Verden venter på vendepunktet

WASHINGTON (ABC Nyheter): Nå går amerikanerne selv imot sitt gamle uttrykk om ikke å skifte hester midt i en elvekryssing. Uttrykket stammer fra tiden da hestene trakk prærievogner med nybyggere vestover for å erobre nytt land. Naturligvis er dagens situasjon annerledes, men prinsippet er det samme: Amerikanerne har trosset sine tradisjoner og valgt å skifte ut sin politiske ledelse idet landet er midt inne i en dyp, økonomisk krise mens landets militære kvinner og menn utkjemper to kriger samtidig. USAs status i verden er nå så lav at velgerne forlanger forandring.

Tirsdag klokka 1800 norsk tid sverger Barack Hussein Obama på å gjøre alt han kan for å bevare, beskytte og forsvare den amerikanske grunnloven. Det gjør han på den samme bibelen som ble brukt da president Abraham Lincoln ble tatt i ed i 1861. Også da valgte Amerika nye ledere i en tid da landet var i krise. For da startet den amerikanske borgerkrigen.

Exit George Bush

Dermed forlater president George W. Bush arenaen. Han glir ut av rampelyset og vender tilbake til sin hjemstat Texas. Først reiser han til sin kone Lauras hjemby Midland, før de samme dag reiser videre til sin ranch i Crawford, Texas. Da er de hjemme etter åtte vanskelige år i Det hvite hus. Uten å kjenne hans indre tanker og følelser, tør jeg likevel antyde at han ganske umiddelbart vil ta på seg sin hvite cowboyhatt og sine støvler og nyte en rolig spasertur rundt huset sammen med sin Laura.

I Texas føler George Bush seg langt mer komfortabel enn i de sofistikerte politiske miljøene her i Washington. Selv om han på sin siste pressekonferanse nylig fikk spørsmål om hva han anså som sine alvorligste feil og største tabber, virket han både mer avslappet og muntrere enn på lenge. Han hadde endog selvironi nok til å gjenta sin udødelige påstand om at amerikanerne hadde undervurdert ham, noe han formulerte slik «de misundervurderte meg» (På CNN: «You misunderestimated me»).

Madame Tussauds Wax Museum bytter en president med en annen i Nederland. Foto: Evert Elzinga/AP Photo/Scanpix.

Nå ønskes George Bush god tur på veien hjem til Texas, av blant andre ABC News/Wall Street Journal som straks over nyttår offentliggjorde en meningsmåling som viste at 79 prosent av alle amerikanere ikke vil savne Bush. Mange synes å ville glemme ham, bortsett fra de pårørende etter dem som ble drept eller såret i Irak-krigen; en krig som vil forbli en stor, trist del av hans ettermæle.

Hans politiske venner, med rådgiver Karl Rove i spissen, har imidlertid startet en prosess i mediene for å forbedre ettermælet til Bush. Men historien vil vise at det meste gikk galt under George W. Bush. På grunn av de amerikanske valglovene kunne ikke Bush gjenvelges i 2008, men et flertall av velgerne vendte seg også bort fra den politikken han sto for og det partiet han representerte.

Verden er i ulage

I stedet vendte de seg til Obama. Når han tirsdag avlegger sin ed og flytter inn i Det hvite hus, står han overfor en lang liste med utfordringer. Verden er i ulage, og alle venter på at Obamas tiltredelse skal representere vendepunktet. Det er nesten så vi venter at Obama skal utføre underverker.

Det sier noe om forventningene, at en meningsmåling fra CNN/Opinion Research Corp i januar viser at 76 prosent av de spurte mener at Obama er en sterk og beslutningsdyktig leder. 80 prosent sier at han skaper tillit.

Obama har imidlertid holdt seg i bakgrunnen med den begrunnelse at USA bare har en president av gangen, og at det derfor er den sittende presidenten som skal uttale seg. Den nyvalgte president Barack Obama ville verken forstyrre den sittende president George W. Bush eller forvirre verden med å sende ulike signaler ut fra Washington. For hvis de to skulle uttalt seg samtidig om de samme elementene i USAs utenrikspolitikk, ville innholdet i deres uttalelser vært forskjellig.

Fortsatt har USA bare en president. Men fra tirsdag av heter han Barack Obama.
Hva må Obama gripe fatt i fra starten av, og hva han kan vi vente at han kan utrette?

Holde bankene i live

Ett saksområde som Obama allerede har grepet fatt i, er den økonomiske krisen. Den oppsto i USA, og nå venter resten av verden at USA skal løse den. Det ser i øyeblikket ikke enkelt ut, samtidig som vi vet av erfaring at hvis Amerika virkelig bestemmer seg for noe, løser de det meste. Krisen oppsto i Bush-regjeringens annen periode, og den har truffet de første tiltakene. Den har bevilget 700 milliarder dollar for å berge og stimulere banker og finansinstitusjoner, slik at USAs forretnings- og samfunnsliv fortsatt skal ha tilgang til normale bank- og finanstjenester.

Obama presenterte sine medarbeidere for hele verden. Timothy Geithner, Christina Romer og Lawrence Summers. Foto: Scanpix.

Halvparten av bevilgningen var imidlertid fortsatt urørt, inntil Obama i siste uke henstilte til Bush-regjeringen å gjøre tilgjengelig også den siste halvdel av pakken. Forutsetningen fra Obamas side var at disse 350 milliardene skulle gå mer direkte til dem som er rammet, ikke til finansinstitusjonene. Likevel møter Obama motstand fra sine egne demokrater i Kongressen, som misliker at så mye offentlige midler (skattepenger) skal brukes for å berge finansinstitusjonene – som mange mener var selve årsaken til finanskrisen. Obama har satt hardt mot hardt og truer med å nedlegge veto for å tvinge Kongressen til enighet.

Obamas tiltakspakke

Samtidig jobber Obama med sin egen tiltakspakke som blir presentert for Kongressen etter at den nye regjeringen tiltrer. Den ventes å bli på oppunder 800 milliarder dollar, hvorav 40 prosent skal komme familier og firmaer til gode i form av skattekutt. Dette vil styrke kjøpekraften i markedet og øke etterspørselen etter varer og tjenester, og derved skape behov for økt produksjon.

Dette er bare en liten det av alt de den amerikanske regjeringen har funnet å måtte bruke på redningstiltak siden desember 2007. I følge en oversikt fra CNN har regjeringen stilt til rådighet hele 7,2 billioner dollar (7,200.000.000.000 dollar), og av dette er det hittil brukt 2,7 billioner dollar.

Se CNNs oversikt over de forskjellige tiltakspakkene som er kommet i kjølvannet av finanskrisen.

Rekordstort underskudd

Disse tiltakspakkene vil medføre rekordstore underskudd på USAs statsbudsjett, og USA opptar store lån særlig i Kina for å dekke opp underskuddene. Fra tidligere er USA avhengig av olje fra Midt-Østen; og nå blir de også stadig sterkere avhengig av kinesernes finansielle goodwill. Dette svekker dollaren og USAs posisjon i verden. Det er endog eksperter som snakker om faren for at USA skal gå konkurs.

Samtidig er arbeidsløsheten sterkt økende. I dag er mer enn sju prosent av den amerikanske arbeidsstokken uten arbeid. Det er omtrent på samme nivå som da Ronald Reagan tok over i 1981 og som da Bill Clinton ble president i 1993. For Reagan ble det verre før det ble bedre, mens under Clinton forbedret økonomien seg relativt raskt og arbeidsløsheten gikk ned.

For Obama er det viktig å forhindre et fullstendig sammenbrudd i amerikansk bilindustri, som nær 10 millioner amerikanere er avhengig av. Han må samtidig tvinge bilindustrien til å endre seg over til mer konkurransedyktige, miljøvennlige biler, som for eksempel hybrider og elbiler. Da må samtidig myndighetene gjennom offentlige innkjøp sørge for at det oppstår et behov for slike biler. I tillegg har den nye regjeringen en omfattende plan om å sette i gang nødvendig vedlikeholdsarbeid på offentlig infrastruktur og bygninger.

Dersom arbeidsledigheten likevel skulle øke de kommende måneder, vil tiltakene kunne bidra til at økningen bare blir kortvarig. Obamas tiltak vil forhindre at arbeidsløsheten skal øke mye på lang sikt, og han vil dermed unngå en betydelig politisk og kanskje sosial uro som kan komme hvis arbeidsløsheten blir urimelig høy.

Taus om Gaza

Mens den påtroppende presidenten allerede har engasjert seg for å redusere skadevirkningene av finanskrisen, har han vært temmelig taus når det gjelder krigen i Gaza. Israels angrep på palestinerne opprører en hel verden, og en rekke diplomater med FNs generalsekretær i spissen har tilbudt sine tjenester som fredsmeglere. Men Obamas stemme på vegne av USAs tyngde og politiske makt har vært savnet.

Det er sju millioner jøder i USA, og svært mange av dem har betydelig innflytelse på amerikansk politikk, kultur og forretningsliv. USA er derfor svært opptatt av det som skjer i Midt-Østen. Det har alltid vært et sterkt amerikansk engasjement på jødisk side i konflikten, og det er det ennå.

Men Israel viser igjen og igjen at de ikke lar seg påvirke i sin utenrikspolitikk, især når deres handlinger er styrt av behovet for å forsvare egne innbyggere mot angripere som ikke engang vil anerkjenne Israels rett til å eksistere. Det virker derfor urimelig å håpe at Obamas regjering skal kunne ha avgjørende innflytelse på utviklingen i Gaza. Det ville for øvrig vært politisk selvmord for Obamas regjering ikke å ta hensyn til Israels interesser, med den sterke innflytelsen som jødiske ledere har i amerikansk samfunnsliv.

Kan Israel påvirkes?

Det er likevel ikke grunn god nok til ikke å forsøke å påvirke Israel. Om noen tross Israels steilhet likevel skulle få muligheten til å påvirke Israel, måtte det være USA. Det vil kreve balansert bruk av pisk og gulrot, eller «carrots and sticks», og bare etter at Israel eventuelt har fått tillit til at Obamas regjering vil ivareta også Israels interesser i eventuelle forsøk på løsning. Derfor sier både Obama og hans påtroppende utenriksminister Hillary Clinton klart fra at det ikke er aktuelt å forhandle med den palestinske organisasjonen Hamas så lenge Hamas ikke vil erkjenne Israels rett til å eksistere.

Det ville for øvrig vært politisk selvmord for Obamas regjering ikke å ta hensyn til Israels interesser, med den sterke innflytelsen som jødiske ledere har i amerikansk samfunnsliv.

Under høringene i Senatet tirsdag gjentok Clinton det løftet Obama ga under valgkampen om at USAs utenrikspolitikk fra nå av ikke vil bli preget av konfrontasjon, men av konsultasjon og diplomati. Dette vil imidlertid fortsatt måtte balanseres opp mot trusselen om militær makt, sa Clinton. Obamas regjering vil forsøke å få også opposisjonen med på regjeringens utenrikspolitikk, gjennom et ekteskap mellom prinsipper og pragmatisme og ikke være preget av ideologi, slik Hillary Clinton uttrykte det. Slik vil hun at hele Amerika skal stå bak regjeringens utenrikspolitikk.

Ingen flere raketter

Slik det ser ut fra Washington, vil Israel neppe avslutte krigen i Gaza før Hamas ligger med brukket rygg og palestinerne er ute av stand til å sende flere raketter mot israelske mål. Da vil palestinerne trenge hjelp til å bygge opp et nytt samfunn i Gaza, mens jødene trenger forsikringer om at en ny, halvmilitær opprustning på Gaza ikke vil være mulig. Kanskje kan bli mulig å overbevise begge parter om at det er best for alle om de kan leve side om side og i fred med hverandre, hvis palestinerne får massiv internasjonal assistanse til å bygge opp igjen sitt sivile samfunn og at det skjer under oppsyn av FNs militære observatører.

Hele verden venter på Obama. Her som masker til karneval i Brasil. Foto: AP Photo/ Scanpix.

Det er vanskelig å se en langsiktig løsning som ikke omfatter to selvstendige stater, ett ved navnet Israel og ett ved navnet Palestina, ved siden av hverandre i Midt-Østen. Forutsetningen er at de to landene må kunne leve med hverandre som naboer, slik de fleste naboland gjør i andre deler av verden.

Krig mot terrorisme

Samtidig er USAs krig mot terrorisme uavklart, og amerikanske styrker har heller ingen lett vei ut av Irak. Under det hele nager uvissheten om hvilken rolle Iran spiller i den overordnede, kompliserte konflikten i Midt-Østen, og hvordan krigen i Gaza kan påvirke holdningen i de øvrige berørte land i regionen.

En påminnelse om hvor lett antennelig situasjonen er, kom til overflaten nylig da det ble kjent gjennom New York Times at den israelske regjeringen hadde ønsket USAs hjelp til å angripe Irans kjernefysiske anlegg i Natanz. Men president Bush hadde sagt nei til aktive, amerikanske inngrep fra USAs side overfor Iran, og til at israelske fly skulle få mellomlande og bunkre i Irak for å angripe Iran.

Midt-Østens rolle som møteplass for folkeslag fra øst og vest, nord og sør, har i uminnelige tider gitt grobunn for konflikter. Forholdet mellom arabere og jøder ble en internasjonal konflikt ved opprettelsen av staten Israel i 1947-1949, men den hadde røtter helt fra slutten av det 19. århundre. Det kan derfor synes urealistisk å tro på en snarlig fredelig løsning. Men i disse deler av verden skulle innbyggerne heller ikke være helt fremmede for at underverker kan skje.

Begrenset handlefrihet

I valgkampen skapte Obama håp og lovet å gjøre forandringer. Han lovet et helse- og trygdesystem som omfatter alle amerikanere. Han ville oppruste skolene og skape et bedre undervisningstilbud for alle. Og han lovet å redusere skattene for alle med middels eller lavere inntekter.

Men Obama vil særlig i starten på sin presidentperiode få svært liten økonomisk handlefrihet til å innfri sine valgløfter og gjennomføre sine planer. Derfor vil mange velgere bli skuffet, og faren er stor for at Obama bare vil bli oppfattet som enda en president som har gode talegaver men ikke så gode gjennomføringsevner.

I sin tiltredelsestale tirsdag vil han måtte fortelle at han fortsatt står ved sine løfter, men at verden rundt oss har forandret seg betydelig siden de løftene ble gitt. Om han vil gjøre det i sin tiltredelsestale eller ikke, må han på ett eller annet tidspunkt i nær framtid innrømme at den økonomiske krisen vil sette sterke begrensninger på hans virksomhet som president. Nå må han kommunisere med sine velgere for å få dem til å tro på at hans løfter likevel er til å tro på.

Før han kan begynne å innfri løfter og skape forandringer, må han først reparere de skadene som har oppstått de siste åtte årene under president Bush. Da først kan USA og resten av verden begynne å oppleve at vendepunktet er kommet.