KONSERT: Isobel Campbell & Mark Lanegan, Parkteatret, Oslo – onsdag 27. november 2008

Magisk fra Campbell og Lanegan

Isobel Campbell bidro til den magiske stemningen med sin vakre og yndige stemme. Foto: Christian Roth Christensen
Isobel Campbell bidro til den magiske stemningen med sin vakre og yndige stemme. Foto: Christian Roth Christensen

<pSjeldent har jeg hørt to stemmer som utfyller hverandre så godt, som stemmene til Isobel Campbell og Mark Lanegan.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Parkteatret var onsdag kveld fylt til randen av forventningsfulle folk , noe som ikke var særlig overraskende da konserten hadde vært utsolgt i flere uker i forveien. Interessen blant osloboerne for å oppleve Isobel Campbell og Mark Lanegan live var muligens større en arrangørene hadde forventet.

Og de som hadde vært smarte nok til å skaffe seg billett i tide, skulle ikke komme til å angre.

Ulik musikalsk bakgrunn

Isobel Campbell startet sin musikalske karriere i skotske Belle And Sebastian, men forlot bandet i 2002 og satset heller på en solokarriere. Mark Lanegan var frontmann i Seattle-bandet Screaming Trees og har senere vært en del av blant andre Queens Of The Stone Age, i tillegg til å ha seks soloplater på samvittigheten.

Det er nettopp kontrastene fra to svært ulike musikalske bakgrunner som gjør det disse to skaper sammen så spesielt, og live blir det intet mindre enn magisk. Lanegans karakteristiske dype og gjennomtrengende stemme, står i sterk men utfyllende kontrast til Campbells yndige melodier.

Bandet gjenskapte soundet fra de to platene duoen har rukket å gi ut, tilnærmet perfekt. Fra skranglete gitarer til kontrabass og steelgitar, satt alt som det skulle mens Campbell hadde hendene fulle med å veksle mellom sang, cello og perkusjon. Lanegan holdt seg på sin side rolig ved mikrofonen, uten at det gjorde han noe mindre tilstedeværende. De bidro begge i like stor grad til å feste grepet om publikum og holde på dem gjennom låt etter låt.

Små og store høydepunkter

Settlisten besto naturlig nok av et utvalg låter fra duoens to plater, og det er ikke mulig å trekke fram mange dødpunkter på en sånn liste. Det beste ble likevel spart til ekstranumrene og konsertens kanskje største høydepunkt kom da vi mot slutten fikk servert «Come On Over (Turn Me On)» og «Ramblin' Man» i rask rekkefølge, før det hele ble avsluttet med Lanegans låt «Wedding Dress» med Campbell på backingvokal.

Men også mer neddempede låter som «Seafaring Song» og «The False Husband» fungerte over all forventning. Det var både sårt, vakkert og fremført med overbevisende styrke.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne ankepunkter når det gjelder denne konserten. Dermed er det egentlig bare er å håpe på at de to finner sammen igjen på en tredje plate, for deretter å legge ut på en ny turne slik at også de som gikk glipp av denne konserten får mulighet til å oppleve magien på nært hold.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy