Motown A-Go-Go!

Martha And The Vandellas var typisk for Motown-soundet. Foto:Universal Music Group
Martha And The Vandellas var typisk for Motown-soundet. Foto:Universal Music Group

<pVibeke Saugestad har plukket ut sine yndlingslåter fra Motowns katalog.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Les kortversjonen av Motowns historie her.

Mitt første møte med Motown må, etter det jeg kan huske, må ha funnet sted i 1987. Da var jeg 11 år og, som så mange andre småpiker, veldig fascinert av ungdomsfilmen «Dirty Dancing».

Jeg bet meg spesielt merke i en frisk låt som gikk i bakgrunnen i den berømte melonscenen, ønsket meg sporenstreks kassetten(!) til jul og husker fremdeles følelsen av å se den lille firkantete pakken ligge under treet. Gleden var stor da jeg pakket opp og skuffelsen ditto da jeg oppdaget at låta; The Contours' «Do You Love Me», ikke var tatt med på soundtracket (den kom imidlertid etter hvert som bonusspor på CD-versjonen.)

Så ble det altså ikke noe twist på meg den jula.

Så når jeg nå skal velge ut et knippe Motown-favoritter, er det nettopp låtenes iboende dansbarhet som står i sentrum. Og hvis du også er en av dem som drømmer om at du levde på tidlig 60-tall, med høyt hår, ditto støvler, lårkorte kjoler og dansing på pidestaller og i bur, gjerne mens et TV-team kringkastet seansen til de tusen hjem - her er ti av mine yndlingslåter fra Motowns katalog.

«Nowhere To Run» (Martha And The Vandellas)

Det er mange grunner til at Motown var en hitmaskin uten sidestykke. En av dem er at de så definitivt hadde sitt eget sound, en signatur. Hvis du sier «Motown» til ti personer, er jeg villig til å vedde på at det er flere som tenker på et helt spesielt beat, fremhevet av handclaps og tamburin, drivende piano, downstrokes, blåsere og svarkor, enn på selve labelen.

Et typisk eksempel på dette soundet, er «Nowhere To Run» med Martha And The Vandellas. Klassisk tekst om en kvinne fanget i et kjipt forhold med en fyr hun likevel elsker, og med en udiskutabel hookline i refrenget, noe som også var særegent for labelens hits. Ordene brenner seg fast, og dermed også melodien. Nowhere to run? Nei vel, men umulig å sitte stille i hvert fall.

«Please Mr. Postman» (The Marvelettes)

En av mine absolutte Motown-favoritter. En typisk girlgroup-låt skrevet etter Brill Building-malen, som jo hadde vist seg å funke så bra. Den kom i 1961, var Marvelettes' første singel, ble Motowns første nummer én-hit på poplista og etablerte The Marvelettes som labelens første suksessrike jentegruppe.

Selv tror jeg at jeg oppdaget låta gjennom The Beatles. Første gang jeg husker jeg hørte den, var da jeg lånte en VHS med musikkprogrammet «Ready Steady Go» på biblioteket i Moss.

En av Motowns største suksesser.En av Motowns største suksesser.

Beatles var store fans av Motown og covret låta på «With The Beatles» i 1963. I ettertid er jeg ikke i tvil om hvilken versjon jeg foretrekker.

Ikke et vondt ord om John Lennon, men ingen kan matche Gladys Hortons hese, litt slepne stemme på «Please Mr. Postman». For ikke å snakke om at den har tidenes mest geniale åpning. Et unisont: WAIT! Snakk om å fange lytterens oppmerksomhet.

Og gjett hvem som spiller trommer? Selveste Marvin Gaye!

«Leaving Here» (Eddie Holland)

Dette er også en liten favoritt, selv om jeg skal innrømme at jeg først hørte den med The Who, på en slags uoffisiell utgivelse av den konfiskerte førsteskiva deres fra 1965. Jeg føler at jeg gjentar meg selv litt nå, og at jeg kommer til å gjøre det fremover også, men det at sangene har blitt så hyppig covret og hatt suksess med andre artister, understreker jo bare hvilken genuin kvalitet disse låtene har.


En god låt kler mange antrekk, og The Who kjører den opp et hakk og gir den et mer skittent og aggressivt R&B-attakk enn originalversjonen, fremført av Eddie Holland, som jo også var med på å skrive låta, som en del av superlåtskriverteamet Holland-Dozier-Holland.

Låta krøp - merkelig nok - ikke særlig langt opp på hitlistene, og Eddie Holland, som dessuten hadde sceneskrekk, bestemte seg for å bli låtskriver og produsent på heltid. Det var jo tross alt der pengene lå.

«Do You Love Me» (The Contours)

Chubby Checker gjorde twisten til allemannseie i 1960. Motown-sjefen Berry Gordy ville ri på bølgen og skrev derfor denne førsteklasses danselåta. Det sies at han egentlig skrev den til The Temptations, men at den ble gitt til The Contours som en oppmuntring (de hadde ikke hatt en eneste hit). Ikke noe dumt trekk, ettersom låta, nokså utypisk Motown i uttrykk, egentlig, mye røffere og ikke så pop, passet den viltre sekstetten perfekt.

Men selv om den skiller seg fra Motowns andre utgivelser, er den likevel typisk for denne tidens danselåter (og perfekt for enhver dansemoro) der man også synger om at man danser og nevner i fleng populære moves som mashed potatoe, twist, shake, push push og work it out - baby! - det hele svært så tvetydig, selvsagt. Alle vet jo hva de egentlig synger om.

Låta er en floorfiller den dag i dag. Vi covrer den i mitt soulgaragedanseorkester, The Twistaroos, og den kan få selv den tristeste gjeng til å riste på ratata.

«Devil With The Blue Dress» (Shorty Long)

I 1965 skjedde det noe med den svarte musikken i USA. Soul ble mer og mer populært, og Motown fikk en utfordrer i den Memphis-baserte Stax-labelen, som

For en stemme!For en stemme!

stadig kapret større deler av det svarte, platekjøpende publikummet. Som et mottrekk etablerte Gordy Motowns Soul-label, og dette var labelens første utgivelse, en sløy pianoboogie med et umiskjennelig, hoftesvingende driv.

Vel, ingen dansemoro uten en klinelåt. Og dette er også et typisk eksempel på at en god låt kan spilles i alle mulige tempoer. Ta for eksempel Mitch Ryder & The Detroit Wheels sin forrykende versjon. Ooooh, mama! Jeg sier ikke mer.

«Shop Around» (The Miracles)

Første gang jeg hørte denne, var jeg brennsikker på at det var en dame som sang. Men det er det jo slettes ikke. Og hadde jeg fulgt litt bedre med, ville jeg ha lagt merke til at moren til personen i teksten både kaller ham «son» og «young man».

Den unge mannen er da heller ingen ringere enn Smokey Robinson, han som på slutten av 50-tallet oppfordret Gordy til å starte sin egen label og som foruten å være en av Motowns største hitmakere, også var viseadministrerende direktør i selskapet. Men ojojoj som han kan synge.

På denne låta (som dessuten ble Motowns første millionselgende plate) viser han det til gangs. En herlig liten stomper med en tekst som eksemplifiserer et tema som ofte gikk igjen på den tiden, nemlig «mothers advice». Når det stormer som verst på kjærlighetsfronten - hør på mamma. Hun vet best. Neste låt på lista er også et eksempel på dette.

«You Can't Hurry Love» (The Supremes)

Slemme, slemme Phil Collins holdt nesten på å ødelegge denne låta for meg. Det tok lang tid før jeg orket å sette på originalversjonen igjen etter å ha hørt hans ekle cover fra 1982.

Men en god låt lar seg ikke knekke, og nå svinger jeg meg heldigvis stadig til denne Supremes-juvelen igjen. Dette er singel nummer to fra «Supremes A'Go-Go» og viser en klar utvikling hos jentene. Gospelinspirert og selve ureksempelet på The Motown Sound og The Motown Beat.

Gruppas klart beste, etter min mening. Selv post-Collins.

«Needle In A Haystack» (The Velvelettes)

The Velvelettes var en av Motowns mest usynlige grupper - eller best bevarte hemmeligheter. Foreldrene ville at de skulle fullføre utdannelsen og lot dem ikke turnere med The Motortown Revue før de var ferdige med det. Likevel syns jeg de sto for et par av Motowns aller beste låter, begge resultat av et fruktbart samarbeid mellom A&R Mickey Stevenson og Norman Whitfield: «Needle In A Haystack» og, ikke minst, «He Was Really Saying Something».

Det ble førstnevnte som kom med på denne lista, ganske enkelt fordi den har sånt et fantastisk dansebeat! Og BÅDE do-lang-do-lang- og shoodoop-kor! Hvorfor korer ingen sånn lenger?

«Bye Bye Baby» (Mary Wells)

Var første av fire som ga ut «Get Ready».Var første av fire som ga ut «Get Ready».

Aaaaahhhh. Stemmen til May Wells på denne låta. Den som kunne synge sånn! Vel, det er håp for oss andre også. Trikset er å synge en låt tvers igjennom 22 ganger, slik Berry Gordy tvang henne til å gjøre ved denne innspillingen, for å få den rette rå, hese sandpapirkvaliteten på stemmen. For en mann!

Låta hadde Wells egentlig skrevet med Jackie Wilson i tankene, men Berry overtalte henne til å gjøre den selv. Etter hvert (med Smokey Robinson i stedet for Berry Gordy i produsentstolen) fikk Wells et mye softere sound og flere hits. Men jeg syns ikke noen kan måle seg med denne.

«Get Ready» (The Temptations)

Denne låta ble gitt ut av intet mindre enn fire forskjellige Motown-acts. Først ut var The Temptations i 1966, så fulgte The Supremes, The Miracles og Rare Earth. Selv holder jeg en knapp på Tom Jones sin versjon. Nå er det jo en kjensgjerning at Tom kunne ha sunget «Millom bakkar og berg» og likevel fått det til å vibrere både her og der, så det sier kanskje ikke så mye. Men han fikk i hvert fall meg til å få øynene opp for denne låta som en framifrå danselåt. Så kan man jo velge selv hvilken versjon man velger til sin egen «Motown A'Go-Go».

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy