Gonzokongens liv på film

Foto: Scanpix/AP Photo/Magnolia Pictures.
Foto: Scanpix/AP Photo/Magnolia Pictures.

<pHans aske ble skutt opp med kanon, men nå er livet til Hunter S. Thompson festet til et filmlerret. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hunter S. Thompson ga oss gonzo-journalistikken, og ble den villstyrige rytteren som skildret USA gjennom sine like doptåkete som surrealistiske briller, et eller annet sted mellom fakta og fiksjon. Nå er livet hans skildret i dokumentarfilmen ”Gonzo: The Life and Work of Dr. Hunter S. Thompson”.

Forfatteren i fokus

For tida vises Alex Gibneys Thompson-dokumentar i Oslo, som del av programmet til Oslo Internasjonale Filmfestival. Dokumentaren gir et mer nyansert bilde av den legendariske forfatteren og journalisten enn vi normalt har vært vant med. For mens det ellers, som i eksempelvis Johnny Depps filmatisering av ”Fear and Loathing In Las Vegas”, helst har vært fokusert på hans ville livsstil med galskap, våpenbesettelse og rusmisbruk som sentrale stikkord, handler Gonzo-filmen mer om Thompsons forfatterskap og journalistiske karriere. Og ikke minst om den rollen han har spilt for utvikling av moderne, fortellende journalistikk.

For denne delen glemmes lett, midt oppi all den ståheien som hans liv i eksessenes og selvopptatthetens hurtigspor lett skapte. Noe som i og for seg ikke er så rart, med tanke på at hans mest kjente epos, nevnte ”Fear and Loathing In Las Vegas”, åpner med det klassiske anslaget ”Vi var et eller annet sted rundt Barstow i utkanten av ørkenen da stoffene begynte å ta tak”.

Fylla har skylda

Ifølge myten var det også på en tilsvarende måte gonzo-journalistikken ble født, da han bare året i forveien, 1970, endte på stupfylla under en reportasjetur om et hesteveddeløp. For Hunters del ble det aldri noe hesteløp, og heller ingen reportasje da deadlines nådeløse time kom.

I panikk sendte han derfor i stedet sine løse, uredigerte notater til oppdragsgiveren Scanlan’s Monthly. Hunter S. Thompson uttalte i sin tid at han regnet med sparken for dette, men endte i stedet opp med masse lovord fra skribentkolleger og status som husskribent med en frispillerrolle i datidas viktigste motkulturelle blad, Rolling Stone.

Det var også Rolling Stone som først publiserte syretrippregete ”Fear and Loathing In Las Vegas”, som artikkelserie høsten 1971. Og som like etterpå lot Thompson utfolde seg fritt i den amerikanske valgkampen, hvor gonzo-journalisten i subjektiv og surrealistisk stil på trykk ikke nølte med å karakterisere president Richard Nixon som en sleip øgle - og erklærte ham for skurk.

Grensesprengende stil

Hans selsomme virkelighetsbeskrivelse og selvopptatte fortellerstil, med ”jeget” i det absolutte sentrum, var ikke bare grensesprengende, den la også premissene både for nyjournalistikken og hans egne gale løp gjennom sin samtid. Mange har siden prøvd å kopiere ham, men som kopister flest har få vært i nærheten av originalen.

Noe i og for seg originalen selv heller ikke var, i kreativ forstand, i de to siste tiårene av sitt liv. Men for en, som på midten av 1970-tallet ble gitt ett år å leve av sin lege, med mindre han forandret livsstil, er det kanskje likevel ikke så verst? I hvert fall svarte han noen av sine kritikere med at det han gjorde fra 1980 og utover slett ikke var så dårlig, med tanke på at han egentlig var død.

Fotballsesongen er over

Men ordentlig død, i fysisk forstand, ble gonzoguruen likevel ikke før 20. februar 2005, da han satte en av sine mange pistoler mot tinningen og trykket av på gården hjemme i Coloarado. Med et selvmordsbrev som erklærte at ”The Fotball Season Is Over”, og et ønske om at asken hans skulle bli skutt opp i sfæren med en kanon. Som et siste surrealistisk fyrverkeri og farvel til verden.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus