Richard Lindgren: «A Man You Can Hate» (Rootsy.nu)

En oversett juvel

Foto:  Frederik Jedlid
Foto:  Frederik Jedlid

<pRichard Lindgrens dobbel-CD «A Man You Can Hate» har motsatt effekt: Du blir glad i både mannen og musikken.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er sikkert drøssevis med gode plater som aldri nådde anmeldernes ører i året som gikk. Jeg vet om noen, og en av dem har jeg lyst til å trekke fram. Jeg så aldri albumet på noen «årets-beste-plater»-lister, heller, og desto større grunn til å skrive litt om den.

Det er en svensk dobbel-CD, utgitt sent i høst på det idealistiske selskapet Rootsy.nu. Jeg kom over den ved en tilfeldighet: den lå bare henslengt på en pult i ABC Nyheters redaksjon og vansmektet. Bare bakre del av coveret var å finne (i første omgang) og de to cd’ene lå løse.

Å forbarme seg

«A Man You Can Hate»«A Man You Can Hate»

Kanskje syntes jeg litt synd på dem, kanskje var det en mening i at jeg skulle plukke opp de to CD-ene og kikke på dem, og så bestemme meg for å gi dem en lyttesjanse. Jeg visste ikke da hvem artisten var.

Jeg forbarmet meg i hvert fall over de to diskene, og tok med meg «A Man You Hate» med den svenske artisten Richard Lindgren hjem.

Nå – i ettertid er det Richard Lindgren som forbarmer seg over meg.

For – i disse kalde og mørke og litt trøstesløse vinterkveldene, da sommerens lys og varme synes årevis unna – er det faktisk viktig å ha noe som både kan understreke melankolien (for vi liker litt av den, gjør vi ikke?), men som også løfter oss opp og fram mot lysere tider.

Richard Lindgren gjør alt dette.

Sår tone

Melankolien ligger tjukk, det er en grunnleggende sår tone i de 18 låtene på dette dobbeltalbumet. Men i tekstene hans, og ikke minst i melodiene og i Lindgrens framføring, finns det likevel håp.

Masse håp.

Akkurat det er kanskje noe av det geniale med denne utgivelsen. At man faktisk blir oppstemt av å høre på noe i utgangspunktet er melankolsk.

Lindgren har også tidligere plater på samvittigheten. Jeg har ikke hørt noen av dem Men det er ikke så farlig. Det som er viktig er at jeg har hørt«A Man You Can Hate» – og det er vel akkurat det motsatte som skjer når du hører denne plata. Du blir faktisk glad i Lindgren og musikken hans.

Ingen ut

Alt er ikke like bra. Men ikke spør meg hvilken av de 18 låtene som burde vært luket ut. Etter å ha hørt ganske mange ganger på plata i løpet av jula kan i hvert fall ikke jeg peke på en bestemt og si: den og den må ut.

For i det store og hele er dette så inderlig – og så godt at det er blitt en fryd å høre på. En lise, nesten, for både sjel og humør.

Hva slags musikk dette er? Tja. Lindgren selv kan – med sin lett rustne og raspete stemme – høres ut som en blanding av Henning Kvitnes, John Prine og Townes Van Zandt (litt etter hvilken av låtene han synger). Men først og fremst er han nok seg selv.

Noe tjuvlåning her og der av meloditema/stubber fra andre artuster er det. Som på den rolige, vakre «Lighthouse In The Dark» for eksempel, der de små gitarsoliene som krydrer låten så fint, utvilsomt også er å høre på Tom Waits’ «Downtown Train».

Nydelig duett

En kvinnestemme blander seg også inn. Det skjer på «Trail of Constant Drift»,der den svensk-kanadiske låtskriveren og sangeren Sarah MacDougall synger duett med Lindgren. Folkinspirert, treig (positivt ment) låt, der banjoen ruller av gårde sammen med sangen. Flott og nydelig.

Musikken er i det hele tatt en god blanding av folkrock, krydret med både country og soul. Det er neddempet og litt skranglete «nedpå»-musikk, som er så smakfullt laget og der både Lindgrens stemme og de forskjellige instrumentene går opp i en slags helhetlig symbiose og appellerer – i hvert fall for denne anmelder – først og fremst til hjerterøttene.

Innimellom er instrumentbruken aldeles praktfull, som på den over 10 minutter lange «How Long».Den kunne gjerne ha rullet i fem minutter til, ikke minst på grunn av den deilige saksofonsoloen til Fredrik Carlquist (og det nydelige mandolin-spillet Janne Adolfsson) på slutten av låten.

Ikke lette

Tekstene er ikke lette, det er en god del smerte her, men smerten er ofte identisk med livserfaring, med personlig innlevelse, og kanskje er det også det som gjør at tekstene aldri oppleves som platte.

Jeg blir ikke ferdig med denne platen med det første.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy