Markus Midrè: «Tunnel» (Oktober forlag 2009 ,103 sider)Dystert tunnelsyn

Det handler om en ung ensom manns vandring i Oslo i Markus Midrès tredje roman «Tunnel».
Det handler om en ung ensom manns vandring i Oslo i Markus Midrès tredje roman «Tunnel».
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pTil tross for et språk i mesterklasse, mangler Markus Midrés «Tunnel» noe viktig. Det er som om leseren ikke riktig slipper inn i tekstens univers. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av 103 små sider skildrer 33-åringen Markus Midré i sin tredje roman en jeg-person som har gått til grunne i sin egen tilværelse. Han våkner opp på en benk i en park i Oslo, uflidd og forkommen. Han stapper minibankkortet sitt i en veggautomat som sluker det. Han vandrer gjennom Oslos gater, virrende, flakkende, mens han beskriver verden rundt seg. Så ender han opp utenfor en bygård, kaster småstein på en rute i tredjeetasje. Et hode dukker opp, han sier «Det er meg», og så slippes han, nølende, inn.

Slik er rammefortellingen i Midrés dystopiske roman «Tunnel». En ung, ensom mann som vandrer i en by nattestid og om dagen. Han støter inn i mennesker han en gang har kjent, registrerer og iakttar, observerer – og vandrer videre.

Midrés stryke er uten tvil hans språklige presisjon. Så er det også først og fremst som poet at forfatteren har gjort seg bemerket, etter at han debuterte med diktsamlingen «Teori om tusen skygger» som 20-åring i 1995. Samtidig som det er styrken i årets roman, er det også dens svakhet. Det språklige detaljnivået og beskrivelsenes årvåkenhet bidrar til å gjøre fortellingen skarp og nøktern, men grepet gjør også noe med romanens imøtekommenhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Løsrevet

Til tross for at den navnløse jeg-personen beskriver omgivelsene sine med en iakttagerevne av de sjeldne, forblir det nettopp bare det: Beskrivelser. Løsrevne, fragmenterende skildringer av en eksistens ute av kontakt med verden. Det blir nesten slik at man kan lese romanen, men like gjerne la være.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er som om det som skjer, bare skjer, uten at det har noen betydning. Uten at det får konsekvenser for jeg-personen. Det er som om nødvendigheten av å leve, av å møte menneskene, se bygningene, oppleve byen glipper mellom fingrene på karakteren. Når hovedpersonen et sted og tenker:

«Men vi har levd. Vi har gått opp trappene til fremmede leiligheter som senere skulle bli hjemmene våre, vi har lent oss mot hverandre i trange, opplyste baderom, vi har holdt rundt hverandre i senger uten dynetrekk og kjent at vi ikke kom nærmere, vi har stanset mennesker på gata som ikke husker oss, vi har sett mennesker bli holdt nede uten å gripe inn, vi har tenkt at det ikke spiller noen rolle om vi blir eller forsvinner»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da er det som om tankene ikke avføder mening, som om de ikke gjør inntrykk. Ikke på hovedpersonen, men heller ikke på leseren. Beskrivelsene forblir iakttakelser fra en posisjon som ligger på sidelinjen.

Meningstomhet

Hendelsene flyter mostandsløst forbi over sidene. Ting skjer, men de kunne like gjerne ikke ha skjedd. Jeg-personen møter mennesker, men kunne like gjerne ikke ha møtt dem; han husker ting, men kunne like gjerne husket noe annet. Denne mangelen på brudd, mangelen på deltagelse, gjør det vanskelig å sympatisere med livsfølelsen jeg-personen skildrer. Det gjør det vanskelig å tro på ham.

Utenfor livet

Der Midrès språklige kraft kunne dannet et rom for leseren, et sted for gjenkjennelse, er det tomt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et sted i romanen står det:

«Mennesker som slutter å bry seg om andre mennesker, fortsetter å vandre rundt i verden, de dør slik store dyr sovner, stående, uten å vite at de har sluttet å eksistere. Deres straff er å tro at de fortsatt lever.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så det kan naturligvis være at det er nettopp denne utenfor-følelsen Midré har tatt sikte på å sirkle inn. I så måte er romanen upåklagelig språklig og formalistisk sett, men når det gjelder innholdet, er det altså som om noe gjenstår.

Der Midrés språklige kraft kunne dannet et rom for leseren, et sted for gjenkjennelse, er det tomt. Det er dessverre som om romanen aldri lukker leseren helt inn, man slipper ikke innenfor beskrivelsene, man kommer ikke inn til følelsene, hva det hele betyr. Både hovedpersonen og leseren blir stående utenfor og kikke inn, men får ikke helt ta del. Da blir det nesten som om man godt kan lese romanen. Men man kan også like gjerne la være.


Les også:

Bokanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur


Les mer om litteratur på Startsiden