Animal Collective: «Merriweather Post Pavillion» (Domino/EMI)Grenseløs musikkglede

<pAnimal Collective krysser grenser og konvensjoner og lager langt på vei sin egen sjanger med «Merriweather Post Pavillion».</p

Animal Collective anno 2007. Fra venstre: Josh Dibb, Noah Lennox, Brian Weitz og Dave Portner. Foto: Jim Cooper (AP Photo/Scanpix)
Animal Collective anno 2007. Fra venstre: Josh Dibb, Noah Lennox, Brian Weitz og Dave Portner. Foto: Jim Cooper (AP Photo/Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

To av 2007s beste album var Animal Collectives «Strawberry Jam» og «Person Pitch» av Panda Bear, som utgjør en tredjedel av kollektivet i dagens form. Begge disse albumene demonstrerte til fulle hva de New York/Washington/Lisboa-baserte gutta gjør best; å viske bort grensen mellom elektronisk og organisk musikk.

Med albumet «Merriweather Post Pavillion» har de jaggu tatt dette enda et steg videre.

Hvor cheesy det enn låter: Dette er grenseløs musikk. I uminnelige tider har band prøvd å lage sin egen sound ved å blande sjangre. Men oftest er resultatet at det låter som nettopp en kollisjon mellom to-tre sjangre, en slags musikalsk flerlagskake. Animal Collective, derimot, har lykkes med å lage sin egen sjanger, som låter helstøpt og naturlig.

Sjangerblanding

For all del, man kan trekke frem elementer i musikken deres som minner om elektronika, afrikansk stammesang, moderne indiepop, eller for den saks skyld new rave. Imidlertid låter disse bitene som helt naturlige deler av helheten, ikke som noe som har blitt stappet inn der med den intensjon at det skal låte annerledes. Og det er det bare å ta av seg hatten for.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Merriweather Post Pavillion»«Merriweather Post Pavillion»

Siden forrige album har Deakin tatt seg pause fra kollektivet, og dette albumet er dermed Panda Bear, Geologist og Avey Tares verk. Om det er Deakins fravær som har ført til at «Merriweather Post Pavillion» låter langt mer som Panda Bears siste soloalbum enn det «Strawberry Jam» gjorde kan man jo gruble på. All den tid dette albumet låter så bra som det gjør, har årsaken lite å si.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bear later til å ha en stor fascinasjon for vann - lyden av bølger og bobler dukker opp både på «Merriweather Post Pavillion» og «Person Pitch», bildet i coveret på dette albumet er tatt under vann, og det drømmende lydbildet på denne plata gir en følelse av å være under vann. Alt låter liksom litt svevende og slow motion, og de litt skarpere kantene fra for eksempel «For Reverend Green» eller «Chores», fra bandets forrige album, er slipt ned denne gangen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mangelen på skarpe kanter betyr imidlertid ikke at det ikke er livlige låter her. Både «Summertime Clothes» og «Brother Sport» er spretne låter, som med litt godvilje kunne ha fungert på dansegulvet. Introen på førstnevnte kan nesten minne om Battles, bortsett fra at Animal Collective på hele dette albumet så å si avstår fra konvensjonelle trommerytmer.

Fremfor å la bass- og skarptrommebaserte komp drive låtene, har melodiene og den svært kreative vokalbruken fått jobben med å være pulsen i sangene, lett hjulpet av kreativ og eksemplarisk bruk av perkusjon. Og det fungerer helt ypperlig.

Praktfullt

Hør for eksempel den vakre «Bluish» som gynger av gårde ved hjelp av nydelig vokal, triangler og cabasa. Det er minimalistisk samtidig som det er fullt av detaljer. resultatet er praktfullt.

Det låter som Animal Collective hadde det innmari gøy da de lagde dette albumet. Musikken låter usedvanlig naturlig og formelig oser spilleglede. Prakteksempelet er vel førstesingelen «My Girls». Her låter det rett og slett som om de tre gutta har samles i et rom fullt av samplers, synther og alskens tenkelig og utenkelig perkusjon og hatt en fest. Det dundrer i trommer, skrangler i tamburiner, ljomer i flerstemt, afrikanskinspirert sang og knitrer i loops. Det er nærmest umulig å la være å dunke takta på hva man enn måtte ha for hånden. Med tanke på hvor mye planlegging og forberedelser som vanligvis ligger bak elektroniskbasert musikk er det imponerende hvor spontant og sprudlende dette låter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Paul Simons «Graceland» nevnes stadig vekk i forbindelse med at band krysser grenser og henter inspirasjon fra andre sjangre enn vestlig populærmusikk. Animal Collective har imidlertid nå vokst og blitt så bra og særegne at de er en minst like viktig referanse i dagens musikkverden som det «Graceland» er, og de kan med trygghet smykke seg med tittelen pionerer.

«Merriweather Post Pavillion» er et virkelig solid album!