En grønlandsk tragedie

Småbyen Paamiut (Fredrikshåb) er en av flere byer på Grønland som sliter med sosiale problemer og rusmisbruk. Narvikvinnen Eirin Mikalsen (40) jobbet som sykepleier der i 2006. Hun var sjokkert over tilstandene i landet som nå ønsker selvstendighet. Foto: Greenland.com / privat.
Småbyen Paamiut (Fredrikshåb) er en av flere byer på Grønland som sliter med sosiale problemer og rusmisbruk. Narvikvinnen Eirin Mikalsen (40) jobbet som sykepleier der i 2006. Hun var sjokkert over tilstandene i landet som nå ønsker selvstendighet. Foto: Greenland.com / privat.

<p– Grønlenderne har ønsket selvstyre lenge. Men hva skal de leve av? Narvikkvinnen Eirin Mikalsen jobbet tre måneder i det grønlandske helsevesenet. Sjokket sitter i ennå.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går stemte Grønland ja til større selvstendighet fra Danmark. Hele 75 prosent av befolkningen ønsker at landet skal bli uavhengig etter å ha vært kolonisert i over 300 år. Landet har vært regnet som et dansk amt siden 1953 med delvis selvstyre etter en folkeavstemning i 1979. Den mulige løsrivelsen fra Danmark vil tre i kraft fra og med 21. juni 2009.

Eirin Mikalsen (40) er ikke overrasket over at så mange grønlendere ønsker løsrivelse fra Danmark. Våren 2006 jobbet hun som sykepleier i den grønlandske byen Paamiut på sørvestkysten av Grønland. Hun beskriver et folk som sliter i sitt forhold til Danmark.

I går gikk grønlenderne til urnene for å stemme om selvstendighet. Et stort flertall stemte for uavhengighet. Foto: Scanpix.I går gikk grønlenderne til urnene for å stemme om selvstendighet. Et stort flertall stemte for uavhengighet. Foto: Scanpix.

– Selvstyre er noe de har ønsket lenge. Det at de har ligget under danskene så lenge har nok gjort noe med identitet og selvfølelse. Men hva skal de leve av om de blir selvstendige? Det har jeg tenkt mye på. De er vel på leting etter olje og naturressurser. La oss bare håpe at de finner noe.

Avhengig av støtte

I dag står den danske stat for om lag 30 prosent av Grønlands bruttonasjonalprodukt, gjennom en årlig støtte på over tre milliarder danske kroner. Resten av Grønlands inntekter kommer hovedsakelig fra fiske. Men ifølge USAs innenriksdepartement kan så mye som 14 prosent av verdens uoppdagede oljeressurser finnes i havområdene rundt Grønland.

Landet kan saktens trenge pengene, for utfordringene for den 2,16 millioner kvadratkilometer store øya er betydelige. Som i mange tradisjonelle samfunn har overgangen fra å leve av naturen til å bli en del av det vestlige forbrukssamfunnet vært vanskelig. Vold, sosiale problemer og rusmisbruk har blitt vanlige problem.

Grønland er verdens største øy og har 57.000 innbyggere. Byen Paamiut ligger på sørvestspissen av øya. Kart fra Wikipedia.Grønland er verdens største øy og har 57.000 innbyggere. Byen Paamiut ligger på sørvestspissen av øya. Kart fra Wikipedia.

En undersøkelse fra 2007 viste at hver femte 15-17-åring har forsøkt å begå selvmord.

Sosiale problemer

Eirin Mikalsen tegner et dystert bilde av samfunnet og byen Paamiut, som med sine 2000 innbyggere går for å være et ekstremtilfelle hva sosiale problemer angår.

– Det er nok en av de mest tragiske byene på Grønland. Det var store helseproblemer, både når det gjaldt vanlig selvpleie og dårlig tannhygiene. Det var lite engasjement og lite fritidsaktiviteter, og jeg fikk inntrykk av at folk manglet drømmer og visjoner. Selvtilliten var også dårlig, men det har vel med isolasjonen deres å gjøre, forteller hun.

– Folk kom seg stort sett ikke vekk fra byen på grunn av dårlig økonomi. Byene på Grønland er isolerte, og infrastruktur er fryktelig vanskelig. Air Greenland har monopol og kan kjøre skyhøye priser. Jeg hørte om en familie som ville reise vekk for å besøke familien sin, og de måtte bruke 40.000 kroner. De hadde spart i mange år. Det er billigere å ta skip, men det tar jo lang tid.

Avhengig av forsyninger

Da Mikalsen hadde sitt engasjement på sykehuset i Paamiut fantes det ikke småflyplass i byen, bare helikopter. Og innbyggerne var avhengige av forsyninger fra et skip som kom innom en gang i uka. På grunn av pakkisen, kunne det likevel ofte skje at båten måtte sløyfe anløpet, slik at butikkene gikk tom for varer.

– Det skjedde også stadig at vi gikk tomme for nødvendigheter på sykehuset. Jeg ble faktisk nødt til å koke saltvann, fordi vi slapp opp for væsken vi bruker til å skylle øynene med. Det var mange øyeskader i Paamiut på grunn av syre fra fabrikken der.

En tradisjonell eskimofamilie fotografert i 1917. Overgangen fra tradisjonell kultur til den moderne har vært vanskelig.En tradisjonell eskimofamilie fotografert i 1917. Overgangen fra tradisjonell kultur til den moderne har vært vanskelig.

Sykehuset i Paamiut er svært lite, og inneholder to etasjer og seks rom. Som en av få sykepleiere var Mikalsen nødt til å jobbe døgnet rundt.

– Vi skulle være seks sykepleiere, men var bare to i seks uker. Grønlenderne var ikke kvalifiserte og kunne som regel ikke bistå, så jeg måtte drive ganske mye opplæring. Det var utrolig mange ansvarsområder. Vi måtte også drive apotek, sykehjem, sykehus, laboratorium og gå på hjemmebesøk.

Misnøye

Ifølge Mikalsen var misnøyen med danskene tydelig i det vesle samfunnet. Hun forteller at selv om elevene lærer dansk i skolen, blir dansk i dagliglivet gjerne boikottet.

– Selv om de forstod dansk, nektet folk å snakke med meg om jeg ikke brukte grønlandsk tolk. Men jeg har tenkt litt på det, hva som skjer med selvfølelsen til et land og et folk når de ligger under et annet land. Paamiut var et initativløst samfunn, men jeg må jo understreke at samfunnene på Grønland er forskjellige. Hovedstaden Nuuk er nok mer lik de byene vi er vant med.

– Dessuten er folk stort sett veldig blide, gode og snille. Grønlendere generelt er glade i nordmenn, så jeg hadde ingen problemer med å bli akseptert. Men de sliter med danskene. Dessuten er det en del vold og alkohol der. Samtidig fikk jeg følelsen av at menneskene der har lettere for å tilgi. Et par kunne slå hverandre den ene dagen, men når jeg traff dem på butikken et par dager senere kunne de se nyforelska ut. Og da hadde jeg nettopp sydd dem begge for kuttskader!

40-åringen fra Narvik var glad da engasjementet hennes var ferdig sommeren 2006, og hun kunne forlate stedet.

– De har tatt hjertet mitt, det har de. Men jeg vil ikke tilbake til Paamiut, nei. Grønland har jeg lyst til å reise tilbake til, men jeg tror ikke det blir for tre måneder igjen.

– Jeg hadde en voldsom lengsel da jeg dro, sikkert fordi jeg selv ble påvirket av denne isolasjonen.

Les også: Gledestårene rant

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus