Palestinerne sviktet av alle

Og israelerne fører en krig som på en hensynsløs måte rammer sivile samtidig som de i årevis har gjort leveforholdene for palestinerne både i Gaza og på Vestbredden utålelige. Vedtaket i FNs sikkerhetsråd forandrer ikke noe på disse grunnleggende fakta.

At Israel fortsatte krigen tross skarp kritikk fra det internasjonale samfunn burde ikke ha overrasket noen. Israelerne har gjennom mange år bygget opp en moderne, høyteknologisk militærmakt, og de har ikke nølt med å bruke den. Om nødvendig trosser Israel hele verden. Den røde tråd i israelsk forsvarshistorie er at de skal klare seg selv uten hjelp eller påvirkning utenfra. Israelerne føler de ikke kan stole på andre enn seg selv. Det overraskende er at internasjonale politikere og mediekommentatorer ble overrasket over dette.

Handlingslammet USA

Det er mange grunner til at israelerne slo til nettopp nå. Deres viktigste allierte, USA, befinner seg i en handlingslammet overgangsperiode mellom to presidenter. De visste at de kunne regne med støtte fra George W. Bush, selv om det neppe kan være særlig tvil om at også den nye demokratiske administrasjon under president Obama vil være klart Israel-vennlig.

Tradisjonelt er det demokratene som har vært israelernes beste støttespillere, mens republikanske presidenter som Eisenhower, Nixon og George H. Bush («Pappa Bush») ikke nølte med å legge press på dem. George W. Bush og hans politiske ekteskap med det Israel-vennlige religiøse høyre var en unntagelse fra regelen.

George W. Bush og hans politiske ekteskap med det Israel-vennlige religiøse høyre var en unntagelse fra regelen. (Foto: Scanpix)

At USA ikke nedla veto mot kravet om umiddelbar stans i krigshandlingene og full israelsk tilbaketrekking som de 14 andre medlemslandene i Sikkerhetsråder stemte for, endrer ikke noe ved dette.

Brukt i valgkampen

Den andre grunn til at israelerne slo til nå er at de snart skal ha valg. Begge de to regjeringspartier, Kadima med utenriksminister Tzipi Livni i spissen og Arbeiderpartiet med forsvarsminister Ehud Barak som leder, var på defensiven.

Regjeringen var sterkt belastet av at den ikke hadde klart å stanse Hamas` rakettangrep. Den konservative opposisjon med Benjamin Netanyahu lå an til å vinne med støtte fra små ytterpartier. Den massive krigføring i Gaza, uten hensyn til sivile tap og internasjonalt press, har styrket Barak og Livni. Palestinerne er med andre ord blitt brukt i den israelske valgkamp. Aldri har den israelske fredsbevegelse stått så svakt som nå.

Ville reise kjerringa etter Libanon

Den tredje grunn til angrepet på Gaza er at israelerne ville reise kjerringa etter Libanon-krigen. Den begynte også på grunn av rakettangrep mot Israel i tillegg til at israelske soldater ble kidnappet. Men den var både militært og politisk en slik fiasko at den resulterte i meget kritiske granskningskommisjoner. Det var Hizbollah og ikke israelerne som gikk seirende ut.

I dag er det flere og mer langtrekkende raketter i Libanon enn noen gang før, og det er ikke bare Hizbollah som er i besittelse av slike våpen, men også spesielle palestinske grupper som opererer på egen hånd. Med den godt forberedte og massive krigføring i Gaza ville israelerne demonstrere at de ikke er noen «papirtigere». De ville gjenreise den israelske militærmakts avskrekkingsfunksjon.

Israelsk ufølsomhet

Ikke bare har israelerne satt inn våpen som de måtte vite ville ramme kvinner, barn og eldre. De var selvsagt klar over at massiv luftbombing og rakettbeskytning og deretter gatekamper i tettbebyggelse ville kreve sivile ofre. Det overraskende er at israelerne så lenge hindret Gaza i å få nødvendige medisinske forsyninger og at israelske talsmenn på en så ufølsom måte kommenterte den humanitære krise.

Fredsprisvinner og president Shimon Peres. (Foto: Scanpix)

Det er ingen humanitær krise, hevdet en militær talskvinne mens hele verden kunne se hva som virkelig skjedde i Gaza. Israelerne klarte ikke å hindre at vi fikk et brutalt realistisk bilde av det som skjedde, selv om de holdt verdenspressen utenfor på en måte som neppe har skjedd i noen tidligere krig. Og president Shimon Peres slo an en lett spøk da en EU-delegasjon spurte om hvorfor det ble drept så mange flere palestinske enn israelske barn. Vi passer bedre på barna våre, sa fredsprisvinneren.

Korrupte Fatah

Israel vil måtte betale en høy moralsk og politisk pris, uansett hvordan det ender. Men når dette er sagt, må det straks tilføyes at de palestinske ledere ikke kommer særlig bedre fra det. Befolkningen i Gaza stemte ikke for Hamas i frie, demokratiske frie valg for at den skulle bli brukt som skjold i en brutal krig. De ga Hamas-politikerne seiren fordi disse var mindre korrupte enn Fatah. Arafats etterfølgere i Palestina har vist seg like korrupte som han og hans kone var. Og Hamas-lederne har demonstrert at de er fullstendig hensynsløse når det gjelder å bruke forsvarsløse sivile i krigen mot Israel.

Palestinerne satset alltid galt

Jeg husker fra et intervju jeg engang hadde med Abba Ebban som var Israels utenriksminister og ble regnet som en «due»: «The palestinians never miss a chance to miss a chance!» (Palestinerne lar aldri en sjanse gå fra seg til å miste en sjanse). Det begynte med at de allerede før Den annen verdenskrig satset på Husseini fremfor den mer moderate Noussiebeh. Husseini støttet Hitlers utryddelse av det jødiske folk. Etter at FN i 1947 vedtok delingsplanen for Palestina, satte palestinerne sitt håp til araberstatene som i 1948 gikk til angrep på den unge jødiske stat. Resultatet ble at 750.000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem.

Ben Gurions advarsel

En av dem som var med på å kaste ut palestinerne, var David Ben Gurion, og han var slett ingen due. Men Ben Gurion hadde vett og forstand til å innse at det var den rene galskap å holde fast på de okkuperte områder etter Seksdagerskrigen i 1967. Jeg møtte ham i hans leilighet i Tel Aviv etter at han hadde brutt med det israelske arbeiderpartiet og stod i ensom opposisjon. Den palestinske befolkning er så tallrik og formerer seg så raskt at det vil bli umulig å opprettholde Israel som både en demokratisk og en jødisk stat dersom vi ikke gir opp de okkuperte områder, sa Ben Gurion.

Koloniseringen av Vestbredden

Men hans gamle venner i det israelske arbeiderpartiet og i fagbevegelsen ville ikke høre på ham. Det var under arbeiderpartiregjeringen at den folkerettstridige bosetting på Vestbredden begynte, og den fortsatte for fullt med Begins Likud-regjering. Da Sharon ble statsminister, forserte han koloniseringen slik at palestinerne mistet viktige landområder og vanntilførsler. At Sharon så tvang de mest fanatiske settlere til å forlate Gaza endret ikke noe ved dette faktum. Regjeringen Olmert har bare fortsatt på denne linje, selv om den israelske forsvarsstaben har advart. Her ligger hovedgrunnen til konflikten. Her er forklaringen på at en tostatløsning ikke lenger er noe realistisk alternativ.

Arabere drepte palestinere

I dette spill har araberstatene gjort lite for virkelig å hjelpe palestinerne. I virkeligheten er det blitt drept flere palestinere av arabere enn av israelere den siste generasjon. Jeg var med på å dekke den brutale borgerkrigen i Jordan i 1970 da kong Hussein lot sine lojale beduinstyrker beskyte de palestinske flyktningeleire. Jeg glemmer aldri lukten og synet av massegravene etterpå. Da PLO søkte tilflukt i Syria, benyttet president Assad anledningen til å massakrere tusener av dem og tvang dem igjen på flukt.

De toer sine hender

I den aktuelle konflikten ser vi på ny hvordan araberne toer sine hender. Det er bare den iranske regjering som har gitt Hamas åpen støtte slik den også støtter Hizbollah. Men ayatollaene i Teheran har sin egen dagsorden - å utslette staten Israel, i fremtiden kanskje med atomvåpen, samtidig som de skal vinne innflytelse i den arabiske verden. Derfor har den egyptiske og saudiarabiske regjering ikke gitt noen som helst støtte til Hamas; ja, de gir faktisk Hamas mye av skylden for det som nå skjer. Men samtidig må både Egypts, Saudi-Arabias og Syrias ledere være forsiktige, for palestinernes tragedie skaper stor sympati for Hamas blant massene. Det styrker Irans innflytelse.

Å vente på Godot

Hva med resten av verden? Den såkalte «Kvartetten», bestående av USA, EU, FN og Russland, har utspilt sin rolle. EU opptrer like splittet her som ellers i viktige utenrikspolitiske spørsmål. Måten Tsjekkia ivaretar sitt formannskap på er det reneste amatørskap. Da blir det litt merkelig når Norsk Utenrikspolitisk Institutts ellers så nøkterne sjef, Jan Egeland, sier: «Alle ære til EU og verdens mest aktivistiske diplomati i vår tid, det franske». Dette er ikke tiden til å drive EU-propaganda.

Nei, alt står og faller med USA, noe også Egeland innser. Jeg har liten tro på at Barack Obama vil gjøre det «pappa Bush» gjorde, nemlig å innstille all økonomisk hjelp til israelerne når de saboterer amerikansk diplomati. Det er som å vente på Godot.

Ingen meglerrolle for Norge

Utenriksminister Jonas Gahr Støres uttalelser og reiseaktivitet kan tyde på at regjeringen tror Norge fortsatt har en viktig rolle å spille i Midtøsten-diplomatiet. Det er en illusjon. Oslo-avtalen er død og begravet og gir ikke Norge noen laurbær lenger. Anerkjennelsen av Hamas har heller ikke styrket Norges status i Israel. At man før eller senere må snakke med Hamas er innlysende, men en så vanskelig prosess kunne ikke Norge fronte alene.

Muligens lever de i UD i sin egen verden, for i fjor høst støttet departementet et universitetsseminar der representanter for Det muslimske broderskap i Egypt deltok. Å karakterisere muslimbrødrene som «moderate», slik UD-rådgiveren Gry Larsen gjorde, var mildt sagt merkelig. Det muslimske broderskap fornekter Holocaust (Shoa) og er enig med Iran i at Israel bør utslettes. Dessuten arbeider broderskapet for å styrte den autoritære egyptiske regjering. Ved å invitere representanter for denne bevegelse gjorde Norge seg uaktuell som megler ikke bare i Israel, men også i Egypt.