Meny

Film: «Sammen», Regi: Matias Armand Jordal

Lykkelig begynnelse

«Sammen» er en sterk regidebut fra Matias Armand Jordal.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Du kan aldri føle deg trygg når en film begynner lykkelig.

Det begynner med en lykkelig familie. I starten av en film skal du aldri føle deg trygg når hovedpersonenene har det veldig bra. Desto lykkeligere det begynner, jo større grunn gir det til å forvente at et tilsvarende stort helvete er i vente. Det heter ikke pessimisme. Det tilsvarer ikke nødvendigvis livet. Det er god dramaturgi.

Vi snakker mamma, pappa og barn. De er Kristine, Roger og tolv år gamle Pål. Familien bor i et hus i Drammen, spiller bowling, spiser kinamat og synger nittitallslåter i bilen. Mamma Kristine er familiens forenende kraft, som passer på at alle har det de skal både på det materielle og emosjonelle plan. En dag er hun borte, og far og sønn må klare seg alene.

Karakterskuespiller i hovedrolle

Fritjov Såheim spiller den følelsesmessige forknytte, men velmenende Roger. Han leverer en dyptpløyende og ærlig rolletolkning. Såheim kan nærmest sammenlignes med en norsk Philip Seymour Hoffman. Akkurat som Hoffman har han gjort karriere av

å spille biroller på en måte som gjør at du ikke ser hvor godt det er fordi det fremstår så ekte at det er vanskelig å se skuespilleren bak karakteren. Man kaller det en «karakterskuespiller», og som karakterskuespiller blir du gjerne tildelt rollen som den sære, rare, artige eller usympatiske fyren, som ofte er kameraten til hovedpersonen. «Karakterskuespiller» er også en høflig måte å merke en skuespiller som «ikke hovedrolle materiale». Det skulle en Oscar-vinnende tolkning av Truman Capote til for at Philip Seymour Hoffman begynte å få hovedroller. Dette er Såheims andre hovedrolle og i rettferdighetens navn bør det også bli hans gjennombrudd som hovedrolleinnehaver i norsk film.

Bekymringsverdig godt skuespill

Såheims sønn spilles av Odin Waage. Dette er hans første filmrolle, og det desidert sterkeste jeg har sett en norsk barneskuespiller noensinne. I et intervju med

Aftenposten forteller Waage at filmstaben hele tiden spurte om det gikk bra med han under innspilling, og man forstår virkelig bekymringene. Jeg skal ikke si så mye om hva som skjer i filmen, men det kommer til et punkt der Såheims karater blir så uberegnelig at Waages rolle må bære filmen, og det gjør han så klokt og sterkt at man nesten slutter å puste.

Det blir ikke bra skuespill med en dårlig regissør og Matias Armand Jordal skal ha stor ære for å ha fått det beste ut av skuespillerne sine. Dette er Jordals spillefilmdebut og den er usedvanlig sikker og samstemt. «Sammen» forsøker aldri å være en stor film, men den er heller en liten film om et stort tema. Det er fortalt i et sobert og ærlig filmspråk på en måte som nærmest er komplett så langt jeg kan se.

Det svarte hullet

Det er en likevel en hard filmopplevelse. Temaet er tungt og handlingen er av typen nedovergående spiral. Nå kan det ikke gå verre tenker du, for så å finne ut at jo det kan det. Mange filmer som tar opp temaer som er tunge velger å balansere det tunge og det lette for å hindre publikum fra å falle ned i det store svarte hullet. «deUsynlige» er en film som tar opp noen av de samme temaene som «Sammen», men som likevel har en slik balanse. Denne filmen kaster deg rett ned i hullet, og der må du som publikum bære smerten med hovedpersonene. Mange gode filmskapere gjør det samme. Lars Von Trier gjør det ofte, Darren Arfonofsky gjorde det i «Requiem for a dream» og Clint Eastwood i «Million dollar baby».

Jeg har et problem med slike filmer. Det kommer til et punkt der jeg tenker: hvorfor skal jeg gå gjennom dette? Hva kan denne filmen gi meg annet enn død og ulykke? På den andre siden gir det en litt dårlig smak i munnen å skulle forlange at alle filmer skal balansere sorg og smerte på en måte som gjør de lette å se.

«Sammen» er en god film. Den er laget med mye følelse og det er godt håndtverk. Mye er vondt, men som en god vond film gir den empati og medfølelse. Den setter deg i situasjoner du forhåpentligvis aldri har vært nødt til å håndtere, og en verden åpner seg der du ser hvordan den kan være å gjennomgå akkurat dette.

Til slutt er det opp til deg som kinopublikum om du er klar for en slik filmopplevelse.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus