Hvem skal vi tro på?

To tiltaler ble avvist, to ble frifunnet og den siste som ble dømt hadde tilstått  i Kadra-saken. Foto: Scanpix
To tiltaler ble avvist, to ble frifunnet og den siste som ble dømt hadde tilstått  i Kadra-saken. Foto: Scanpix

<pForrige uke var vi vitne til to svært ulike rettssaker. Om vi heiet på Ali Farah og Kadra Yusuf var avhengig av deres posisjon i offentligheten. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lundes Luke

Henrik Lunde jobber til daglig som informasjonsleder i Antirasistisk Senter.

Flere innlegg fra hans faste spalte hos ABC Nyheter kan leses her.

Begge sakene er kompliserte for utenforstående å analysere. Fakta er de fleste enige om: både Ali Farah og Kadra ble utsatt for noe de ikke burde ha blitt usatt for. De ansvarlige burde følgelig få en reaksjon, men det er fascinerende å se hvor ulikt utøverne blir fremstilt. Ambulansesjåføren får store oppslag om sin opplevelse av det han blir beskyldt for, mens de påståtte utøverne i Kadra-saken kommer ikke til orde, men blir demonisert og fordømt.

Kadra-saken fikk store overskrifter og hennes versjon ble tatt som sannhet av nyhetsdesker, kommentarartikler og på nettet. De mistenkte utøverne var ungdom med minoritetsbakgrunn som i tillegg var muslimer. Fulle var de også. Den perfekte fiende var på plass og sympatien flommet over Kadra og hatet mot utøverne var sterkt.

At Kadra ble angrepet ble tydelig dokumentert, men hvorfor angrepet skjedde var det svært delte meninger om. Kadra hevdet at det var fundamentalistiske muslimer som skulle hevne hennes kritikk av Islam. Ungdommene selv hevdet det var en fyllekrangel om nachspiel som gikk over stokk og stein.

De fleste sakene jeg har anmeldt gjennom årene har blitt henlagt, fordi politiet ikke vil føre en sak for retten hvis den ikke kan vinnes. Det er gode argumenter som taler for en slik linje, men hva har politiet tenkt på i denne saken?

Det er bedre med klokskap i ettertid enn aldri. Fem tiltalte - to ble avvist med en gang fordi det var klart at de aldri hadde vært der, to ble frifunnet og den siste som ble dømt hadde tilstått. Det er så pinlig at det er en påtalemessig skandale. Men trykket i saken var vel så stort at det kanskje ikke var til å undres over at politiet kjørte hele gjengen rett på tiltakebenken? Det blir neppe noe fem siders fargeoppslag i helgens aviser med den dømte i Kadra-saken.

Sofienbergpark-saken er noe helt annet. En del var skeptiske til Farah og samboeren helt fra dag 1 i denne saken, men etter at ambulansesjåføren stod fram og Farah svarte ham, så snudde det til at nå var Ali Farah den "verste rasisten". Offeret, Ali Farahs status har endret seg merkbart etter at utøveren (ambulansesjåføren) fikk bred spalteplass til å fortelle om sin situasjon. Ali Farah svarte med en kronikk i Ny Tid og stemningen snudde merkbart.

I bloggsfæren og i nettdebatter så hagler det med sterke ord om Ali Farah og sympatien flommer over ambulansesjåføren. Det er fascinerende skremmende å lese hvor arge så mange er over en mann som satt stille i en park og ble slått nesten til døde uten å få den hjelpen han trengte. Men en svart mann som anklager hvite menn for rasisme, har ikke like lett for å få sympati i Norge i 2008.

Det burde selvsagt mane noen og enhver til ettertanke, men det er nok for mye å håpe på, men kanskje noen kan bli litt klokere etter å ha sett disse to sakene i sammenheng. Etterpåklokskap blir ofte kritisert, men det er bedre med klokskap i ettertid enn aldri.

Personvernpolicy