De fem kongene i Eldkvarn overbeviser nok en gang.
Eldkvarn: «Hunger Hotell» (Capitol/EMI)Med æren i behold
<pSvensk rock er sjelden bedre enn dette, skriver Tom Skjeklesæther. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Hunger Hotell»
På bildet på baksiden av det svenske rockbandet Eldkvarns nye album, «Hunger Hotel», den raskt leverte oppfølgeren til fjorårets mucho applauderte «Svart Blogg», er bandets musikere fotoshoppet inn i et fotografi som synes å være minst hundre år gammelt. Budskapet later til å være at Eldkvarn er et laug, et felleskap som holder i sine verktøy med autoritet. Det fotografiske øyeblikket er preget av den typen alvor som det å bli tatt bilde av innebar den gangen da resultatet ikke kunne sjekkes (og slettes) på et sekund.
Eldkvarn er da også i sannhet veteraner, bandet ble dannet i byen Norrköping, sør for Stockholm, i 1971, altså for hele 37 år siden. Så vidt jeg vet har sanger/låtskriver Plura Jonsson, hans gitarspillende broder Carla og bassisten Tony Thorén vært med siden starten. De to andre bandmedlemmene, trommeslageren Werner Modiggård og pianisten Claes von Heijne, har nå også vært med i mange år.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPlura skal etter sigende har tilbrakt de siste somrene på Koster, en kort bil og båttur fra her hvor denne anmeldelsen skrives, for å lage sanger. Det går ann å hevde at Koster-naturen i så tilfelle har hatt god innflytelse på Pluras kunstneriske virke, han synes å være en aldri avtagende strøm av melodier og tekster som det er verdt å få med seg.
Ikke minst har han et godt tak på mørket, som litterær metafor. På sangen «Söder om Midnatt c/o Himmelen», en Stones-groover av format, synger han: «Rakt ut i mörkret, har jeg et hem/ söder om midnatt, c/o himmelen/ Rakt ut i mörkret, gjennom skymningen».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er mang en norskspråkelig rocker som har mye å lære av Pluras evne til å skrive poesi som ikke er på kant med musikken, som finner seg til rette på en organisk og troverdig måte. Ikke slik som ofte er tilfellet med Pluras norske kolleger, der musikk og tekst befinner seg på to spor, på vei i motsatt retninger.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er melankoli og triste tilbakeblikk som er Pluras styrke, sangen «Ta det för vad det är» er et usendt brev til en ex om et forhold som aldri hadde en sjans. Det kan synes enkelt og banalt, alle som har prøvd å skrive noe vettugt om et slik tema vet noe annet.
Det er sikkert ikke vanskelig å ha innvendinger mot Eldkvarns noenogtyvende plate, det er jo ikke slik at svenskene sikter seg inn mot svenske Grammys avantgardepris.
Det de derimot må ha gjort, hele bandet og produsent Jari Haapalainen, er å ha vært gjennom en tung nyforelskelse i Springsteens to mesterverk, «Born To Run» og «Darkness On The Edge Of Town». På flere sanger, aller mest «Vägen til Paradiset» og tittelsporet, er det Eldkvarn Street Band vi hører. Men takket være det uomtvistelig sterke særpreget i Pluras stemme og overlegen musisering slipper likevel Eldkvarn unna ballansegangen med æren i behold.
Svensk rock er sjelden bedre enn dette.
