Engelsk fotballs bruktbilutsalg

UTENLANDSK EIER: Chelseas Roman Abramovich er en av mange.Foto: AP/Scanpix.
UTENLANDSK EIER: Chelseas Roman Abramovich er en av mange. Foto: AP/Scanpix. 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pÅ eie en brukt Ferrari kan se flott ut på papiret, skriver ABC Nyheters kommentator Simon Chadwick.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
SIMON CHADWICK

Det er tøffe tider for mange. Aksjepriser stuper, industriproduksjon stagnerer, og snakket om lavkonjunktur er gjennomtrengende. Men mens masser verden rundt frykter for levebrødet sitt, flyter ett aktivitetsområde stadig på oppdrift: Kjøp og salg av engelske fotballklubber. En rekke bransjer handler under forhold som minner om en knallhard, arktisk vinter, men engelsk fotball har til sammenligning lignet en frisk, solfylt lørdag morgen på et lokalt bruktbilutsalg.

Se intervju med Joe Royle, ABC Nyheters nye Premier League ekspert

Blant modellene som for øyeblikket er til salgs, på fremste rad foran garasjen som huser tidenes flotteste engelske bruktklubbsalg, er Newcastle United, Everton, Charlton Athletic – og muligens Arsenal. Salget har gått bra så langt: Manchester United, Liverpool, Chelsea og Manchester City er alle blitt oppkjøpt av ivrige investorer stinne av penger. Til og med noen av de tilsynelatende mindre attraktive modellene i utvalget har solgt godt; for eksempel ble Queens Park Rangers (Vest-Londons lag nummer to, hvis ikke tre, bak Chelsea og Fulham) kjøpt i fjor av et grovkornet triumvirat bestående av stålmagnat Lakshmi Mittal, Formel 1-sjef Bernie Ecclestone og Flavio Briatore, eier av Benettons Formel 1-lag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva vet disse folkene, som vi ikke vet? Yteevnen til noen av disse nylig anskaffede modellene er urovekkende. Ja, hvis jeg måtte velge mellom å kjøpe en bil med samme yteevne, tror jeg faktisk jeg ville syklet til jobben nå. Tenk deg noen av toppmodellene i rekken: Tre milliarder pund har hopet seg opp i gjeld; 56 klubber (av totalt 92 i de profesjonelle ligaene) har de siste 20 årene vært under administrasjon; og velger du ett av disse årene, vil det være typisk om mindre enn ti klubber kan fremlegge driftsoverskudd. Ta så en klubb som Chelsea. Akk ja, Chelsea: i den finansielle gjørmen da Roman Abramovich kjøpte klubben i 2003, med en angivelig gjeld på rundt 100 millioner pund. Nå, etter de nye eierskapenes gylne daggry, er Chelsea ... enda lenger ned i den finansielle gjørmen enn de var før. Noen sier de har 300 millioner pund i gjeld, andre anslår den til nærmere 500 millioner.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I en tid med finansielle strabaser kan altså fotballklubber vanskelig vise seg som noen solid finansiell investering. Det iboende spørsmålet er derfor fremdeles: Hvorfor vil noen kjøpe en brukt, engelsk fotballklubb som går dårlig, og hvor eierne synes desperate etter å selge til første potensielle kjøper? Spør Abramovich, spør George Gillett, Tom Hicks, sjeik Mohammed bin Rashud al Maktoum, Alexandre Gaydemak og alle de andre. De offisielle forklaringene vil sannsynligvis være de samme: stor klubb, lang historie, stolte tradisjoner, lidenskapelige fans og massivt potensial. Uoffisielt, derimot, er det nærliggende at svarene blir svært annerledes.

Når det gjelder Abramovich: Hvis du hadde spurt hvem som helst utenfor Sibir for seks år siden om hvem han var, ville få ha kjent til ham. Nå vet alle hvem han er. Av gammel vane kjenner folk fyren som en russisk oligark, en av verdens rikeste menn, og som eieren av en London-basert og ubeskrivelig glamorøs, engelsk fotballklubb. Eierskapet hans i Chelsea har vært den ultimate form for å vekke oppsikt med overveldende pengeforbruk, og en måte å bygge hans sosiale, kommersielle og politiske nettverk. Abu Dhabis al Maktoum har utvilsomt hentet inspirasjon fra Abramovich; hans anskaffelse av Manchester City har reist omdømmet hans fra en anonym oljemilliardær i Midtøsten til eieren av verdens nå rikeste fotballklubb. Bra for imaget hans, men også bra for imaget til hjememiraten hans, og med en stor proklamering fra den oljerike staten av intensjon om å bygge merkevare. Hvorvidt al Maktoums store visjon om å gjøre City til et tungt, globalt multiprodukt-varemerke innen fritid, i samme gate som Richard Bransons Virgin-merke, noensinne blir realitet, er et omstridt spørsmål. Men nå kjenner i det minste alle til ham og landet hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens Abramovich og al Maktoum soler seg i glansen av smiskingen fra to takknemlige sett av fans, svetter Liverpools Gillett og Hicks, og – nå utvilsomt i et vesentlig mindre omfang – Glazer-familien i Manchester United, seg gjennom marerittet av å ha kjøpt en bruktmodell som krever en grundig pleie som de synes å ha undervurdert. Å eie en brukt Ferrari kan se flott ut på papiret, men som alle som har eid en, vil vite, kan etterarbeidet føre med seg større byrder enn selve kjøpet. Gillett og Hicks så utvilsomt potensialet i å eie Liverpool – de er erfarne sportsentreprenører – og gjør det kanskje fremdeles. De har imidlertid fått en tøff reise i hendene på fansen, media og, viser det seg, finansielle institusjoner. Motivene deres for å kjøpe ”the Reds” viser seg å ha vært mer åpenlyst og direkte kommersielt enn andres, å skaffe seg en legendarisk klubb med en tilhengerbase verden over som er lysten på å kjøpe en bit historie og glamour. Men det har vært en tøff test for dem så langt, hvor kontroverser rundt Liverpools nye stadion har vært et tegn på uklarheten som klubben har virret seg inn i under sine nye eiere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samme gjelder Portsmouths Gaydemak. Der fastholder rapporter at det er faren hans, Arcadi, som er klubbens egentlige eier, ikke han. Historien mange forteller, er at Alexandres far kan være involvert i noe ulovlig og kan bruke Portsmouth som et middel for å unngå konsekvensene av det. Hvis det er sant, blir Portsmouth som en rømningsbil fra en krimscene, snarere enn en elsket, gammel modell beholdt av kjærlighet fra dens eiere. Det blir interessant å se hvem som kjøper Portsmouth når Gaydemak bestemmer seg for å selge (et av de nåværende ryktene), fordi klubben meget godt kan komme til å forespørre den nye eieren om å sørge for en full service for å få klubben tilbake på veien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samme hva som ligger til grunn for at utlendinger bråker etter å kjøpe engelske fotballklubber (bemerkelsesverdig nok er engelske milliardærer og millionærer det ikke), er det interessante tider. Med raske steg går vi mot en situasjon som vil få Premier League-klubbene til tydelig å se ut som Storbritannias ledende bilfabrikanter: fullstendig utenlandskeide! En mengde utfordringer venter, ikke minst at utenlandske investorer på styremøter for Premier League snart kan ha herredømme når det skal stemmes over avgjørende endringer for ligaen. I så fall vil ”frisk søndag morgen-handel på et lokalt bruktbilutsalg” fortone seg som en underdrivelse. Se opp for en samlet, uimotståelig makt på vei mot deg!

Her leser du den engelske versjonen av Simon Chadwicks kommentar.