O heilage juleplatesalg!
O heilage juleplatesalg!
<pDet er mange grunner til at Gud begynner å bli utålmodig, skriver Tom Skjeklesæther.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Når du kjører nordover ut av Austin, Texas, på Interstate 35, mot Dallas, passerer du et gigantisk skilt på høyre side av motorveien. I format fire ganger ti meter står det å lese, med skinnende hvit skrift på kullsvart bakgrunn; «Don't make me come down there!», «Ikke tving meg til å komme ned til dere!». Advarselen er signert God.
Det samme budskapet, redusert til et ti ganger femten centimeters klistremerke, sitter på innsiden av døra til baren med det, i denne sammenhengen, illevarslende navnet Siste Reis, i Halden.
Gud begynner å bli utålmodig
Det massive, og i sannhet eksistensielle, budskapet på veiskiltet i Texas og i baren i Halden kan man altså kontemplere bak et ratt eller sittende på en barkrakk. Personlig foretrekker jeg det siste. Det kan nemlig være god grunn til å ha likvid støtte innenfor rekkevidde når en begynner å ta inn over seg hvordan verden ser ut på tampen av det Herrens år 2008. Den metronomiske rumlingen du hører i det fjerne er Gud som trommer med fingrene på bordet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er mange grunner til at Gud begynner å bli utålmodig. For et skarve menneske er det en sisyfosk oppgave bare å prøve seg på å katalogisere elendigheten.
Det er sikkert ikke øverst på Guds liste over presserende bekymringer, men det er vanskelig å tenke seg at hun ikke får med seg at det denne julesesongen er uvanlig, for ikke å si uanstendig, mange som gjør iherdige forsøk på å cashe inn på å selge folk mer eller mindre gode etterligninger, uomtvistelige bootlegversjoner, av «Soundtracket til Himmelen»!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAller først i dette opptoget som snirkler seg inn og ut av Tempelets forgård i denne finanskritiske adventstid er tre irske prester. Med basal forståelse for presis og tydelig markedsføring kaller de seg selvfølgelig The Priests. På coveret av deres selvtitulerte blockbuster-album er det bare avbildet et kors og trioens artistnavn.
Artikkelen fortsetter under annonsenSakrale superstjener
The Priests er fader Eugene O'Hagen fra The Parish Of Ballyclare og Ballygowan, fader Martin O'Hagen fra The Parish of Cushendon og fader David Delargy fra The Parish Of Hannahastown. Etter å ha fullført sine respektive utdannelser i Vatikanet er The Priests tilbake i Irland, der de åpenbart deler tiden sin mellom sine plikter overfor sine respektive menigheter og de raskt påkomne rollene som sakrale superstjerner.
The Priests har vært tilbake i Vatikanet med sine gylne stemmer og opptakene til denne platen er gjort så sent som i overgangen september/oktober i år i St. Peter's Basilica. I produsentstolen, til stede for å sikre at The Priests nå gir Jussi Björling avløsning i julestria, sitter Mike Hedges. En engelskmann som blant annet tidligere har hatt fingre og ører borti prestasjonene til ikke helt sarkralfrie U2.
Artikkelen fortsetter under annonsenOm det var et minus eller pluss i Vatikanets vurdering av Hedges tjenester i denne sammenhengen, at hans første store fremgang som produsent var da han hjalp The Cure med singelen «Killing An Arab», vites ikke.
Artikkelen fortsetter under annonsenUansett har Hedges sørget for at prestenes, udiskutabelt imponerende stemmeprakt, stiger som de aurale utgavene av den hellige ånd mot taket når musikken unnslipper sitt femtommers, digitale fengsel.
Sølibat og arkitektur
Kanskje er The Priests redningen for gratialet til storselskapet SonyBMGs hardt prøvede ansatte denne julen. Det som i hvert fall er tilfelle, er at Vatikanet får sin cut. Prestene O'Hagen, O'Hagen og Delargy, som altså er ordinerte katolske prester, lever i sølibat og trenger ikke sine royalties. Uansett havner de før eller senere i kassa til Vatikanet.
Faktum er at det var en pave som allerede på firehundretallet forutså The Priests gjennombrudd og kom på idéen om sølibatet.
Artikkelen fortsetter under annonsenMotivet bak den katolske kirkens krav om presters sølibat, var nemlig egentlig ikke at prestene skulle strippes for gleden ved seksuell omgang, men å sørge for at de ikke skulle ha arvinger. Dermed kunne Vatikanet, uten plagsomme innvendinger, slå kloa i arven til sine egne prester. Inntekter som vi vet raskt lot seg omsette i mye flott arkitektur. Blant annet.
Etter alt å dømme legger The Priests alle sine utfordrere denne julen bak seg i en sky av røkelse og myrrah.
The Priests er med andre ord the dark.., OK da, the white horse, som kommer ut av det store intet og legger en klar demper på ambisjonene til, blant mange andre, Benedicte Adrian («Desember»), Oslo Gospel Choir («En Stjerne Skinner I Natt»), Peter Jöback («En God Jul Och Ett Gott Nytt År»), Nidarosdomens Guttekor («I Wish»), «Time For Peace» (Trine Rein, Gaute Ormåsen, Nora Foss Al-Jabri, Knut Anders Sørum og Kor-90) og Josh Groban («A Collection - With Bonus CD Of Holiday Songs»).
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Undertegnede tar seg en tur ned i kjelleren og finner frem den nest inntil uspillelige utgaven av samlingen «Bummed Out Christmas» (Rhino Records).
Etter at plata og coveret forrige jul, som alle foregående juler, til slutt ble brukt som coaster for øl og akevitt, må den gjennom høytrykkspyling for at vi skal kunne sette pris på en smule mer jordisk anlagte sanger som for eksempel «Somebody Stole My Santa Claus Suite» (Dan Hicks Christmas Jug Band), «Christmas Eve Can Kill You» (The Everly Brothers), «Christmas In Prison» (Doug Legacy & The Legends Of The West feat. Ry Cooder), «Who Took The Merry Out Of Christmas» (The Staple Singers) og «Lonely Christmas Call» (George Jones).