Kanadiske ulver i fåreklær

Gutta i Wolf Parade er musikere med mange jern i ilden. Foto: Meqo Sam Cecil (Sub Pop)
Gutta i Wolf Parade er musikere med mange jern i ilden. Foto: Meqo Sam Cecil (Sub Pop)

<pVi har snakket med Wolf Parade om bandets karriere, samt de to avleggerne Handsome Furs og Sunset Rubdown. I tillegg forteller de om den blomstrende musikkbyen Montreal.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Berlin/ABC Nyheter): Montreal-bandet Wolf Parade befestet sin posisjon som et av 2000-tallets store indierock-band da de i sommer slapp albumet «At Mount Zoomer», deres andre fullengder.

Men i tillegg til å drive dette særs vellykkede bandet har de to frontfigurene Dan Boeckner og Spencer Krug et annet band hver, henholdsvis Handsome Furs og Sunset Rubdown. Som om ikke det var nok er de begge aktive i Montreals indiepop-miljø.

For eksempel deltok Boeckner på Islands fantastiske debutalbum, Krug er også med i bandprosjektene Frog Eyes og Swan Lake, og begge to bidro til UNICEF-støttelåta «Do They Know It's Hallowe'en » (sammen med en drøss andre artister) for noen år siden.

Da Boeckner i oktober spilte i Oslo med Handsome Furs, avslørte han at deres neste album, kalt «Face Control», kommer allerede i februar neste år. Med andre ord var det mange grunner til å ta en prat med ham før Wolf Parades konsert i Berlin nylig, og forsyne meg fikk jeg noen ord med Spencer Krug også.

Musikkbyen Montreal

I tillegg til gruppene som er direkte koblet til Boeckner og Krug kommer det jo flust av andre gode band fra Montreal - for eksempel Islands/The Unicorns, Godspeed You! Black Emperor, Malajube og et band som heter Arcade Fire. Byen har rykte på seg for å være en svært god musikkby, og Dan sier seg hjertens enig.

Et av tiårets store indierock-band. Foto: Meqo Sam Cecil (Sub Pop)Et av tiårets store indierock-band. Foto: Meqo Sam Cecil (Sub Pop)

- Jeg har bodd der en god stund nå, og jeg trives veldig godt der, forteller han.

- Det er som å bo i et lite nabolag fullt av musikere, egentlig. Jeg vet ikke om det kommer flere gode band fra Montreal enn fra noen annen by, men det er utvilsomt en by der det er lett å drive med musikk og å starte et band. Det er lett å møte folk der, og alle er veldig positive og lystne på å samarbeide om ulike prosjekter.

- Dette med holdninger blant artister er visst noe som varierer fra by til by. I lille Bergen har man for eksempel tre-fire åpen scene-kvelder der spontane samspill oppstår hele tiden og ofte resulterer i bandprosjekter, mens i Göteborg har man knapt en og annen bluesjam. En gøteborger jeg snakket med her om dagen hevdet at det var mer en stemning av konkurranse enn samarbeidsvillighet i den byen.

- Jeg skjønner hva du mener, dette konkurranseinstinktet har man mer av i Toronto, forklarer Dan.

- Der er man mest opptatt av å lykkes kommersielt, og alle bandene har liksom en plan. I Montreal er man mye friere kunstnerisk sett, man eksperimenterer mye mer og tester nye prosjekter og ideer. Det illustreres ved å se på Broken Social Scene (BSS) og Godspeed You! Black Emperor (GYBE).

- Begge gruppene stammer fra det samme miljøet, men GYBE etablerte seg i Montreal og BSS i Toronto, svarer Boeckner på mitt spørrende ansiktsuttrykk.

- Hvis man sammenligner BSSs musikk med musikken til GYBE eller Silver Mt. Zion [som blant annet består av medlemmer fra GYBE] i dag, er det ingen tvil om at BSS er langt mer kommersielt salgbar musikk enn Silver Mt. Zion, som jo temmelig eksperimentelle greier.

Som sagt stammer jo begge gruppene fra det samme miljøet, så jeg tror det har en del med forskjellene mellom Toronto og Montreal å gjøre. I Montreal gjør man liksom mer hva man måtte føle for der og da.

- Apropos denne byen, handler Wolf Parades låt «Language City» om Montreal og tvespråkligheten?

- Nei, på ingen måte, svarer Dan kjapt. - Den låta handler om Moskva og hvor kald og fremmedgjørende den byen kan være. Og om å ta masser av kokain.

Østblokkpunk og øresus

Moskva bringer oss over på neste tema, Boeckners andre band. Handsome Furs er en duo bestående av Dan og kona hans, Alexei Perry. Deres første album, «Plague Park», besto av nydelige poplåter der elektroniske beats møtte Boeckners skjøre gitar og karakteristiske bevrende stemme, og var en av fjorårets beste utgivelser i min bok.

Dan Boeckner med sin frue Alexei Perry. Foto: Liam Maloney (Sub Pop)Dan Boeckner med sin frue Alexei Perry. Foto: Liam Maloney (Sub Pop)

Duoens neste album kommer på Sub Pop 3. februar, og har fått tittelen «Face Control». Tittelen refererer til et fenomen i Moskvas klubbkultur, der man må betale store summer for å reservere et bord på en klubb, men allikevel risikerer å bli avvist av dørvakta kun på grunn av utseende. Låttitler som «Radio Kaliningrad» og «Nyet Spasiba» gjør at man må spørre:

- Er «Face Control» et konseptalbum?

- Tja, temaet for hele plata er Øst-Europa, på ulike nivåer, innrømmer Boeckner.

- Da Alexei og jeg turnerte der ble vi veldig inspirerte, noe som resulterte i disse låtene. Jo mer vi jobbet med dem, jo mer begynte det å låte som østblokk-punk fra 80-tallet. I alle fall er det det bildet jeg får i hodet når jeg hører på låtene. Vi har jobbet en del med ferdigstillingen av albumet sammen med Arlen [Thompson, fra Wolf Parade] i det siste, og det låter mer som Polen anno 1993 enn moderne rock. Det er massevis av kor, flanger og fuzz på gitarene.

Handsome Furs' konsert på Revolver i Oslo var preget av hamrende beats og hylende gitar, og ga meg en solid øresus. I et sjeldent innslag av manglende rutine hadde jeg nemlig glemt øreproppene mine den kvelden. Når jeg nevner dette for Dan, småhumrer han og innrømmer:

- Vi spilte latterlig høyt på hele den turneen. Men det passer de nye låtene bra, de er utvilsomt mye tyngre enn den første plata.

- Apropos «Plague Park» - den later jo til å ha noen gjennomgående temaer. Er den like tematisk som «Face Control»?

- Vel, ikke med overlegg, i hvert fall. Men det albumet består jo av låter vi skrev på veldig kort tid, kanskje seks måneder.

- I tillegg ble en del av låtene skrevet etter at jeg hadde flyttet til Vancouver for å bo der en stund, fortsetter han.

Minner fra en mørk fortid

Foto: Meqo Sam Cecil (Sub Pop)Foto: Meqo Sam Cecil (Sub Pop)

- Vancouver er like i nærheten av byen jeg vokste opp i, så å være der brakte opp en del minner fra en mørk tid i livet mitt, tiden da jeg nettopp hadde flytta hjemmefra og til Vancouver. [På konserten i Oslo ble «Dead + Rural» introdusert med ordene «This song is about growing up in a town where your nickname in high school is Faggot»] Mye av det dukket opp igjen nå, men samtidig hadde jeg det veldig bra i Vancouver denne gangen. Så jeg endte opp med å skrive en god bunke låter der, og flere av dem endte opp på albumet.

- Så det uunngåelige spørsmålet: Hvordan er det å spille i band med kona si?

- Jeg liker det, svarer Dan uten å mukke.

- Det blir rett og slett en forlengelse av forholdet vårt, en like naturlig del av det som å lage middag sammen. Det føles veldig naturlig, vi kommer veldig godt overens. Og hun er ikke redd for å si ifra hvis hun synes en idé jeg har er elendig. Og vi leser hverandre veldig godt musikalsk også, fordi vi er så nære hverandre. Det merkes spesielt når vi spiller live.

- Jeg har det sånn med disse gutta [Wolf Parade] også, fordi vi har spilt sammen så lenge. Men det er likevel noe helt annet med Handsome Furs, forteller Dan før han humrer: - For jeg er jo ikke fysisk intim med noen av gutta...

Eventyrlige Sunset Rubdown

Nå har også Spencer Krug kommet inn på backstagerommet på Festsaal Kreuzberg, der Dan og jeg sitter med hver vår Beck's og prater, lett akkompagnert av lyden av !!! som spiller inn plate i rommet ved siden av. Spencers andre hovedband, Sunset Rubdown, fortjener også sine avsnitt i dette intervjuet. Navnet var tidligere et slags alias for Spencer Krug og hans musikalske ideer, men i løpet av tre album, hvorav de to siste er beint fram nydelige, har Sunset Rubdown utviklet seg til et firehodet prog-indie-pop-monster.

- Jeg skriver fortsatt låtene og tekstene, forteller Spencer før han fortsetter:

- Men du må være litt av en drittsekk hvis du skal planlegge andre personers liv nærmest for flere år fremover [med tanke på turnering]. Jeg kunne aldri se for meg gjøre noe sånt, som å si til gitaristen vår at «Du kan spille det hvis du vil, men jeg hater det», sier Spencer og himler illustrerende med øynene.

Spencer Krugs andre band. Foto: Yannick Grandmont (JagJaguwar)Spencer Krugs andre band. Foto: Yannick Grandmont (JagJaguwar)

- Men det ville aldri være en aktuell situasjon for meg heller, for jeg spiller med folk jeg virkelig liker å spille sammen med. Det er jo derfor jeg gjør det! Men det er en helt annen måte å jobbe på nå som jeg har et fast band i forhold til i begynnelsen, da jeg satt og gjorde alt selv.

­- Det er jo visse likheter mellom Wolf Parade og Sunset Rubdown - den hyppige bruken av metaforer i tekstene, den tidvis dystre stemningen og den spontane energien i musikken. Hvordan ender en låt opp i det bandet den gjør, og når i skriveprosessen bestemmes det?

- Jeg har aldri skrevet en låt og så tenkt «Hm, hvilket band skal få denne?», og så lagt den i Wolf Parade-haugen, ved siden av Sunset Rubdown-haugen, svarer Krug raskt.

- Vanligvis skriver jeg bare låter til det bandet som er mest aktivt der og da. Som i fjor, da vi med Wolf Parade skrev låter samtidig som vi spilte inn. Alle ideene jeg fikk da ble behandlet som Wolf Parade-låter, og så testet hva det bandet kunne gjøre med den ideen. Og når Wolf Parade har pause, jobber jeg med Sunset Rubdown-låter. Men jeg tenker aldri bevisst igjennom hvilket band jeg skal skrive en låt til og tilpasser låta til det.

- Det er imidlertid et unntak, innrømmer han.

- «I'll Believe In Anything» var opprinnelig en Sunset Rubdown-låt, men jeg valgte å prøve den med Wolf Parade også, og det funka mye bedre.

- Ja, men på det tidspunktet besto jo Sunset Rubdown bare av deg, skyter Dan inn.

- Ja, så det blir nok litt annerledes uansett. Poenget mitt var i alle fall at det ikke er noen beslutningsprosess som bestemmer hvilket band som får en låt, det bare faller helt naturlig.

Mørke eventyr

Som nevnt er Sunset Rubdowns tekster fulle av metaforer, og kan ofte minne om mørke eventyr. «I've heard of creatures who eat their babies / I wonder if they stop to think about the taste » («Us Ones In Between») og «I say it's just smoke / You say it's the hair of ghosts » («Winged/Wicked Things») er gode eksempler. Ikke overraskende er Spencer tilbakeholdende med å uttale seg om tekstene selv:

- Jeg liker generelt ikke å snakke så mye om tekstene, begynner han.

- Men generelt er de nok ganske mørke. Så hvis det er mørke i tekstene, så er det derfor. Når det gjelder eventyr-aspektet er det et resultat av å maskere innholdet i lag på lag med metaforer. Jeg liker å bruke bilder og metaforer i tekstene.

Foto: Yannick Grandmont (JagJaguwar)Foto: Yannick Grandmont (JagJaguwar)

«No shit», tenker jeg, med de nydelige linjene «You are a waterfall / Waiting inside a well / You are a wrecking ball / Before the building fell / And every lightning rod / Has got to watch the storm cloud come» fra «Us Ones In Between» i bakhodet.

Fra lappeteppe til fullt fokus

Fantastiske sideprosjekter til, nettopp, side - denne kvelden var det Wolf Parade Spencer og Dan skulle opptre med. Og selv om dette bandet har fått langt mer oppmerksomhet og pressedekning enn Handsome Furs og Sunset Rubdown, er Wolf Parades musikk for interessant til å ikke snakke om i det hele tatt. I min anmeldelse av deres nyeste album «At Mount Zoomer» kommenterte jeg at en del av spontaniteten fra førsteplata manglet, men at det også var et veldig fokusert album. Det henger utvilsomt sammen med at de to platene ifølge Spencer Krug ble skrevet på forskjellig vis.

- På det første albumet («Apologies To The Queen Mary») bidro hver av oss med halvferdige låtstrukturer som vi hadde laget på egenhånd, forklarer han.

- På den siste skiva var det mye mindre av det, det meste av musikken oppsto gjennom at vi samarbeidet gjennom hele låtskrivingsprosessen. Sangene ble til mens alle var i samme rom, og flere av låtene ble født ved at hele bandet jammet i timevis.

- Dere er jo to vokalister i bandet - hvordan bestemmer dere hvem som skal synge hva?

- Det er bare noe som skjer som en veldig naturlig del av prosessen, svarer Krug.

- Det er egentlig ikke noen avgjørelse som blir tatt. Vanligvis er det den av oss som får en idé til vokalen som ender opp med å synge det.

- Ta for eksempel «Kissing The Beehive», utdyper Dan. - Det er en låt der alle virkelig bidro, en låt som er et produkt av alles samarbeid. Når vi jobber med en sånn låt, blir det til at noen får en idé og bare tar et steg fram og begynner å synge. Det er som sagt bare noe som skjer.

Satser på førsteutkastet

- Og vi driver ikke og prøver oss frem så mye, fortsetter Spencer.

- Vanligvis er det den første ideen som blir den vi holder oss til. Og bare fordi jeg synger en linje eller Dan synger den, betyr det ikke at den som synger er den som skrev den.

- Ja, det er en annen ting, sier Boeckner engasjert.

- Det er en veldig vanlig feiloppfatning, muligens en naturlig psykologisk greie, at når man hører noen synge en låt, antar man at det er de som har skrevet den.

- Det er halvveis sant, men også halvveis usant, grunner Spencer før Dan fortsetter:

Slipper sitt andre album allerede i februar. Foto: Liam Maloney (Sub Pop)Slipper sitt andre album allerede i februar. Foto: Liam Maloney (Sub Pop)

- Men den antagelsen ignorerer jo fullstendig den kreative inputen fra de andre i bandet, noe som er veldig uheldig. Ikke minst i Wolf Parade. Wolf Parade er ikke et singer/songwriter-band, snarere tvert imot.

- Spesielt på den siste plata har vi utviklet oss til å bli noe mer enn et band hvis musikk kun er to låtskriveres verk.

- I begynnelsen var jo tanken bak samarbeidet vårt at Dan skulle hjelpe meg med å spille Sunset Rubdown-sangene, siden det var et prosjekt jeg var alene om da, og at jeg skulle spille på Dans låter, forteller Krug.

- Jepp, jeg hadde heller ikke noe band da, forteller Boeckner.

Skapte et nytt band

- Men jeg hadde en del låter jeg hadde spilt inn for meg selv, blant annet en tidlig, ganske lam versjon av «This Heart's On Fire». Så Spencer og jeg skulle hjelpe hverandre med å spille hverandres låter. Men så møtte vi Arlen, og så ble det et helt nytt band av prosjektet.

- Wolf Parade er definitivt sitt eget monster nå, som ingen individuell person er ansvarlig for, sier Krug, og Dan stemmer i:

- Og disse andre prosjektene er bare kanaler som vi kan få ut andre musikalske ideer gjennom.

- Forfengelighetsprosjekter, avslutter Spencer.

Nåja, så lenge Spencer og Dan fortsetter å levere musikk av den kvaliteten Wolf Parade, Handsome Furs og Sunset Rubdown har gitt ut hittil, kan de få være så forfengelige de bare vil, spør du meg.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy