Musikalske julegavetips

Utvalget i platebutikken er stort, men fortvil ikke. Følg vår «i siste liten»-handleliste og kjøp inn alle de gjenstående julegavene på ett og samme sted. Foto: colourbox.com
Utvalget i platebutikken er stort, men fortvil ikke. Følg vår «i siste liten»-handleliste og kjøp inn alle de gjenstående julegavene på ett og samme sted. Foto: colourbox.com
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pHar du ennå ikke kommet i havn med julegavene? Fortvil ikke; vi har tips til hva du kan handle på ett og samme sted før butikkene stenger i morgen.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en dag igjen til julaften. Av erfaring vet vi imidlertid at det er mange som er ute i siste liten for å finne julegaver. Derfor har vi listet opp noen julegavetips som kan og bør passe til alle som rekker innom en platebutikk før Sølvguttene synger julen inn på NRK.

Nå passer kanskje ikke musikk til alle, men vi skal gjøre vårt beste for å overbevise om at det bør finnes muligheter for at alle skal kunne tilfredsstilles gjennom våre musikalske julegavetips.

Vi har inndelt tipsene i to "avdelinger": Første og viktigste del går på kategoriseringen av mennesker rundt deg, fra amøben til den mest innbitte musikkfan. Så får det bli opp til deg hvor du vil plassere alt fra bestemor til din lille niese på fire.

Her er våre tips med plateutgivelser utelukkende plukket fra musikkåret 2008:

KATEGORI 1: «Amøben»

Selv om du bare er en anelse musikkinteressert kjøper du et av dine favorittalbum til «Amøben». For her er påvirkningsmulighetene enorme. Er du derimot lite orientert om hva som skjedde i musikkåret 2008, kan «Amøben» få mye glede av følgende gode album:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

She & Him: «Volume One»

«Volume One»«Volume One»

«Hun» er skuespiller Zooey Deschanel og «Han» er singer/songwriter M. Ward. Sammen lager de to sofistikert og varm popmusikk av den gode gamle sorten, og debutalbumet «Volume One» er proppfull med godlåter som bør gå hjem hos alle som liker god popmusikk. Albumet er for øvrig av den sorten som det hviler noe tidløst over, og bør fenge de fleste som vokste opp på 1960- og 70-tallet med alt fra The Beatles' og Carpenters' fengende popmusikk som lydspor til sine tenåringsår. Er gavemottageren vokst opp på 80-tallet, vil også She & Him kunne nå frem her da deres låter tåler å veies mot det beste som pastelltiåret kunne by på - minus de syntetiske trommemaskinene og annet tullball som på den tiden hadde en tendens til å forputre de gode poplåtene. Selv 90-tallskidsa som hørte på ting som The Cardigans og deres like vil ha nytte av She & Him på hjemmestereoen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

KATEGORI 2: «Følger med litt, jeg»

She & Him fungerer sannsynligvis også i denne kategorien, men for å være på den sikre siden kan du kjøpe følgende album:

Cut Copy: «In Ghost Colours»

«In Ghost Colours»«In Ghost Colours»

Cut Copy sto for lydsporet av sommeren 2008. Deres smekre elektropop varmer like godt i vintermørket og fungerer utmerket som medisin mot depresjoner og annet dystert som vi kan forbinde den mørke årstiden med. Dette australske bandet har blant annet gjennom sin opptreden på Øyafestivalen i sommer vist at de treffer bredt. Alt fra metalhuer via indiefanatikere og emokids ble observert smådansende til trioens smittende toner, og bør kunne bidra til å gjøre julefeiringen litt gladere.

Lindsey Buckingham: «Gift Of Screws»
Den gamle Fleetwood Mac-kjempen har rundet 60 år, men ingenting ved hans nye soloalbum minner om stagnasjon. Han er fremdeles en låtskriver av rang og leverer et solid popalbum backet opp med fiffige arrangementer og en delikat produksjon. Igjen er dette et album som favner bredt, men kanskje aller mest til de mange der ute som liker god popmusikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Raphael Saadiq: «The Way I See It»
Raphael Saadiq er utvilsomt den nye soulprinsen av 2008. I likhet med hva John Legend gjorde for et par år tilbake, så dykker Saadiq tilbake til røttene og har funnet en form som ikke er fjern fra den de gode gamle 60-tallsstjernene bød på i det glade tiåret i skyggen av The Beatles og kompani. Soul er altså stikkordet her, og dette er en plate det er komplett umulig å forholde seg likegyldig til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KATEGORI 3: «Ganske peiling»

Her nytter det ikke med lettfattelige ting som de overnevnte utgivelsene for å tilfredsstille musikkelskeren. Dette fordi sannsynligheten er stor for at de overnevnte platene allerede finnes i platehyllen til kategori 3-lytteren. Denne kategorien lyttere trenger noen tips om utgivelser som ikke er på alles lepper. Faren er imidlertid til stede for at de erfarne lytterne som inngår her allerede har det meste, så sørg for å få forseglet julegavene du kjøper til disse menneskene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ossler: «Ett Brus»

«Ett Brus»«Ett Brus»

Med en fortid i Wilmer X kommer Pelle Ossler helt på tampen av året seilende inn fra sidelinjen med et knallsterkt album som feier det meste av ny musikk av banen. «Ett Brus» er hans fjerde soloalbum, men dukker opp drøye året etter at han sammen med blant annet Joakim Thåström (Ebba Grön, Imperiet, Thåström) serverte et ypperlig album under navnet Sällskapet i fjor. Ossler er likevel et forholdsvis ukjent blad for den gemene hop av norske platekjøpere. Albumet har ennå ikke satt seg, og er ikke nevnt så fryktelig mange andre steder i norsk media enn her i ABC Nyheter, hvor vi har trykket albumet til våre bryst fullt bevisst om at dette er svensk kvalitetsmusikk på høyt nivå.

Jamey Johnson: «That Lonesome Song»
I likhet med Ossler, dukker også countryfunnet Jamey Johnson opp med en kanonplate helt på tampen av året. Albumet treffer først og fremst blink hos countryfansen, men da tenker vi ikke nødvendigvis på dem som løper til nærmeste Statoil-stasjon for å sikre seg siste platene til Heidi Hauge eller Garth Brooks. Jamey Johnson stikker så langt mye dypere med sin vaskeekte country i god gammel tradisjon uten å gå i kommersfellen. «That Lonesome Song» er 32-åringens andre album og et av årets aller beste album uavhengig av sjangerinndeling. For alle som foretrekker ekte country og som leter etter potensielle arvtagere etter countrykjemper som Johnny Cash og Hank Williams.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Robert Forster: «The Evangelist»

Med bakgrunn i The Go-Betweens bidrar Robert Forster til at Australia gjør seg ekstra godt bemerket på listen over årets beste plateutgivelser. «The Evangelist» er en snerten og nydelig popplate av ypperlig karakter som gjør musikkåret 2008 til et vakkert minne for ettertiden. Albumet bør samtidig treffe blink fordi det foreløpig ikke har markert seg nevneverdig på dagsavisenes lister over årets beste plater. Med andre ord kan det nesten synes som om omverden ikke helt har fått med seg hvilken skatt som ligger skjult her. Derfor er også sjansen stor for at kategori 3-lytteren ikke har fått med seg at dette er en mann som har gitt ut et av årets aller flotteste album.


KATEGORI 4: «Peiling»

Dette er en langt vanskeligere gruppe å handle musikk til. Likevel finnes det plater som disse personene kanskje ikke har fanget opp helt ennå, til tross for at de leser det som finnes av musikkblader fra perm til perm og bruker store summer på å handle inn ny musikk hver eneste måned. Her har vi plukket ut noen titler med omhu, men selv om sannsynligheten også her finnes for at kategori 4-kandidaten allerede har våre utvalgte titler i platehyllen sin, så er det viktig å huske forsegling også her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sun Kil Moon: «April»

«April»«April»

April i desember? Ja, det er fullt mulig med den nedstrippede og litt triste (men på en fin og tiltalende måte) platen som Mark Kozeleks band slapp tidligere i år. Kozelek (tygg litt på det navnet), har en fortid i like sofistikerte Red House Painters, og bør nå frem til alle som har en forkjærlighet for amerikansk lavmælt indie, med en viss tendens til å omfavne melankoliens mørkhet og tristesse. «April» er bandets tredje album, og et kledelig nikk tilbake til det som singer/songwritere som Nick Drake og en ung Neil Young drev med i perioden da 1960-tallet var i ferd med å bli til 70-tall.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anna Ternheim: «Leaving On A Mayday»
Svenske Anna Ternheim er på ingen måte et uskrevet blad lenger. «Leaving On A Mayday» er hennes tredje plate, som av en eller annen merkelig grunn ikke har vært i nærheten av å få det fotfeste her på berget som den fortjener. Albumet er proppfullt av nydelige poplåter av den sofistikerte sorten som setter seg - og som blir der. Arrangementer og produksjon bidrar til å gjøre dette til hennes beste og mest varierte utgivelse til nå, og bør i tillegg kunne legges under treet til alle som "har peiling", men som likevel har oversett dette praktfulle svenske verket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Woven Hand: «Ten Stones»
David Eugene Edwards og hans kumpaner i Woven Hand har levert sitt friskeste album siden de debuterte i 2002. «Ten Stones» er et nikk tilbake til hovedmannens gamle band 16 Horsepower, men står aldeles stødig på egne ben under Woven Hand-flagget. Albumet skiller seg litt ut når vi sammenligner albumet med de tidligere Woven Hand-utgivelsene, noe som påminner oss om at det er på tide å gjenoppdage en gammel perle for alle som eventuelt måtte ha skrinlagt sitt videre forhold til bandet med tanke på at forløperne foran årets utgivelse har kunnet minne om en viss stagnering.

KATEGORI 5: «Skikkelig peiling»

Vedkommende har selvfølgelig sjekket ut alle de foran nevnte albumene. En selvsikker briefer man trenger å dytte ned fra pallen i noen øyeblikk. Noe du gjør ved å kjøpe følgende album, som ikke er blant årets mest kjente, men som likevel kategori 5-lytteren kan ha oversett i løpet av året.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen


Ray LaMontagne: «Gossip In The Grain»
Med sitt tredje album gjør Ray LaMontagne nesten rent bord når det gjelder årets flotteste utgivelser i singer/songwriter-segmentet. Albumet preges av en kledelig tristesse, som i stedet for å sette lytteren ut av spill, bidrar til at han eller hun faller inn i en stemningsfylt atmosfære slik bare ekte melankoli er i stand til. Eller for å sitere ABC Nyheters anmeldelse av samme album: «Gossip In The Grain» er utsøkt musikalsk vemod, så nydelig at det er en glede å føle seg nedstemt i dens samvær.

John Mellencamp: «Life Death Love And Freedom»

«Restructuration»«Restructuration»

Alle som trodde at John Mellencamp for lengst burde avskrives, bør tenke seg om en gang til. «Life, Death, Love And Freedom» er nemlig 56-åringens stødigste album på over 20 år, noe som gjør albumet til en av årets store musikalske overraskelser. Og platen fortjener selvsagt også en plass på listen over årets beste utgivelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Charles de Goal: «Restructuration» Ikke nødvendigvis årets beste album, men likevel et særdeles frisk pust fra Frankrike. Albumet er proppfylt med leken elektropunk av sorten som vi helst forbinder med hippe britiske band av nyere dato. Kombiner det hele med en dose nyere tysk musikk á la Rammstein og eldre tysk industriell synthpunk á la Deutsch Amerikanische Freundschaft (D.A.F.), og bytt ut alt det tyske med herlig fransk vokal, og vi får noe som kan minne om Charles de Goal. Uansett en brillefin anledning til å stifte bekjentskap med et av Frankrikes heteste ukjente band akkurat nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KATEGORI 6: «Har alt!»

Her er det bare å bla opp. For det er kun dyre restaurerte nyutgivelser - eller eventuelt enda dyrere bokser - som gjelder. Og i år har blant annet disse platene kommet ut i nye eksklusive utgaver:

New Order: «Movement » / «Power, Corruption & Lies » / «Low-Life » / «Brotherhood » / «Technique» [«The Factory Years»/Collector's Edition]

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Technique» (Collector's Edition)«Technique» (Collector's Edition)

Dette er strengt tatt ikke en boks, men snarere fem separate nyutgivelser av elegante New Orders fem første studioalbum - alle utgitt på den legendariske indielabelen Factory Records. De fem platene er alle restaurert med bedre lyd og bonusdisker som inneholder singler som opprinnelig ikke var å finne på albumet, både med A- og B-sider, samt remikser og andre versjoner av låtene som ikke var å finne på de opprinnelige utgavene av albumene. Hvis du synes det blir for dyrt å investere i samtlige fem album, så skiller «Low-Life» og «Technique» seg ut som bandets beste enkeltstående utgivesler.

Dersom New Order faller utenfor kategori 6-entusiastens personlige smak (det er jo ikke alle som liker elektronisk new wave fra Manchester) er også disse nyrestaurerte albumene fra svunnen tid fått en nyrestaurering i løpet av 2008. Så her burde det finnes noe for enhver smak (opprinnelig utgivelsesår i parantes):

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dennis Wilson: «Pacific Ocean Blue» (1977)
Johnny Cash: «At Folsom Prison» (1968)
Warren Zevon: «Warren Zevon»
(1976)
Miles Davis: «Kind Of Blue [50th Anniversary Deluxe Edition]» (1958)
Whiskeytown: «Stranger's Almanac» (1997)
The Replacements: «All Shook Down» (1990)
Midnight Choir: «Amsterdam Stranded» [Collector's Edition] (1998)
Nick Lowe: «Jesus Of Cool» (1978)
The Lemonheads: «It's A Shame About Ray» (1992)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bokser:
Bob Dylan: «Tell Tale Signs, Bootleg Series Volume 8 Rare & Unreleased» (3CD/ DeLuxe Edition)
Diverse: «Take Me To The River/A Southern Soul Story 1961-1977» (3 CD)
Tom Russell: «Veteran's Day/The Tom Russell Anthology» (2 CD)

Kortversjonen:

Her finner du noen korte julegavetips i siste liten inndelt etter familiemedlemmer:

Til mor:
Ane Brun: «Changing Of The Seasons»
Ane Brun har med sin neddempede stil klart å få fotfeste i hele befolkningen, og på hennes seneste studioalbum er hun så neddempet og behagelig at selv mor vil ha nytte av det.

Til far:
Emmylou Harris: «All I Intended To Be»
Hvis far noen sinne har hatt tendenser til musikksmak og bør få en sjanse til å gjenoppdage en av sine gamle heltinner, så er det ingen ringere enn Emmylou Haris som har avlevert et stødig album i 2008.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til bestemor og bestefar:
Miles Davis: «Kind Of Blue [50th Anniversary Deluxe Legacy Edition]»

«Kind Of Blue» (50th Anniversary Deluxe Legacy Edition)«Kind Of Blue» (50th Anniversary Deluxe Legacy Edition)

Det er store muligheter for at dine besteforeldre har hatt et forhold til den opprinnelige utgaven av dette mesterverket fra jazzens glansalder. Og enten de har det eller ei, så inneholder den nye og oppdaterte utgaven både ekstra låtmateriale og DVD-opptak. Bør for øvrig kunne få enhver musikkentusiast til å ta til tårene

Til storesøster:
Kanye West: «808s & Heartbreak»
Kanye West goes pop. Vel, han rapper fremdeles bittelitt både her og der, men alt i alt er «808s & Heartbreak» et helstøpt popalbum hvor West har funnet ut at stemmeforvrengning er gøy. Det verste av alt er at han får det til å fungere uten at han tar en Cher som kan få enhver til å klikke i vinkel med plagsomme landeplager.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Til lillebror:
Lil Wayne: «Tha Carter III»

Årets hiphop-album er det uten tvil Lil Wayne som står for. Han har toppet det som fines av lister i hjemlandet USA, og selv om suksessen ikke har tatt av i like stor grad her på berget, fortjener hiphopentusiastene en solid plateutgivelse å forholde seg til. Dersom lillebror derimot er av den mer rocka typen, så har veteranene i AC/DC levert et helt ålreit album i form av «Black Ice» (et album som for øvrig også bør kunne fungere som et alternativ til den mer rocka varianten av mor eller far).

PS! Husk at butikkene stenger tidligere enn normalt på julaften da. Det er nemlig svært begrenset hvilke av titlene over som er å finne på bensinstasjonen...

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden