En gammel, en opphypa og ytteligere åtte plateutgivelser som har satt sitt preg på musikkåret 2008.
Musikkåret 2008
<pÅrets beste plater sortert i ti forskjellige kategorier.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Musikkredaksjonen i ABC Nyheter har kåret årets beste musikk 2008. Under kan du lese hva vi kom fram til under 16 øyne, og i faktaboksen til høyre kan du boltre deg i anmeldernes egne utlegninger om musikkåret som snart setter kroken på døra.
Følgende har bidratt: Tom Skjeklesæther, Paul A. Nordal, Lennart Persson, Øyvind Pharo, Johnny Andreassen, Øyvind Andreassen, Stein Henrik Olaussen og Espen A. Amundsen.
Årets pop/rock: Robert Forster: « The Evangelist»
Selv om smerten, vemodet og sorgen sitter i forsetet albumet igjennom, er og blir «The Evangelist» en eneste stor opptur. En musikalsk maktdemonstrasjon der eksistensielle problemstillinger med røtter i virkeligheten, slår beina under samlebåndsmentaliteten som i alt for stor grad dominerer i dagens tidvis overfladiske musikkunivers.
«The Evangelist» er noe så sjeldent som et album med både kropp og sjel. Et album som rører meg på en måte kun stor kunst er i stand til. (Espen A. Amundsen)
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Årets norske: Tommy Tokyo & Starving For My Gravy: « Smear Your Smiles Back On»
«Smear Your Smiles Back» On bobler over av fortellerglede, fandenivoldskhet, melodisk teft, musikalske bukkesprang i Peer Gynt-klasse og tekster som ville fått selv mor Åse til å grine av lykke. Nå og da kastes vi i fanget til våre kjæreste fra munningen av en ladet revolver for i neste øyeblikk å innta tilskuerrollen i en vidunderlig musikalsk reise der mengder av galskap, lengsler, tvil, skyldfølelser, humor og absurditeter slåss om oppmerksomheten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTommy Tokyos evne til å sveise sammen personlige og tidvis surrealistiske tekster med melodier som treffer lytteren med umiddelbar kraft, er kanskje platas største styrke. Noe låter som «The Circle Must Be Broken», «Sommersault», «Long Road Home», «Derail And Demise» og «Paraphrases» er utmerkede eksempler på (Espen. A. Amundsen).
Artikkelen fortsetter under annonsen
Årets americana: Jamey Johnson: « That Lonesome Song»
Nashville har ikke levert fra seg en plate som går helt til topps på en Årets Beste-liste siden 1968 og Johnny Cash' karriereplate, «At Folsom Prison». I likhet med Cash stiller Alabama-sangeren/ låtskriveren Jamey Johnson seg utenfor de rådende trendene i Music City, samtidig som at han lager musikk som er forankret i en hard countrytradisjon.
Hans tre ess er en formidabel stemme, evne til å fortelle de riktige historiene og det musikalske valget å marinere helheten i ekspressiv pedal steel gitar. Nashville og vi andre kommer til å høre mye til Jamey Johnson i årene som kommer (Tom Skjeklesæther).
Årets blues: Eli «Paperboy» Reed & The True Loves: « Roll With You»
Et eksplosivt talent. Gospel soul, sweet soul, soulblues. En stilsikker fusjon av Bobby Bland, Wilson Pickett og Eddie Hinton, utelukkende med egne låter (Øyvind Pharo).
Artikkelen fortsetter under annonsenNå kan Reed og hans syvmannsband, The True Loves, støvle bredbeint gjennom porten til hvilke musikktilstelninger som helst. Eldre musikkfans vil få bakoversveis av Reeds ville soul-hyl, helt på høyde med The Wicked Pickett himself (Tom Skjeklesæther).
Artikkelen fortsetter under annonsenÅrets klubb/elektronika: Cut Copy: « In Ghost Colours»
Cut Copy konstruerer sine smittende låter rundt fengende riff der melodien hele tiden står i sentrum uten at det noen gang føles overfladisk eller prangende.
Bandet balanserer hele veien sin melodiske teft på en solid grunnmur bygget opp med rytmer og elektroniske effekter, krydret med kledelige synthriff langt fremme i lydbildet. Resultatet er behagelig velsmakende fra begynnelse til slutt (Paul A. Nordal).
Årets metal: Opeth: « Watershed»
Da «Ghost Reveries» kom for tre år siden var det fortsatt dødsmetallbandet Opeth som regjerte, men de tok også hensyn til den nye fanskaren de hadde fått med «Damnation».
Artikkelen fortsetter under annonsen
På «Watershed» tar de dette enda lengre, noe som innebærer at platen fremstår som en samling av det beste fra de to tidligere nevnte motpolene. En slik «alt-i-ett pakke» skaper en fantastisk dynamikk og gir utgivelsen svært lang holdbarhet.
Opeth lager uansett ikke «Ti i skuddet»- musikk, platen trenger med andre ord en god del runder før materialet slår rot i bevisstheten. Selv har jeg alltid hatt mest sans for deres brutale produksjoner, men «Burden» er et så vakkert stykke musikk at jeg er nødt til å gi meg over (Øyvind Andreassen).
Årets R'n'B/soul: Raphael Saadiq: « The Way I See It»
Med Saadiq er definitivt soulmusikken tilbake. Du må være kremert for ikke å danse gjennom stua, nedover trappeoppgangen, over fortauet, opp på bussen og ned Main Street til låter som «100 Yard Dash», «Big Easy», «Staying In Love» og «Never Give You Up». Sistnevnte med Stevie Wonder som gjest på fantastisk munnspill.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
For å sette Raphael Saadiq i riktig perspektiv låter han mer Stax og Hi enn Motowns glamorøse og prangende form. Her snakker vi om silkemyk soul, uten at det i denne sammenheng betyr søtt. Her finnes nemlig både trøkk og nerve, men kanskje servert på menns feminine måte. Mye baller i fraseringen altså (Johnny Andreassen).
Årets nykommer: Vampire Weekend: « Vampire Weekend»
Låtmessig synes det som om Vampire Weekend har hatt det moro i studio. De elleve sporene som utgjør «Vampire Weekend» er alle av det mer lystige slaget, konstruert på rytmer med diverse perkusjonsinstrumenter og bass langt fremme i lydbildet.
Oppsummert er «Vampire Weekend» en lystig og flott debut fra et spennende band med flere ben å stå på. Selv kaller bandet musikken sin «Upper West Side Soweto», en treffsikker og god beskrivelse som taler for seg selv (Paul A. Nordal).
Artikkelen fortsetter under annonsenÅrets nabo: Ossler: «Ett Brus»
Å høre på «Ett Brus» føles tidvis som å ligge naken på gulvet i et kaldt rom uten verken vinduer eller dører. Som å møte veggen med vidåpne øyne. Som å leve i et rom som ikke finnes. Men ikke nok med det. Å høre på «Ett Brus» er som å bli frelst fra hverdagens narrespill. Som å høre pulsen slå i takt med tidens langsomme slag mot alt og ingenting.
Den eksistensielle nerven som treffer lytteren underveis er så tilstedeværende, klaustrofobisk og desperat at likegyldighetens lettbente tilstedeværelse kastes i søpla fra første akkord. Kombinasjonen av dyptloddende tekster, heftige klanger og skumle musikalske installasjoner suger deg inn i Osslers tidvis angstbiterske, men likefullt vakre univers (Espen A. Amundsen).
Artikkelen fortsetter under annonsen
Årets reutgivelse: Warren Zevon: « Warren Zevon»
Zevon demonstrerer på «Warren Zevon» hvilket spenn han besatt som tekstforfatter, han leverer utsøkte vareprøver på hele sitt spekter fra romantiske ballader («Hasten Down The Wind») til bitre oppbruddsanger («The French Inhaler»), fra hardkokt doprealisme («Carmelita») til barflyen i avslutningsmesterverket «Desperados Under The Eaves», der den udødelige setningen faller; «If California slides into the ocean, like the mystics and the statistics say it will, I predict this motel will be standing until I pay my bill...».
Artikkelen fortsetter under annonsen22 år etter at denne platen kom ut, har Rhino Records sørget for en en eksemplarisk lydmessig oppgradering, de har hektet på en hel CD med femten demoer, alternativopptak og livespor, som ytterligere hjelper til å forstå prosessen som ledet frem til platen som rett og slett er en av de aller fineste (Tom Skjeklesæther).
Årets hype: Glasvegas: « Glasvegas»
Hvorfor Glasvegas er hypa herfra til månen er og blir et mysterium. At enkelte anmeldere hevder at bandet har levert årets beste plate er en dårlig vits all den tid musikken som pumpes ut av rillene viser seg å være relativt ordinær om man demonterer lydkulissene. Noe jeg fant ut etter å ha benyttet meg av Phil Spector-trikset.
Da jeg, som Phil brukte å gjøre, spilte musikken på (det litt slitne) anlegget i bilen, oppdaget jeg ganske raskt at «Glasvegas» for det meste er et blendverk bestående av temmelig likelydende låter. Så det så! (Espen A. Amundsen).
