Hvorfor så trist? I «Vel møtt Sagan» møter vi en svært vemodig Francoise Sagan.
Vemodig overdose
<pHvorfor er det så sørgelig når franske filmskapere oppsummerer livet til heltinnene sine?</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg vet at livet er trist og fullt av skuffelser, og at få mennesker dør lykkelige. Likevel forstår ikke hvorfor at når et menneskes liv i biografiske filmer skal skildres, så er nettopp dette det viktigste.
Visst kan sorg og smerte føles virkeligere enn håp og glede, men for de fleste er livet likevel verdt å leve. Da «La vie en rose» om livet til Edith Piaf kom for et par år siden, lærte jeg to ting. Det første var at Edith Piaf synger fantastisk, det visste jeg forsåvidt allerede. Det andre er at jeg kunne prise meg lykkelig for ikke å ha vært en elsket fransk sangerinne på midten av 1900-tallet.
Med «Vel møtt, Sagan» skjønner jeg at å være Francoise Sagan, en fransk forfatterinne på samme tid heller ikke er noe å trakte etter. Det er påfallende hvor likt disse to kvinne-skjebnene er skildret og med et helt liv som råmateriale spør jeg meg selv om ikke det kunne vært tolket annerledes?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBerg og dalbane
«Vel møtt, Sagan» er filmen om forfatteren Francoise Sagan. Hun slo gjennom 19 år gammel med romanen «Bonjour Tristesse» (Vel møtt, vedmod), som i motsetning til det tittelen antyder ikke er spesielt vemodig lesning. Etter suksessen ble Sagan en medieyndling over hele verden. Hun gamblet, festet og flørtet. Hun erklærte at hun trodde på forelskelsen og lidenskapen, fremfor den evige kjærligheten. Det ble en rekke oppturer og nedturer. Sagan gav ut over 30 bøker. Hun ble kjent minst like mye for sine skarpe vittigheter og skandløse liv som for litteraturen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKonklusjon
Jeg mistenker at regissør Diane Kurys i «Vel møtt Sagan» har valgt samme dramaturgi som i filmen om Edit Piaf for å gjenskape suksessen til «La, vie en Rose». Jeg mener også at det ikke er uproblematisk å karakterisere et menneskes liv som ulykkelig. Sorg og ensomhet er en del av livet, men det er ikke det som holder deg gående. Når det kommer til stykket har det meste god kunst et element av sorg i seg, og alle de triste bøkene og poplåtene får oss andre litt å føle oss litt bedre fordi vi forstår at vi ikke lider alene.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg tror at Francoise Sagan hadde blitt mektig forbannet om hun hadde fått vite at vi skulle huske henne som en trist gammel dame som tok de gale valgene. Hvordan livet slutter kan ikke være konklusjonen på hva livet betydde, gledene underveis må jo være like viktige.
Les mer her:
