«The day the earth stood still»Påkostet SciFi-drama

For over femti år siden var «The day the earth stood still» en b-preget science fiction-film i svarthvitt, med naive effekter man i dag ville ha smilt av. Når nyinnspillingen av den gamle klassikeren har premiere i dag, vil publikum få se en påkostet effektfilm med potensiale til å bli en kinohit.

Det er ingen klassisk kamp mellom menneskehet og utenomjordiske vi møter i 2008-utgaven av den gamle klassikeren. Og ikke er det store slagscener med intergallaktiske farkoster og påkostede smell.

Til tider ligger filmen mer lavmælt nedpå, samtidig som en gryende uhygge ligger på lur gjennom store deler av filmen. Det starter allerede i opptakten til filmen, idet en gruppe forskere samles til et oppdrag de ikke aner dimensjonene av. Noe er i ferd med å skje, men forskerne vet ikke hva og de prøver derfor å resonnere seg fram til mulige svar.

Venn eller fiende?

Saken er at et ukjent objekt er på vei mot jorden. Og ifølge NASAs beregninger vil objektet treffe Manhatten om 78 minutter. Dårlig nytt for venner av menneskeheten der altså. Men, mot alle odds, viser det seg at objektet er en stor lysende klinkekule som lander midt i New Yorks Central Park. Ut herfra stiger den mystiske utenomjordiske Klaatu (Keanu Reeves) og en kjemperobot med et design som snytt ut av nesa på femtitallsfilmen den er bygget på.

Men det store spørsmålet er om de utenomjordiske har kommet i fred eller om det ligger andre hensikter til grunn for besøket. Klaatus forsikring om at han har kommet som venn av Jorden, får vel folk til å senke skuldrene for en stakket stund. Inntil de skjønner hva det egentlig innebærer.

Det alvorlige bakteppet er spørsmålet om hvordan vi tar vare på planeten vår.

Greit skuespill

I sentrale roller møter vi den unge alenemoren og vitenskapskvinnen Helen Benson (greit portrettert av Jennifer Connelly) som sammen med sin stesønn Jacob (Will Smiths ti år gamle skuespillersønn Jaden Smith) får en sentral rolle i å overbevise Klaatu om at menneskene fortjener en plass på kloden.

Keanu Reeves leverer greit innenfor de rammene hans rollefigur får lov til å spille på. Han holder seg stort sett til et ansiktsuttrykk gjennom hele filmen, et uttrykk som kan beskrives som nøytralt observerende uten så mange smil på lur. Det er vel slik allvitere som ikke forstår dybden i menneskeheten, bør fremstilles.

I andre roller finner vi Kathy Bates, samt et kort, men godt, glimt av John Cleese som en eldre, nobelprisvinnende forsker, med budskapet om at det er på kanten av stupet folk forandrer seg. Uvant rolle for Cleese. Men det fungerer.

Underholdende, men selvhøytidelig

Stemningen, og det natteaktige uttrykket er tøft og stilig. Men noen ganger fremstår historie og film som litt selvhøytidelig. Når jeg i tillegg har mine kritiske briller på, kan jeg også irritere meg over småting som bryter med min egen logikk. For eksempel er det en scene hvor Klaatu (Keanu Reeves) fødes som klone - nybarbert, med fintrimmet hår og med små arr som indikerer et levd liv.

Slik fødes man sant å si ikke, uansett hvor god klone man skulle finne på å være.

Det er rart med det, jeg kjøper mye heller en invasjon fra verdensrommet og tekniske dubeditter som tar syvmilstøvler inn i den teknologiske fremtiden, enn at en klone fødes med arr. Men det er mulig jeg er alene om slike irritasjonsmomenter.

Noe mesterverk har ikke «The day the earth stood still» blitt. Men dersom målet ditt er å bli underholdt uten å tenke for mye, og så forlate kinosalen fornøyd etter en time og tre kvarter, fungerer 2008-utgaven av den gamle klassikeren utmerket.