Å gjøre en lang historie kort

<p><span style="font-weight: 700" class="Apple-style-span">ALAN SHEARER:</span> En typisk engelsk midtspiss. Hvem tar opp arven?</p><p>(Foto: AP/Scanpix.) </p>
ALAN SHEARER: En typisk engelsk midtspiss. Hvem tar opp arven? (Foto: AP/Scanpix.) 

<pHvor ble det av den erketypiske, rørlige, lange, engelske midtspissen, spør ABC Nyheters kommentator Simon Chadwick.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FAKTA OM SIMON CHADWICK

Det var en gang for ikke så altfor lenge siden da folk regelmessig snakket om den typisk engelske, rørlige midtspissen. Fra barndommen min husker jeg spillere som Martin Chivers, Peter Osgood og Bob Latchford lede Englands angrepsrekke. De var sterke, de var simple, og de var svære.

Fra barndommen (eller snarere ungdommen) husker jeg også en betydningsfull kveld hvor en berømt nordmann ble hørt beljende på TV:

”Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana – vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher ... your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating!”

Nøyaktig hva Henry Cooper gjorde i slik et aktet selskap, debatteres fremdeles på puber England rundt.

Ikke desto mindre: Denne (u)berømte kvelden i Oslo startet England med Paul Mariner som hovedmann i angrepsrekken. Han ble erstattet av Peter Withe midtveis i annen omgang.

De var erketypiske engelske midtspisser.

Dessverre er ikke kommentatoren, Bjørge Lillelien, blant oss lenger, og heldigvis er ikke den intense fotballhateren Margaret Thatcher lenger blant regjeringen, men det er ikke fraværet av Bjørge og Maggie som gjør dagens England og dets landslags så annerledes.

Med seieren over Tyskland i en treningskamp nylig har laget vunnet seks kamper på rad. For øyeblikket, om ikke annet, tar ikke England ”a hell of a beating” fra noen som helst.

Fra de fleste engelske fotballsupporteres resignerte ”skikk og bruk” vet jeg imidlertid at dette hverken kan eller vil vare.

En annen grunn til at ting er så annerledes, og hovedgrunnen til min nølende tvil angående sjansene til landslaget mitt, er angrepsspillernes natur. Akkurat som Lillelien og Thatcher har forduftet fra søkelyset, synes den typisk engelske, rørlige midtspissen å ha gjort det.

Nøyaktig hvordan vi har ødslet bort arven fra våre fjellendte hardhauser av noen angripere, er et ekte mysterium. Nå sitter vi igjen med en skjev blanding av en skyskraper, Peter Crouch, og en gjeng spillere som selv ikke om de sto på skuldrene til hverandre, ville rekke opp til Crouch.

Crouch er en god spiller. Han har, på tross av sine åpenbare skavanker – for høy, ikke særlig rask, ben som pinner – usedvanlig gode ferdigheter til svær midtspiss å være, og om scoringsstatistikken ikke er enestående, er den noe tilnærmet et respektabelt tall på en scoring i hver tredje kamp.

Problemet er at du må lete lenge bak Crouch for å finne den neste spissen som konkurrerer med ham om en startplass for England.

Michael Owen, som i en årrekke var Englands mest nærliggende scoringsfrelser, men ikke akkurat noe tårn, har for ofte bukket under for skader. Så ofte at Fabio Capello øyensynlig ikke stoler på knærne hans, anklene hans og det meste annet ved ham (og høyden er ennå ikke nevnt) – han utelates stadig fra Capellos landslagstropper.

Det etterlater oss med Wayne Rooney: En verdensklassespiller, ifølge de fleste, som har funnet scoringsformen for England i det siste – men hans scoringsbedrifter for landslaget tåler ingen sammenligning med Charlton, Lineker, Shearer & co.

Rooney er dessuten lavere.

Nestemann er Jermaine Defoe. Han er hvass og dyktig, og, etter å ha mistet plassen i Tottenham, nå i full gang med å finne nettmaskene igjen i Portsmouth...men kort.

Ved siden av Defoe har andre spillere de siste årene forsøkt seg som våpendragere i Englands angrep: Wright-Phillips – kort; Theo Walcott – kort; Aaron Lennon – kort; Darius Vassell – kort, og slik går historien sin gang.

Det er bare synd at Torres, Adebayor og Drogba (alle engelske spisstyper) på tross av at de spiller på engelske lag, faktisk ikke er engelske.

Det faller meg svært unaturlig å kritisere eller fordømme småtassene (jeg måler selv bare 1.70), men Englands angrepsrekke har et høydeproblem. I lang tid har en strøm av ”høye” spillere kommet og gått – og mange har passet til karakteristikken av de typisk engelske, rørlige midtspissene fra gamle dager.

Jon Stead, Andy Booth og Richard Cresswell, blant flere, var alle lovende, men mislyktes i å leve opp til forventningene, og har siden forsvunnet ned i de lavere divisjonene.

West Hams Dean Ashton har ofte sett ut som en sannsynlig kandidat til å ta opp arven. Dessverre har skadebravadene hans fått Michael Owens helse til å se forbilledlig ut.

Og så? Darren Bent. Lovende i Charlton, undervurdert av Juande Ramos i Tottenham, og nå blomstrende igjen i Spurs under Harry Redknapps forvaltning. Det synes som om han vil få sjansen i Capellos nye lagoppstilling.

Da kan landslagets supportere bare håpe at prestasjonene hans, når han endelig får sjansen, ikke kommer til kort.

Les tidligere kommentarer fra Simon Chadwick:

Tigrene skinner sterkt

Engelsk fotballs bruktbilsutsalg

Et tidlig besøk fra tre vise menn

Klubben eller landslaget?

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus