2009 – et gjør-det-selv-år

Det er en fin tradisjon at Kongen avslutter det gamle året og at statsministeren starter det nye, og forskjellene mellom talene denne gangen var stor. Det var ingen stor overraskelse for meg at Kongens nyttårstale nok en gang tok opp rasisme og diskriminering. Kong Harald var svært tydelig: «Det bekymrer meg at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Vi opplever det i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige».

Jeg tar det personlig at Kongen også så den andre siden: «Heldigvis ser vi samtidig at det over hele landet gjøres viktig arbeid for å bygge ned skillene og bruke den ressursen som vårt kulturelle mangfold er».

Ja, heldigvis er folk flest ikke så svartmalende negative som nettets aggressive pessimister kan få en til å tro. Undersøkelser viser da også at det går ganske bra med de aller fleste som kommer til Norge, uten at noen dermed tror at alt er fryd og gammen i det flerkulturelle Norge.

Det er for øvrig alltid barnslig gøy å lese hvordan nasjonalistiske innvandringsmotstandere reagerer når kongehuset tar opp rasisme. Både Kong Olav, Kong Harald, Dronning Sonja og kronprinsen har vært svært klare i sin antirasisme og da sliter de som føler seg truffet med å holde tunga rett i munnen. Hvordan rase mot Kongen som er Norges fremste mann?

Like fornøyelig er det ikke å se regjeringen i aksjon. Statsministeren som tidligere har proklamert at Norge skulle bli verdens mest inkluderende samfunn, så ut til å ha glemt det i sin nyttårstale. Tematikken ble ikke nevnt med ett eneste ord, og det er på grensen til oppsiktsvekkende etter et år der fokus på rasisme og diskriminering har vært sterkere enn på lenge.

Hans nære venn og statssekretær Liebe Rieber-Mohn var desto klarere da hun i et intervju svarte kjekt og greit på spørsmålet om integreringen var vellykket: «Nei, det er den ikke».

Tenk det. Integrering er for statssekretæren en «ting», en «den» som vi kan si er eller ikke er vellykket. En forvrengende forenkling som man ellers stort sett finner i illsinte blogger. Det var kanskje ikke annet å vente fra en regjering som strammer inn asylpolitikken og påstår at dette er av humanitære grunner.

Regjeringen skal nå på nyåret legge frem den tredje handlingsplanen mot rasisme, men forventningene er ikke skyhøye til at den vil være proppfull av krafttak og djerv nytenking. Likestillingsminister Huitfeldt har knapt ytret et ord om diskriminering i offentligheten siden hun inntok taburetten. Jeg skal med glede spise hatten min om jeg tar feil, men jeg tror det ikke før jeg får se det.

Spådommer om 2009 overlater jeg gjerne til Snåsamannen og hans like, men det er jo lov å håpe at innvandrings- og rasismedebatten blir noe mer virkelighetsnær og mindre syndebukkfokusert i året som kommer. Kanskje folk i Norge blir behandlet som de unike individene de er og ikke som gruppemedlemmer med tillagte egenskaper også? Den er vel noe drøy, men det er lov å drømme.

Skal 2009 bli et år der vi kommer et par skritt videre i Norge, så må vi nok sette vår lit til det som Kong Harald peker på - det arbeidet som gjøres av folk flest over hele landet. Det blir neppe lange skritt hvis vi skal vente på at regjeringen skal oppfylle sitt løfte om å omskape Norge til verdens mest inkluderende land.

Vi får gjøre det selv.