Tom Jones: «24 Hours» (S-Curve/EMI)

Vellykket oppdatering

Tom «it doesn't matter if you're black or white» Jones; Nestensvart mann med hvit soul. Foto: Dan Steinberg (AP/Scanpix)
Tom «it doesn't matter if you're black or white» Jones; Nestensvart mann med hvit soul. Foto: Dan Steinberg (AP/Scanpix)

<p68 år unge Tom Jones er ute med et nytt, vellykket album ifølge vår anmelder. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tom Jones. Fra 2006; Sir Tom Jones! Egentlig Thomas Jones Woodward. Født i Pontypridd, utenfor Cardiff, Wales. Sønn av en kullgruvearbeider. 68 år gammel. Bare!

For observatører av populærmusikken kan det synes som om helt uforståelig at Sir Tom bare er 68. Han har vært der til alle tider.

I CD-samlingen min har jeg albumet som inneholdt hans mest fremgangsrike sang noen sinne; «Green Green Grass Of Home» (1967). En evergreen i ordets mest presise betydning.

Pleide ikke være cool

«24 Hours»«24 Hours»

Da jeg vokste opp var ikke Tom Jones spesielt cool. Han var liksom bare en sanger som alltid var feil kledd (smoking til hverdags), holdt mikrofonen på en rar måte, og sang (tilsynelatende) døve popsanger. Slike som du fant på samleplater med pene jenter i sommerkjoler på coveret.

Men Tom hadde det aldeles utmerket, han. Ikke bare druknet han i truser så fort han beveget seg over en scene; han var bestekamerat med Elvis også.

Da det bega seg i Las Vegas, på 1960-70-tallet, var Tom og Elvis rulere av Sin City (det hører med til historien at de trusekastende kvinnene etter hvert utvidet repertoaret med hotellrom-nøkler).

Men som antydet, at du likte Tom Jones var ikke noe du flagget på 70-tallet.

De siste par årene har Tom vært gjennom en kulturell revurdering hos undertegnede. Det skjedde etter at TV-showet «This Is Tom Jones» dukket opp på to DVD-samlinger, inneholdende godbiter fra showet han hadde fra 1969 til 1971.

Der viser det seg at Tom både hadde sans for humor (ikke minst i forhold til sin egen uomtvistelige sex-appeal) og killer-musikalske gjester; blant annet Johnny Cash, Jerry Lee Lewis, Blood, Sweat & Tears, The Who, Janis Joplin, Stevie Wonder, Joe Cocker, Moody Blues og Bobby Darin. Vel verdt å jakte på for popkultur-fantaster, sluppet av TimeLife.

Tom Jones karriere har, platemessig gått i berg- og dalbane. I likhet med en del artister av sin generasjon har han gjort forsøk på modernisering som etter mitt syn sjelden har vært musikalsk vellykket. Innimellom har det likevel betalt seg på hitlistene.

Hvit soul

Denne gangen er han på hjemmebane, «24 Hours» er en vellykket oppdatering av soundet han hadde sine største fremganger med på 60-tallet. Hvit soul av det ekspansive slaget. Timingen er i så måte upåklagelig, Amy Winehouse og Duffy har skapt et solid mainstreammarked for denne typen retro-soul.

Tom har også co-skrevet to-tredeler av materialet, som ikke står noe tilbake for bidragene fra U2 og Bruce Springsteen.

Det er også bare å slå fast at Mannen (blant Mannfolk) fra Wales fortsatt er ved god stemme. Årene i sanden i Las Vegas har prellet av som... eh... truser.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy