. Jeg har sikker hørt på «Theatre of Pain» hundre ganger, og det var jeg lenge litt flau over. Men så kom altså denne aldeles praktfulle biografien «The Dirt», akkurat da all den gamle Mötley fansen var i ferd med å pushe vinylutgaven av «Dr. Feelgood» på yngre søsken eller småirriterte rockantikvariater.

Plutselig var Mötley hot igjen. Og det føltes helt riktig og synge med på introen til «Shout At The Devil», løfte pekefinger og lillefinger i pur begeistring over «Wild Side» og «Kickstart My Heart». Og det kuleste var at man jo hadde digga dem hele tida. Det var hvert fall det jeg sa, mens jeg angret på alle de kule tatoveringene jeg aldri tok.

«The Dirt» er en helt super biografi, og forhåpentligvis bare oppspinn. Men at den gjorde noe med kredibiliteten til et av tidenes mest hårete band er det ingen tvil om, og egentlig heller ingenting å si på. Jeg håper imidlertid medlemmene dør snart, slik at de slipper å bli gamle med fansen sin. De har ikke tjangs til å holde følge.

Da jeg ble litt eldre, femten, seksten, begynte jeg å like Marillion. De hadde skumle tegninger på coverne sine, ikke helt Eddie, men likevel ganske fett for en sekstenåring som skulket skolen for å skrive dikt på servietter. Vokalisten Fish, var en litt tykkfallen alkoholiker med merkelige tekster, som føltes meningsfulle fordi de var så lange og rare. Litt sånn Ringenes Herre-aktig.

Han brukte imidlertid så lang tid på disse tekstene, at gutta i bandet ble fryktelig utålmodige og rett og slett litt sinte. Dermed brøt de med hverandre og fikk separate karrierer som har gått sånn helt ok. Det synes jeg er litt fint. At de bare ikke gadd å være sammen lenger. Litt som et forholdsbrudd på Seinfeld.

Bak f.v.: Brian Wilson, Al Jardine og Dennis Wilson. Foran Mike Love og Carl Wilson. Foto: AP Photo/ScanpixBak f.v.: Brian Wilson, Al Jardine og Dennis Wilson. Foran Mike Love og Carl Wilson. Foto: AP Photo/Scanpix

Jeg satt på en plate med Marillion i går, jeg sier ikke hvilken, men den var fortsatt ganske fin. Jeg kommer imidlertid ikke til å lese flere bøker om dem. Det får være måte på.

Visste du forresten Billy Joel er kul?

Ikke jeg heller, inntil jeg helt nylig leste et fryktelig fint essay av Chuck Klosterman. Chuck er en litt nerdete, hipp Amerikaner som er ganske clever i sin omgang med populærkultur. Hans siste (eller nest siste, jeg er ikke helt sikker) opus; «Sex, Drugs & Cocoa Puffs» tar for seg alt fra turnelivet til Paradise City, et Guns’n’Roses coverband fra Ohio, til storheten til nettopp Billy Joel. En sympatisk ting å gjøre, synes jeg.

Billy Joel er ikke fantastisk fordi han er kul, hvilket i følge Klosterman, er den vanlige veien til storhet, eller berømmelse. Nei, Billy Joel er fantastisk av helt andre grunner:

«Billy Joel is great. And he’s not great because he’s uncool, nor is he great because ‘he doesn’t worry about being cool’ (because I think he does). No, he’s great in the same way that your dead grandfather is great. Because unlike 99 percent of pop artists, there is absolutely no relationship between the ‘greatness’ of serving in World War II and the ‘coolness’ of serving in World War II. What he does as an artist wouldn’t be better if he was significantly cooler, and it’s not worse because he isn’t. And that’s sort of amazing when one considers that he’s supposedly a rock star».

Jeg må innrømme at jeg blir nysgjerrig. Finnes det noen biografier på Billy Joel, mon tro. Eller kanskje jeg bare skulle kjøpe en av platene hans?

Nok om det.

Sanger er minner, og det vi husker, husker vi fordi noe eller noen har etterlatt seg spor. Spor blir gjerne til spor fordi noe føltes relevant, gøyalt, oppkvikkende eller svært, svært trist. Så skyld ikke på årene som går, men på dama som gikk, eller regnet som falt. Det var deres skyld, ikke din.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus