Ebbot Lundberg (t.v.) og resten av Göteborg-bandet The Soundtrack Of Our Lives er tilbake i god gammel stil, men med litt mange låter. Foto: Warner Music (promo)
The Soundtrack Of Our Lives: «Communion» (Akashic/Warner)Nesten for mye av det gode
<pThe Soundtrack Of Our Lives er like treffsikre som vanlig, men 24 låter kan bli i meste laget fra våre svenske venner.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
The Soundtrack Of Our Lives er seg selv lik på sitt femte studioalbum «Communion».
Det doble albumet, som for øvrig prydes av årets desidert mest sleskete platecover, inneholder hele 24 nye låter signert Ebbot Lundberg og kompani.
«Communion»
Magien som preget bandets tre første utgivelser; «Welcome To The Infant Freebase» (1996), mesterlige «Extended Revelation For The Psychic Weaklings Of Western Civilization» (1998) og «Behind The Music» (2001) som sørget for å gi svenskene et internasjonalt gjennombrudd, er fremdeles til stede i bandets psykedeliske musikalske univers, men drukner litt i bandets overtydelige typiske lydbilde.
Solid og tradisjonelt
Låtene er likevel og jevnt over av et solid kaliber, som løfter «Communion» et hakk over forgjengeren «Origin Vol. 1» (2004), men som likevel og på ingen måte ikke feier The Soundtrack Of Our Lives' første utgivelser av banen.
Det er flere årsaker til det. For det første så har ikke bandet like stor nedslagskraft som de hadde da de først dukket opp i kjølvannet av Union Carbide Productions, midt på 90-tallet. For det andre så gir ikke TSOOL anno 2008 følelsen av at vi lenger står overfor et nyskapende band med en unik sound. Her har vi med et trygt og godt band som aldri blir kjedelige å gjøre, men som heller ikke trekker dypt inn i nervesystemet.
«Communion» er et verk som vitner om en viss stagnasjon, dog uten at vi kan trekke særlig fra for kvaliteten på låtene. Da kan vi heller gå inn på kvantiteten; for et dobbeltalbum bestående av 24 nye Soundtrack-låter kan bli i meste laget.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
«Communion» åpner friskt og spenstig med «Babel On», en typisk Soundtrack-låt med bred appell til langt utover bandets indre fankrets. På den effektive førstesingelen «Thrill Me» går de god gammel 70-tallsrock i næringen og lykkes langt på vei med en av årets tøffeste låter
Et bredt utvalg av platens øvrige bidrag, inkludert de to overnevnte, egner seg like godt på kommersiell radio á la P4 og/eller Radio Norge som den bør gjøre det i kretser som kun er ute etter en ny plate som kan egne seg i bakgrunnen på stereoen hjemme.
Representativt
Åpningssporet og singelen er representative for hva albumet ellers har å by på, selv om TSOOL i enkelte spor, som i «Ra 88», tar skrittet lenger ut i sin psykedeliske rocksfære.
Du fungerer videre godt i nedstrippede ballader, noe de kommer aller best ut med i elegante «Second Life Replay», hvor Ebbot åpner sart og troverdig med: «I killed myself today / For second life replay / I killed myself today // I had too many lifes / I did it to survive / So I killed myself today // But somehow I'm not dead / I'm still inside her head / To trustify what's real / When truth is to believe».
Det er sårt, det er enkelt og det er effektivt. Her viser The Soundtrack Of Our Lives galant hvorfor de fortjener posisjonen som et av Skandinavias aller største rockband.
Låtutvalget er med andre ord jevnt over godt, men likevel makter ikke bandet å fengsle i samme grad som de gjorde tidligere. Om det er et svakhetstegn eller bare en bekreftelse på at gruppen har grodd fast i et uttrykk som er hakket for utfordrende til å ta et steg videre er ikke lett å si. Totalt sett står «Communion» tilbake som et godt, men et noe anonymt album som aldri tar helt av.
«Communion» skal likevel på ingen måte avskrives. Dette vil garantert gå hjem hos gamle fans, selv om platen neppe vil sette like dype spor etter seg. Albumet har med andre ord livets rett, selv om det med fordel kunne vært kortet ned til et enkeltalbum.
